Isle of Man er på mange måter et merkelig sted. Her har sauene fire horn, kattene er uten hale, hester trekker trikken og alle hilser på feene når man kjører over broen deres. Dessuten ligger øya sentralt mellom Irland og Storbritannia, uten å tilhøre noen av dem. Det merkeligste av alt er derimot hvor få turister som kommer hit.

Den lille øya Isle of Man ligger omtrent midt mellom Nord-Irland, Wales, Skottland og England. Her bor 85,000 innbyggere fordelt på 572 kvadratkilometer, omtrent like stort som 1/3 av Londons utstrekning. Selv om det høres lite ut har innbyggerne relativt stor plass å boltre seg på.

Det var kelterne som først ankom Isle of Man. Deretter kom våre egne forgjengere vikingene rundt 850, og satte sitt preg på øya. Mange av stedsnavnene er fortsatt norrøne, og slutter med for eksempel -by, -vik, -aa (elv) og -fell (fjell). I dag er Isle of Man relativt uavhengig og er, i likhet med øyene Jersey og Guernsey i Den engelske kanal, en britisk kronbesittelse. Isle of Man tilhører De britiske øyer, men er ikke en del av samveldet Storbritannia og dermed heller ikke en del av EU. Øya har eget parlament, statsminister, regjering og sine egne lover. Likevel er den britiske regenten “Lord of Man”, og dermed øyas overhode.

Øya har også sitt eget språk som heter Mansk, og regnes som et keltisk språk. Øya har også egne frimerker, mynter og sedler, egne pass og sitt eget flagg. Sistnevnte viser tre bein (triskelion) med rustning som er sammenstilt i hoftene, beliggende på rød bakgrunn. Ganske merkelig i grunn, det også.

Til tross for sin noe sentrale plassering, ser Isle of Man relativt få besøkende. I 2018 var det bare rundt 300,000 som besøkte øya. De fleste er motorsykkelfans som ankommer i juni, til det årlige TT-racerløpet som for mange har satt øya på kartet. Til sammenligning får den skotske øya Isle of Skye dobbelt så mange besøkende per år, og lille Isle of Wight utfor kysten av Sør-England mottar hele 2,3 millioner årlige besøkende.

Reisen min startet på ettermiddagen fra havnen i Liverpool. Den omtrent tre timer lange krysningen over til Isle of Man foregikk i mørket, så det var heldigvis (?) vanskelig å se de store bølgene som sørget for at fergen vugget i alle retninger hele overfarten. Omtrent klokken 22 la vi til kai, og jeg kunne se lysene fra havnepromenaden i øyas hovedstad Douglas strekke seg bortover i det fjerne. Til tross for at vinden blåste sterkt, var luften overraskende mild, og jeg passerte palmer og andre eksotiske vekster mens jeg vandret til gjestehuset mitt.

Det sies at Isle of Man har fått navnet sitt fra den keltiske sjøguden Manannán. Han kunne visstnok dekke øya med tåke, for å skjule den fra inntrengere og andre fremmede. Jeg måtte derfor forsøke å ikke ta tåken som dekket Douglas neste morgen personlig.

Det tåkete været gjorde dessuten at jeg måtte gjøre litt om på planene mine. Planen hadde vært å ta den elektriske fjellbanen opp til toppen av Snaefell, snøfjellet. Øyas høyeste topp. Men det føltes litt meningsløst når jeg ikke engang kunne se fem meter foran meg. Derfor bestemte jeg meg for å heller vende snuten sørover.

På damptoget sørover

Isle of Man er ikke bare en annerledes øy, en reise hit er også på mange måter en tidsreise. I tillegg til å ha trikker trukket av hester langs havnepromenaden i Douglas, kan man dessuten reise den sørlige delen av øya på langs i damptog.

Etter å ha kjøpt billett og funnet veien til kupeen, føltes det plutselig som jeg befant meg på Hogwarts-ekspressen. Følelsen ble ikke mindre når det kom en hel familie med fire små barn som spurte om de kunne dele kupeen med meg. En hyggelig, men noe høylytt gjeng. Vi hang alle med hodene ut vinduene når toget fløytet og begynte å tøffe seg framover.

Toglinjen ble åpnet i 1873, og bruker fortsatt de opprinnelige togvognene og lokomotivet. Dengang gikk toget til Ramsey i nord, Peel i vest, Douglas i øst og Port Erin i sør. I dag er det bare strekningen mellom Douglas og Port Erin som fortsatt er i operasjon.

Farten var lav, og jeg satt og nøt synet av det rullende landskapet mens vi tøffet avsted.  Barna spurte meg om jeg liker “Thomas toget”. De har nemlig hørt at øya Sodor, hvor Thomas bor, er inspirert av nettopp Isle of Man. Kanskje ble Thomas skapt på bakgrunn av nettopp dette toget? Plutselig suser vi gjennom en tunnel, og når vi kommer ut i lyset igjen ser vi utsikten ned mot kysten og klippene.

Når vi ankommer Castletown er det tid for meg å gå av. Familien og toget ruller videre, og jeg vinker dem farvel mens de kjører forbi, såvidt synlig gjennom dampen fra lokomotivet.

Castletown

Castletown var øyas opprinnelige hovedstad, fram til Douglas tok over i 1869. Byen preges av trange gater, en liten båthavn og koselige, pastellfargede hus. I midten av det hele, står Castle Rushen fra 1200-tallet, som har gitt byen sitt navn.

Slottet ble faktisk bygget av norske vikinger, de opprinnelige Kings of Mann and the isles. Isle of Man var, i likhet med de nå skotske Hebridene, Orknøyene, Shetlandsøyene, Island og Grønland, en del av Norgesveldet i mange år. I 1266 ble derimot øya skrevet over til Skottland, som deretter kjempet mot England for retten til å beholde den. I dag regnes Isle of Man å være selvstendig, og dermed hverken medlem av Storbritannia eller EU. Likevel er innbyggerne regnet som briter, og dronning Elisabeth er kongelig overhode. Noe forvirrende, jeg vet.

I årene som gikk etter at Castle Rushen ble oppført har borgen ikke bare fungert som maktsete og regentbolig. Her har det også vært fengsel, mynt-trykkeri, og kontor for to ulike aviser. I dag er borgen museum, som det koster 8 pund å besøke. Flere av rommene var dekorerte i gammel stil, med store figurer som spiller tjenere, geistlige og kongelige. Utsikten fra tårnene er dessuten helt sikker flott på en godværsdag, når ikke Manannán dekker sikten med sin tåkefulle kappe.

Mens jeg ventet på bussen videre sørvestover ved torget i Castletown, oppdaget jeg først noen små alvedører på en trapp like ved. Deretter kom en svart og hvit manx-katt (uten hale) løpende ut de samme trappene, som viste seg tilhøre George Hotel, med en eldre mann hakk i hæl.

En annen mann parkerte bilen sin like ved meg og hadde med seg en stor hund som nektet komme ut av bilen.

– Den hadde en dårlig opplevelse her for noen år siden, sa mannen, mens han strøk hunden, låste bilen og gikk til butikken.

En lokal eldre kvinne kom også bort for å ta bussen, og spurte meg når den gikk. Mens vi ventet kom vi i snakk, og hun fortalte villig om byen vi befant oss i.

– Jeg så du tok bilder av alvedørene. De er en del av Balley Cashtal Beg, som betyr Lille Castletown. En by inne i byen. Dørene tilhører alvefolket, og sentrum av Castletown har flere titalls slike bittesmå inngangspartier. Gøy, ikke sant?

Cregneash

Til slutt kom buss #2 som skulle ta meg mot Port Erin. Den hadde til og med Wi-Fi. Siden Isle of Man ikke er med i EU, er man fratatt gratis roaming. Internett på bussen gjorde det likevel enkelt å planlegge dagen videre. Bussjåføren slapp meg av ved Port St. Mary, hvor jeg hoppet på buss 28 som skulle ta meg oppover til Cregneash.

Denne landsbyen ligger noe avsidesliggende til på den lille øya. Nesten så langt sør man kommer på Isle of Man. Det er her mansk språk og kultur har blitt opprettholdt lengst. Husene er små, kompakte og hvitmalte, med strå på takene og minte meg veldig om de primitive steinhusene jeg så på Hebridene. Det bor fortsatt folk i de fleste husene, og deler av landsbyen er omgjort til et levende museum, hvor man kan se hvordan livet utspant seg her på øya før i tiden. Her gikk det også Clydesdale-hester rundt, og ikke minst Loaghtan-sau, med sine spesielle fire horn (selv om de fleste bare viste fram to horn hver da jeg besøkte). Noen kan til og med få hele seks horn!

Foruten hestene og sauene var det ikke så mye aktivitet denne tåkefulle dagen. Det vil si, helt til en Manx-katt kom gående. Og deretter en til, – og enda en!

Etter å ha sett meg litt rundt tok jeg turen innom kafeen og bestilte scones og kakao. Utenfor vinduet drev den ene katten og tok på vinduet med labben, mens den rullet seg på rygg i blomsterkassen.

Siden jeg nærmest var alene, kom ekspeditøren og snakket litt med meg. Spurte hvor jeg var fra og hvorfor jeg hadde valgt meg ut Isle of Man. Hun kunne fortelle litt om øya og dens tradisjoner. Blant annet det at overtro lever i beste velgående.

– Vi liker ikke å si ordet “rotte” her, det bringer ulykke. Vi kaller dem heller longtails, sa hun smilende mens hun viste meg at hun krysset fingrene for å slippe ulykke.

– Heldigvis hjelper alle kattene oss å holde de små skapningene unna, slik at vi slipper å måtte forholde oss mer til dem enn vi absolutt må, lo hun før hun gikk for å ta imot noen nye gjester.

Til fots til Port Erin

Jeg klarte å miste bussen som skulle ta meg videre til Port Erin, og siden den bare gikk én gang i timen, bestemte jeg meg heller for å bare gå. Det ble en veldig fin tur. Først gikk jeg forbi små hytter og hus under restaurering. Deretter forbi store heier med lyng og gulltorn. En liten sti tok meg opp til en gammel steinsirkel på Meayll Hill. Sirkelen skal være over tusen år gammel, inneholde 12 gravkammer og er tilknyttet mange legender om spøkelser og gravlegging av vikinger. Utsikten var flott herfra, og jeg kunne blant annet se ned til byen jeg skulle til.

Jeg traff også en gjeng svært nysgjerrige kyr, som nærmest kom løpende bort til gjerdet alle mann, når jeg passerte. Kraftige skapninger, som alle hadde forskjellige krøllete hårfrisyrer.

Vel nede i sentrum, fant jeg veien videre til togstasjonen. Det var nesten som å havne hundre år tilbake i tid. Hjelpsomheten mennene i billettkassen viste var dessuten noe som sjelden skjer nå til dags. De ringte fram og tilbake for å sjekke med sjåfører hvordan jeg lettest kunne komme meg herfra til Peel før dagen var omme. Selv om byene ligger nært i luftlinje, må man i teorien innom Douglas for å komme seg mellom dem med offentlig transport.

Men som ved et mirakel fant de ut at det gikk en skolebuss fra Castletown, som jeg såvidt kunne rekke dersom jeg tok neste buss ut av Port Erin. Den ble dessverre forsinket, og jeg regnet med at alt håp var ute. Da jeg endelig kom på bussen viste det seg at sjåføren hadde ringt neste sjåfør og bedt han om å vente med å kjøre til vi kom. Jeg ble nesten rørt over hvor snille og hjelpsomme alle var.

Tynwald

Som nevnt har Isle of Man eget parlament og lovgivende forsamling. Tynwald heter det og er delt i to kamre. House of Keys (underhuset) og lagtinget (det lovgivende råd). I dag ligger parlamentet i Douglas, men det opprinnelige tinget ligger på en høyde 10 minutters kjøring øst for Peel.

Navnet Tynwald, er i likhet med islandske Þingvellir, avledet fra det norrøne ordet Þingvǫll, eller Tingvoll. Altså møtestedet hvor tinget ble avholdt. Her på Tynwald holdt vikingene ting under åpen himmel allerede fra 979. Dette gjør tinget på Isle of Man til det nest eldste i verden som fortsatt er i bruk (etter lagtinget på Færøyene).

Selv om parlamentet nå holder til under tak i øyas hovedstad, samles forsamlingen fortsatt på Tynwald en gang i året for å holde tinget utendørs. Dette skjer på Isle of Mans nasjonaldag, den 5. juli, og kalles av gammelt av for “Midsummer court”.

På vei til Peel måtte jeg bytte buss nettopp ved Tynwald Hill, og fikk derfor et kvarter på meg hvor jeg gikk rundt for å se. Haugen ligger like ved St. Johns-kirken. Selve haugen er 3,7 meter høy og består av fire runde plattformer oppå hverandre. Det sies at den består av jord fra alle de 17 prestegjeldene på øya. Et sant møtested altså, både for øyas innbyggere og selve jorden de står på.

Peel

Til slutt befant jeg meg endelig i Peel, som jeg hadde sett fram til hele dagen. Byen ligger vest på øya, og er en livlig fiskerby med stor havn. Husene er små, mange og stort sett fargerike – og her ligger også øyas eneste katedral, som engang var underlagt Nidaros erkebispedømme. Jeg fant veien gjennom de trange gatene ned til båtene, og fikk så se byens stolthet. Peel Castle.

I likhet med Castle Rushen i Castletown, skal slottet i Peel blitt anlagt av vikinger, nærmere bestemt Magnus Berrføtt. Det ble anlagt på St. Patrick’s Isle, rett utenfor Peel, og bestod dengang av tømmer. Tømmeret ble sendt fra Galloway i Skottland, og det er mulig at navnet Peel kommer fra det tilsvarende norrøne ordet for “påler”, som festningsverket ble bygget av. På 1300-tallet begynte byggingen i stein, og resten er historie.

Nå hadde Manannán dessuten blitt så kjent med denne fremmede nordmannen at han bestemte seg for å løfte kappen, og lot solen skinne på meg og slottet fra blå himmel. Jeg ble sittende på haugen ovenfor nydelige Fenella Beach, mens jeg så på barn som lekte, og måkene som seilte rundt i luften over det flotte slottet, mens solstrålene varmet oss alle.

Til slutt fant jeg veien forbi havnen og House of Manannán-museet tilbake til bussen som tok meg til Douglas, og deretter videre til flyplassen over alvenes bro.

Besøket på Isle of Man var dessverre kort, men gav et glimrende innblikk i denne spennende øya i Irskesjøen. Kunne du kanskje tenkt deg å reise dit selv?

Praktisk informasjon om Isle of Man

Hvordan komme seg til Isle of Man?

Øya har flyplass og du kan fly til Isle of Man fra blant annet London Gatwick, Manchester, Liverpool og Dublin. Flyplassen heter Ronaldsway og ligger sør for Douglas på vei mot Castletown.

Det går flybuss mellom Douglas og flyplassen hver 30. minutt mellom kl. 07.00 og 23.00. Turen tar ca. 30 min og koster £ 2.70 (inkludert dersom du har Go Explore-kort).

Du kan også ta ferge til Isle of Man, fra blant annet Belfast, Dublin, Heysham og Liverpool. Se mer informasjon her. Turene tar mellom 2-4 timer, avhengig av avreisested, og fergene legger til i Douglas.

Hvordan komme seg rundt?

Dersom du har tenkt å reise litt rundt på øya, kan du skaffe deg et Go Explore-kort. Jeg kjøpte ett for én dag, som kostet 17 pund. Da var alt av transport inkludert, fra damptoget til flybussen.

Ønsker du mer frihet og fleksibilitet, kan du også leie bil.

Obs. Ting stenger tidlig på Isle of Man. Butikker, museer, togene og annet stenger gjerne allerede kl. 17. Bussene har dessuten langt færre avganger etter det tidspunktet. Undersøkt derfor åpningstider og rutetider før du setter avsted til en fjern avkrok av øya.

Hvor skal man bo?

De fleste velger seg overnatting i Douglas. Det er relativt dyrt med hotell, men det finnes også leiligheter og campingmuligheter. Selv bodde jeg på The Island and Fairfield. To gjestehus som tilhører samme hyggelige familie, og ligger rett ovenfor gaten for hverandre. Vertinnen Celine var hyggelig, hjelpsom og bød på en nydelig frokost. Gjestehusene ligger dessuten sentralt til rett ovenfor havnepromenaden hvor hestetrikkene og bussene går.

Har du vært på Isle of Man selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

10 Comments
  1. Tak fordi du tog mig med til Isle of Man 🙂 Jeg har aldrig været der og ved faktisk ikke særligt meget om stedet men det gør jeg nu 😉 Jeg er bestemt blevet inspireret og vil da overveje om jeg ikke skal besøge stedet for sikke dejligt billeder og smuk natur 🙂

    /Annette

    1. Alvedørene var absolutt et gøyalt og koselig innslag i Castletown. 😀 Det var dessverre ikke mulig å gå inn i de hvite husene da jeg var der, men jeg spurte kvinnen som jobbet på kafeen og det hørtes ut som de var i lik stil med husene på de ytre Hebridene. Mørke små rom med store ildsteder, enkle møbler og enkelte steder jordgulv.

  2. Jeg var så heldig at jeg fikk besøkt øya 2003. Det slo meg som en svært så idyllisk øy der alt gikk sakte for seg. Jeg kjente også på at det var litt tungvint med buss der, sjeldne bussavganger gjorde reisen mer tungvint. Det som trakk meg til øya var dens spesielle status som britisk kronbessitelse og en egen region i listen til travelers century club. Jeg ble i likhet med deg glad i øya og lei meg for at jeg hadde satt av for lite tid på øya med to netter. Drar gjerne tilbake på en 3-4 dagers tur. Da gjerne med leiebil for å komme meg lettere rundt øya.

    1. Kjenner meg igjen i det du skriver! Tiden gikk i et litt annet tempo enn ellers i verden, føltes det ut som. Skulle også gjerne hatt lenger tid på øya. Hørtes gøy ut å skulle dra tilbake noen flere dager og ha leiebil til å komme seg rundt. Håper du får muligheten. 🙂

  3. Isle of Man har altid været højt på ønskelisten, mest af alt fordi jeg elsker anderledes steder – og det må man sige, at øen er med sin politiske status! Tak for et spændende indlæg – og dejligt at høre, at de lokale var så hjælpsomme! 😀

    1. Det er en spesiell øy på mange måter! De lokale jeg møtte var utrolig hyggelige og hjelpsomme mennesker (men det synes jeg egentlig de fleste briter er, hehe). Anbefaler deg absolutt å ta turen til Isle of Man. 😀

    1. Så hyggelig å høre, Matilda! Det er en kjempespennende og annerledes øy på mange måter. 😀 Håper du får muligheten til å besøke den i framtiden!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.