Abyaneh – den røde byen

Oppe i fjellene i sentrale Iran ligger en av landets eldste og vakreste byer, Abyaneh. Selv om landsbyen med årene har blitt turistifisert, er det ikke til å komme vekk fra dens nydelige arkitektur, historie og plassering.

Det sies at Abyaneh kan spore sin historie 2,500 år tilbake i tid. Stedet ble bosatt av religiøse flykninger, som ønsket å utøve zoroaster-religionen sin i fred og ro fra arabiske muslimer. Zoroastrisme regnes som en av verdens eldste monoteistiske religioner, og regnes på mange måter som en slags forløper til jødedommen. Selv om landsbyens innbyggere med tiden ble (tvunget) muslimske, finnes det fortsatt et ildtempel igjen i byen i dag – selv om det nå til dags bare kan sees fra utsiden.

Landsbyen har mange spesielle tradisjoner på grunn av dens alder og plassering oppe i Karkas-fjellene. Her har menneskene i alle år bodd ganske isolerte til, og det har formet deres liv, væremåte og kultur på mange måter. Innbyggerne snakker for eksempel fortsatt en antikk variant av farsi som ikke lenger snakkes andre steder i Iran.

I Abyaneh skiller også klesdraktene seg fra andre deler av Iran. Hvor vestlige inspirerte plagg eller sorte, dekkende chadorer dominerer i landets storbyer, er det store blomstrete sjal som gjelder for kvinnene i Abyaneh. Myndighetene har gjentatte ganger forsøkt å tvinge gjennom en mer «passende» klesstil for kvinnene i landsbyen, men til ingen nytte. De ofte hvite sjalene med rosa eller blå blomster komplimenterer pent de røde husveggene rundt.

I tillegg til Abyanehs vakre plassering, alder og tradisjoner, er det nettopp byens farge som gjør den ekstra spesiell. Abyaneh er reist av rød leire, i samme rødfarge som går igjen i jernrike fjellet byen ligger på. Husene er oftest bygget i to (eller fler) etasjer med balkonger, og om vinteren når det er kjølig bor huseierne i førsteetasjen. Om sommeren når de trenger mer luft, bosetter de seg i andreetasjen.

Å kalle Abyaneh en by er vel en overdrivelse. Her bor det under 300 mennesker nå til dags, og de fleste av dem er eldre. Ungdommen flytter til storbyene for å studere og skaffe seg jobb. Igjen sitter foreldre og besteforeldre som har levd i Abyaneh hele livene sine, og ikke kan se for seg en tilværelse et annet sted.

Menneskene her har i alle år levd av jordbruk og dyrehold, og på grunn av begrenset med lagringsmuligheter har mange gravd ut grotter og laget små steinhus i området rundt byen. Her oppbevarer man mat, utstyr og dyr når de ikke er ute å beiter. Likevel hører jeg av og til et esel som roper ut bak en av byens mange tredører.

Mens jeg vandrer rundt i de sjarmerende gatene kommer jeg også forbi en eldre kvinne som sitter og selger litt lokale godsaker. Hun smiler lurt til meg mens jeg ser på varene, og jeg bestemmer meg for å kjøpe litt tørkede epler og nøtter. Hun takker pent når hun får pengene, og nikker til meg når jeg spør om jeg får lov å fotografere henne. Hun ser lurt opp mot kameralinsen, og ler høyt og tar seg til hjertet når hun får se bildet etterpå.

Det er helligdag i dag, og den største gaten i byen er fyllt opp av iranske turister og unge lokale som har kommet hjem til Abyaneh på besøk. Enkelte av disse har kledd seg opp i fargerike lokale kostymer, med sorte skjørt, røde tunikaer og blomstersjal på hodet. Mennene har kledd på seg store, posete bukser. Det står en hel gjeng utenfor moskeen, og snakker høyt sammen mens de venter på å gå inn.

Ute i gatene finner man mange vannkraner som er så vakre at de ser ut som små kunstverk, og dørportaler som ser ut som de kunne tilhørt kongelige. Rundt omkring henger portretter på blå bakgrunn av byens sønner som døde i Iran-Irak-krigen på 80-tallet. Gatene er smale og svingete for å bryte den kalde vinden som suser ned fra fjellene om vinteren.

Hver inngangsdør har stort sett doble dører, med dørhammere på begge sider. Disse er alltid forskjellige, og på den ene siden er dørhammeren lang og smal, og på den andre siden tilnærmet rundt og noe kraftigere. Disse lager også forskjellige lyder når man bruker dem til å banke på. Grunnen til dette er fordi man skal vite hvem som står utenfor før man åpner døren. Kvinner bruker de runde, og menn de lange, smale. På denne måten kan menn åpne dersom det er en mann som banker på, og kvinnene åpne dersom en annen kvinne banker på. Dersom kvinnene i huset er alene når en mann banker på, får de en påminnelse om å ta på seg hodesjalet før de åpner.

Som nevnt er landsbyens plassering utrolig flott. Den ligger oppover en fjellside, med enda høyere fjell rundt, og tre gamle fort som beskytter byen fra forskjellige sider. Jeg tok turen opp til det ene av dem, Palahamoona (Takht-e-Haman). Fortet skal ha blitt reist for to hundre år siden, og er i dag delvis ødelagt. Her oppe står man direkte ovenfor Abyaneh, og ser hvordan de røde husene er plassert trappevis ovenfor hverandre nærmest som legoklosser.

Her oppe fra ser man også hvordan Abyaneh har fått navnet sitt, som betyr «stedet med piletrærne». Bladene på trærne er farget gule og oransje, og er mange steder allerede blåst bort i høststormene. Snart kommer snøen og legger seg som et hvitt teppe over landsbyen før vårsolens stråler varmer den rødglødende byen opp igjen.

Selv om Abyaneh på mange måter har vært nødt til å imøtekomme den voksende turismen i området, er landsbyen fortsatt som et vindu inn til fortiden. Her er både arkitekturen, språket, klesdraktene og skikkene fra en tid som mange andre steder i landet allerede er glemt.

Synet av den røde byen omhyllet av høstfarger og varmt sollys, er derimot noe man aldri kan glemme.

Praktisk informasjon om turen til Abyaneh

Det går ingen offentlige busser til Abyaneh, så den eneste måten man kommer seg til landsbyen på er med bil eller taxi. Dette er et populært utfluktsmål fra Kashan og Isfahan, og ikke minst på veien mellom de to. Abyaneh ligger bare 30 km inn i fjellene fra hovedveien som binder de to byene sammen.

Jeg betalte 20 euro for taxi for turen til Abyaneh, til og fra Kashan. Da delte jeg bil med de to tyske jentene jeg var sammen i ørkenen til Abyaneh, og et fransk ektepar tilbake til Kashan.

Det koster 50,000 rials for å besøke Abyaneh, og sammen med billetten får du også en liten brosjyre om byen med litt info og kart.

Er dette et sted du kunne tenke deg å besøke, eller har du kanskje allerede vært der?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

9 Comments
    1. Tusen takk for det, Johnny! 🙂 Masoleh ser også trivelig ut! Jeg leste også om en lignende by helt vest i Iran før jeg dro (Palangan), men rakk ikke innom den delen av landet i denne omgang. Har allerede laget meg en liten liste over steder jeg vil besøke neste gang, haha.

  1. Tak for et dejligt inspirerende indlæg Renate, spækket med smukke billeder 🙂
    Uhh sikke en smuk by den kunne jeg godt tænke mig at besøge. Elsker billedet af den gamle dame, hvor er hun smuk.

    /Annette

    1. Heisann! Det høres ikke ut som opplevelsen deres av byen var så bra. Det var synd! Jeg tror både tid på året/dagen og antall turister har mye å si om opplevelsen av stedet. Likevel er det ingen hemmelighet at landsbyen har blitt temmelig turistifisert. På en annen side var det langt fra slik jeg hadde sett for meg at det skulle være, så jeg ble heller positivt overrasket. Mesteparten av den gamle byen er jo fraflyttet pga dårlige jobbmuligheter for de unge, men nå som turistene kommer, kan det kanskje bidra til å skape nye arbeidsplasser og en vilje til å bli.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic