Beirut – en by av kontraster

Beirut er ved første øyekast ganske så forvirrende. Byen er en blanding mellom øst og vest, tradisjonelt og nytt, og flere titalls religioner og folkeslag. De fleste byer har gjerne en klar identitet, og er gjerne lette å bli kjent med. Man skjønner liksom «greia», men akkurat det er ikke helt tilfellet med Beirut.

Jeg tilbrakte nylig tre dager i byen, og forsøkte å utforske så mye av Beirut som mulig på den begrensede tiden jeg hadde. Likevel klarte jeg ikke å bli helt klok på byen. Fra den ene gaten og nabolaget til det neste, kjørte fancy Rolls Royce og Porche-biler forbi forfalte bygninger dekket av skuddsår, og enorme mengder søppel lå i hauger like i nærheten av luksuriøse, internasjonale merkebutikker. Jeg kunne sitte inne i en kirke og plutselig brøt lyden av det muslimske bønneropet inn gjennom vinduene, og til tross for at dette virket som en velutviklet storby, gikk strømmen ofte og kunne gjerne bli borte i et par timer.

Når jeg vandret rundt i byen kunne jeg se en konservativ armensk kirke det ene sekundet, og reklameplakater med halvnakne kvinner det neste. Antivestlig Hizbollah-grafitti kunne gjerne sees i samme gate som en McDonalds. Like ved en uteservering på et fransk bakeri hvor folk pratet, lo og drakk kaffe, stod alvorlige soldater med gevær over skulderen, og langs veien stod tanks på rad og rekke parkert under veibroer. Kvinner røyket vannpipe med menn på barene, og homofile kunne åpenlyst henge sammen på klubbene, selv om det i landet er ulovlig med «unaturlig samkvem» mellom likekjønnede.

Hvordan henger alt dette sammen?

Beirut er som et gigantisk, og ofte kaotisk, puslespill, hvor jeg føler jeg mangler mange av brikkene og derfor har vanskelig for å forstå «the whole picture».

En by av kontraster

Det er tydelig at Beirut er en blanding mellom øst og vest, arabisk og europeisk og mellom tradisjonelt og nytt. Men Beirut er også en blanding mellom konservativ og liberal, og rik og fattig. Enkelte deler av byen er topp moderne og elegant, andre deler står nærmest i ruiner. Kirker og moskeer står gjerne vegg i vegg, og konkurrerer om å ha de høyeste tårnene/minaretene.

Skilt og menyer står på både arabisk, fransk og engelsk, og hvor man befinner seg i byen, avgjør gjerne hvilket av disse tre språkene man blir hilset med på. De fleste steder kan man betale med libanesiske pund, men andre steder spør de om amerikanske dollar. Havet omringer en del av byen, snøkledde fjell den andre. Vakre klipper står i turkis sjø rett nedenfor moderne høyhus, men man kan ikke bade i vannet fordi det er for forurenset. Likevel er det en far og en sønn som ror rundt i en liten båt, hvor faren kaster garn og sønnen svømmer rundt med dykkemaske for å se hvor fiskene befinner seg. Enkelte ting, som overnatting, er svimlende dyrt, mens andre ting er så billig at man må klø seg i hodet for å skjønne at det stemmer.

Beirut er generelt en by av kontraster, og et godt eksempel på en by i stadig endring. Det er egentlig utrolig hva byens innbyggere har levd i, og til stadighet klarer å venne seg til og finne seg i.

Beirut sies å være trygg, men på overflaten gir likevel byen uttrykk for det motsatte. Til og med palmene langs Corniche’en har kulehull i seg. Store deler av byen er dekket i arr. Arr som de lokale har vendt seg til, men som vi turister kanskje finner overraskende, og noe sjokkerende at fortsatt står.

Jeg fikk høre at det var utrygt å bevege seg inn i områdene styrt av Hizbollah, men jeg visste aldri helt hvor disse områdene var, annet enn at de lå sør i byen. Det skulle heller ikke være helt lurt å bevege seg inn i nabolaget til de palestinske flyktningleirene, på egenhånd, og dette lå bare et par kilometer unna nasjonalmuseet.

Området rundt Nijmeh Square i Downtown, som med rette viser at Beirut var kjent som «Midtøstens Paris», var nesten helt dødt da jeg vandret rundt i gatene. Soldater stod vakt på hvert ett gatehjørne, og bommene stengte for nesten all trafikk. Klokketårnet i midten, som ble sprengt i fillebiter under borgerkrigen, er gjenreist og prydes av fire gigantiske Rolex-klokker, én på hver side.

Enkelte av gatene har ikke navn, mange av dem har opptil flere. De er oppkalt etter både den katolske kvinnehelgenen Jeanne d’Arc, den amerikanske presidenten John F. Kennedy og den avdøde hizbollahkommandøren Mustafa Badreddine. Trafikken er insane. Selv over gangfelt og med grønt lys kunne man ikke være 100 % sikker på at bilene kom til å stoppe. Man må alltid se seg over skulderen, og krysse veiene med livet som innsats.

Selv souken i Beirut, som jeg gjerne så for meg at stod i stil med de gamle, smale og tradisjonelle basarene andre steder i Midtøsten, viste seg å være et svært moderne og luksuriøst skue. Det er i grunn få ting i Beirut som er slik du trodde de skulle være før du ankommer.

Beirut er både komplisert, forvirrende og selvmotsigende på samme tid. Det føles av og til som om byen lider av en identitetskrise.

En lang, komplisert historie

For å forstå Beirut, må man nok ta en dypere titt på byens, og landets, historie.

Mennesker har bodd her i 4,000 år, og Beirut har alltid vært et sentrum for handel og et møtested for ulike kulturer. Byen har blitt knust og gjenreist av ulike sivilisasjoner, gang på gang, i flere tusen år. I Beirut kan man i dag se greske søyler, romerske bad, bysantinsk mosaikk, osmanske middelaldermoskeer, franske bygårder og moderne høyhus på én og samme vandretur. På nasjonalmuseet er enda eldre historie utstilt. Det har en fascinerende mengde gjenstander, som strekker seg tilbake til steinalderen. Alt fra 11,000 år gamle pilspisser til 700 år gamle mumier fra Qadisha-dalen.

Etter å ha blitt styrt av fønikere, assyrere, romere og egyptiske mamelukker, var Libanon en del av det osmanske riket i 500 år, fram til første verdenskrig. Under krigen led Libanon av en hungersnød som var så ekstrem at halve befolkningen døde. Da det osmanske riket kollapset i 1918, overtok Frankrike styringen av landet. Først i 1943 fikk Libanon sin selvstendighet.

I årene framover til 1960-tallet var Beirut, på grunn av sine nære bånd til Vesten, en kosmopolitisk by og et populært feriemål. Hoteller spratt fram i bykjernen, byen fikk tittelen «Midtøstens Paris» og Hamra Street ble kjent som Beiruts Champs Elysées, på grunn av dens mange kafeer, restauranter, butikker og teatre. Byen ble frekventert av superstjerner og kjentfolk, og fant sin plass på kartet. Man dro gjerne hit i stedet for den franske riviera.

I 1975 endret alt seg.

Etter årevis med små og store konflikter, brøt det ut borgerkrig i landet. En svært blodig borgerkrig, hvor mange av landets folkegrupper, religiøse enheter og politiske partier gikk til angrep på hverandre. Over 100,000 mennesker mistet livet, og deler av Beirut ble lagt fullstendig i ruiner. Krigen varte i femten år, og skadet landets rykte som feriested kraftig. I 2006 havnet dessuten Libanon i en 34 dager lang krig med Israel.

Selv om landet nå har vært omtalt som trygt i rundt ti år, holder krigen i nabolandet Syria, bare noen mil unna, fortsatt de fleste turistene unna.

Det er kort mellom kulturminnene i Beirut

Et mangfoldig folk

Libanon har altså alltid vært et land av kontraster, både når det gjelder natur og klima, religion, og ikke minst mennesker.

Beirut, og forstedene, har i dag rundt 2 millioner innbyggere, og disse er ikke bare libanesere. De er også palestinere, syrere, armenere, afrikanere, arabere, europere, østasiater og pakistanere. De er heller ikke bare «muslimske» eller «kristne», de er gresk ortodokse, protestanter, sjiamuslimer, sunnimuslimer, greske katolikker, maronittkatolikker, romersk katolske, armensk ortodokse, drusere, og til og med en liten andel buddhister. Noen kvinner går i hijab og svarte heldekkende abayas, mens andre går med håret løst og korte skjørt.

For å hedre det religiøse mangfoldet i Libanon er det en fast oppskrift på hvilken religiøs tilhørighet landets overhoder skal ha. Presidenten skal alltid være maronittkatolikk, statsministeren skal alltid være sunnimuslim, parlamentets formann skal alltid være sjiamuslim, og viseformannen skal være druser. Alle av landets 18 religiøse grupper skal være representert i parlamentet.

Selv om Libanon befinner seg i Midtøsten og de fleste av landets innbyggere er muslimer, er likevel landet liberalt og overraskende vestlig. Innbyggerne ser gjerne vestover heller enn østover, og framover heller enn bakover.

I dag regnes situasjonen i Beirut stort sett som rolig. Rike og fattige, muslimer og kristne, unge og gamle, skal alle ha funnet fred med hverandre og bor nå side om side, skulder ved skulder. Det var mangfoldet som førte til borgerkrigen, men den tiden er lengst forbi, og nå regnes mangfoldet som landets styrke. Sammen leter de etter en vei forover, ut av kaoset og inn i en mer stabil, bærekraftig og fremtidsrettet hverdag.

På sightseeing i Beirut

Som turist er det ikke helt enkelt å finne fram i Beirut. Det er ikke bare å hoppe på en rutebuss, en undergrunnsbane eller en trikk, slik som i andre storbyer. Det finnes visstnok små minibusser som kjører rundt i byen, men de kjører uten timeplan og ofte uten en spesifikk rute (annet enn at de stopper innom diverse landemerker fra a til å).

Som om ikke det er nok kan det å finne en adresse basert på gatenavn og eller husnummer i Beirut være nesten dødfødt. Gatene fikk ikke offisielle navn på før 1943, og siden den tid har utallige bygninger falt i ruiner, og nye bygninger blitt reist, som har endret byens rutenett. Mindre gater fikk ikke navn i utgangspunktet. Måten man finner fram på er å orientere seg etter landemerker. For å legge enda mer til forvirringene har gjerne landemerkene gjerne ulike navn på arabisk, fransk og engelsk, og mange av dem står ikke engang lenger.

Man kan gjerne hoppe i en taxi, men da må man først bestemme om man ønsker å betale for en dyr privat taxi for seg selv, eller en delt billig taxi med andre kunder, men muligens bruke lang tid på å finne dem. Dessuten er det så mange biler som kjemper om plassen på veiene i Beirut, at man gjerne havner i trafikkork, og kaster bort verdifull tid med å stå fullstendig i stampe.

På grunn av det mangelfulle, og noe kompliserte, transporttilbudet i byen, brukte jeg stort sett beina for å komme meg rundt, og GPS-funksjonen på Google Maps til å finne fram. Jeg vandret fra Gemmayzeh langs byens Corniche, havnepromenade, som skiller Middelhavet fra byens skyline, og drakk mintlemonade på en restaurant med utsikt mot Pigeon Rocks, og så på båter som kjørte gjennom hullet i den største steinklippen.

Jeg utforsket den nye moskeen Mohammad Al-Amin tildekket i en sort abaya, og gikk deretter til Saint George-katedralen som ligger vegg i vegg, og stoppet så innom martyrmonumentet som var dekket i kulehull. Jeg besøkte byens mange romerske ruiner, og vandret gjennom de smale gatene i det populære strøket Hamra.

Jeg gikk til nasjonalmuseet forbi bygninger som fortsatt står som utbombede skall etter krigen. Jeg passerte flere heisekraner enn jeg noensinne har sett i én og samme by, og jeg gikk gjennom flere politicheckpoints omringet av piggtråd enn jeg kunne telle. Trafikken er hissig, og luften var forurenset og tung. Vegger og murer var dekket av grafitti og vakre veggmalerier, gutter på motorsykler plystret, og nærmest hver eneste taxi som kjørte forbi fløytet for å se om jeg ønsket skyss.

Jeg gikk i de fargerike trappene i nabolaget Mar Mikhael på dagtid, og drakk vin med jenter jeg møtte på hostellet på kveldstid. Nattelivet i Beirut er legendarisk, og nye barer og klubber dukker opp hele tiden. Før var det nabolaget Gemmayzeh som var «the place to be», men nå har den fakkelen blitt sendt videre til nettopp Mar Mikhael.

En ting som ikke er spesielt forvirrende i Beirut, er maten. Byen kan by på utallige kafeer og restauranter som serverer tradisjonell, og mer moderne, libanesisk mat. Selv hostellet jeg bodde på, The Grand Meshmosh Hotel, i Gemmayzeh byr på en svært variert og mangfoldig frokost. Det var bare å fylle opp fatet til randen hver morgen, og sette seg ut på terrassen for spise.

Beirut er kanskje vanskelig få tak på ved første blikk. Byen er så mye, på samme tid. Men den byr til fascinasjon og interesse. Jeg ble så himla nysgjerrig på hvordan den er satt sammen, og på dens innbyggere. På dens kompliserte historie, og ikke minst veien videre. Jeg fikk ikke helt grepet på Beirut i denne omgang, men drar gjerne tilbake ved en senere anledning for å prøve igjen.

Praktisk informasjon om Beirut

I år begynte SAS flyvninger til Beirut fra Oslo via København, men de flyr bare én gang i uka. Ellers kommer man seg enkelt til Beirut fra Norge med én mellomlanding i Europa/Midtøsten.

Nordmenn trenger visum til Libanon, men det er gratis og man får bare et stempel i passet når man lander i Beirut. Det varer i 30 dager. Bare ikke nevn at du har vært i Israel (eller møt opp med stempel derfra i passet). Da blir du sendt rett hjem igjen.

Det går ingen offentlig transport fra flyplassen inn til sentrum, så man er stort sett avhengig av taxi eller uber for å komme seg til byen. Jeg landet midt på natten, så fikk hostellet mitt til å sende en sjåfør. Det kostet 25 dollar. Returen til flyplassen kostet derimot bare 12 dollar.

Mange land har sendt ut reiseråd mot Libanon, men de fleste som har vært der forteller at det er et av de tryggeste landene de har besøkt. Så lenge man holder seg unna de sensitive områdene, er man like trygg i Libanon som man er i Europa.

Har du vært i Beirut selv, eller er det en by du kunne tenke deg å besøke? Har du besøkt noen steder du ikke fikk helt «grepet» på?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

18 Comments
  1. Utrolig spennende reisemål og godt beskrevet av deg med grundig bakgrunn og historie.. Flotte bilder du tar også, og jeg kunne godt tenke meg å reise dit. Takk for innblikket i denne byen 🙂

  2. Vi har Beirut højt på listen over fremtidige rejsemål, så det var dejligt at læse din interessante beskrivelse af byen. Også tak for alle de flotte billeder. Vi glæder os meget til at besøge byen inden for de næste par år.
    Glade rejsehilsner
    Anne Marie/Two Danes On Tour

  3. Nej vi har ikke været i Beirut men sikke dog et spændende og meget anderledes sted. En by med masser af mangfoldighed og hvor mange kulturer lever i den samme by, Det er bestemt en by som jeg kunne have lyst til at besøge. Tak for masser af god inspiration, Renate 🙂

    /Annette

  4. Jøss, her fikk jeg jo lært masse om Libanon jeg ikke var klar over og oppdaget et spennende reisemål samtidig! Liker at du har så mange spesielle steder å skrive om, det er mye artigere å lese enn de stedene “alle” har vært allerede. 🙂

    En helt annen ting: Jeg fikk e-postvarsling om at denne artikkelen var lagt ut, men når jeg prøver å finne den via forsiden på bloggen så er den ikke der. Er det bare for meg eller er det noe krøll på forsiden?

    1. Så gøy! Og hyggelig å høre. Jeg er en stor fan av steder litt utenfor allfallvei, eller som er spesielle på en eller annen måte. 😊

      Hmm, så merkelig at du ikke finner artikkelen på forsiden? Var det på PC eller mobil? For min del ser det ut som at den ligger der, men jeg skal undersøke om det er noe feil. Takk for at du sier ifra!

      1. Det ser ut til å være fikset nå. Kan se både denne og den nyere artikkelen på forsiden. 🙂 Det var på PC tidligere, husker ikke om det også var slik på mobil. Kanskje et problem med cache?

  5. Utrolig spennende innlegg! Beirut vil jeg gjerne reise til! Libanesisk mat er så godt, og det virker som et utrolig interessant reisemål med mye historie, også så vakkert det er. Igjen, nok et flott innlegg med fine bilder. Får alltid lyst til å reise av bloggen din, Renate 🙂

    1. Libanon byr både på svært mye historie og deilig mat. Så det er lett å anbefale en tur dit dersom man liker slik. 😉 Tusen takk for fine ord, det er herlig å høre at du synes bloggen inspirerer til å reise. 😀

  6. Hei, Renate

    Så spennende å lese! Ja, absolutt, dit vil jeg. Planen var en tur i høst, men datoer gikk ikke opp med flytider, så det får vente til en senere anledning.
    Da er det jo fint å ha fått tatt del i dine erfaringer i mellomtiden 🙂
    /Mette

    1. Så spennende at du hadde tenkt å dra til Beirut i høst! Våren er nok også en veldig fin tid i dette nabolaget. Selv hadde jeg bare en liten uke i Libanon, så jeg drømmer om en returreise om ikke så altfor lenge. Gjerne i kombinasjon med Damaskus om det lar seg gjøre (etterhvert).

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic