Sulitjelma – villmark, veggkunst og gruvehistorie

Lengst øst i Fauske kommune ligger Sulitjelma. Et vakkert dalføre omringet av ville fjell, innsjøer og isbreer på grensen mot Sverige. Her bor i underkant av 400 innbyggere, tett på villmarken, i det som tidligere var et av landets største bergverk.

I 1858 fant samen Mons Petter en skinnende stein i Sulitjelmafjellene som han trodde kunne være gull. Det viste seg å være noe helt annet, nemlig kobberkis. Det ble starten på en eventyrlig periode for nordnorsk industri.

Sulitjelma blir populært kalt Sulis, og mesteparten av bebyggelsen ligger innerst på nordsiden av Langvatnet. Bebyggelsen ble i stor grad bygget opp rundt gruvedriften som startet opp rundt 1887 – og endte over hundre år etterpå. Dette var i sin tid Norges nest største industribedrift – og landets største kobberprodusent. På det meste bodde det nesten 3000 mennesker her, i bygda som i dag huser i underkant av 400.

Fylkesvei 830 tar deg fra Fauske til Sulitjelma på omtrent 40 minutter. Veien følger i stor grad traseen til den gamle Sulitjelmabanen. Da de første delene av denne jernbanen åpnet i 1892, var dette den første jernbanen i Nord-Norge. Dette var også den eneste måten å komme seg inn til Sulitjelma, annet enn til fots. Og hit ville man – for her fantes det malm i store forekomster. På det meste var det faktisk gruvedrift og malmutvinning i nesten 20 ulike gruvefelt.

I 1972 ble Sulitjelmabanen nedlagt og jernbanetraseen erstattet med vei. Det tok bare tre uker å gjøre traseen farbar med bil, og videre et par år med arbeid for å utbedre de mange tunnelene.

Sulis er et spennende sted å besøke året gjennom. Om sommeren kan du vandre i dagesvis gjennom villmarken, fiske i utallige vann og bestige noen av de mektige Sulisfjellene. Om vinteren trekker mange hit for å gå på ski. Enten innover fjellene, i de oppkjørte løypene eller ned alpinbakken.

Jeg valgte meg i denne omgangen høsten. En tid hvor luften er klarere, nysnøen legger seg på fjelltoppene og naturen forvandles til en eksplosjon av farger.

Sjønstå gård

På vei fra Fauske til Sulis stopper jeg innom Sjønstå gård, som ligger helt vest i Sulitjelma. Også Sjønstå fikk en stor betydning i industraliseringen av Sulitjelma og det store gruveeventyret. Sjønstå var nemlig den nærmeste gode havnen, hvor malmen fra gruvene kunne fraktes over på båter og transporteres videre ut Øvervatnet og Nedrevatnet før den kunne skipes ut på havet på Finneid og videre ut i verden.

I begynnelsen ble varene fraktet med hest og slede fra Sulis ned til Sjønstå, men i 1892 ble Sulitjelmabanen fullført mellom Sjønstå og Fossen, noe som gjorde malmtransporten mye enklere. Det førte også til at Sjønstå etter hvert blomstret opp som et viktig knutepunkt med høy aktivitet. På det meste bodde det 300 mennesker her. Eventyret tok derimot slutt i 1956, når jernbanen ble forlenget helt ned til Finneid og Skjerstadfjorden. Men det er ikke bare på grunn av gruvehistorien man burde ta turen innom Sjønstå.

Fra odden kan man nemlig krysse Sjønståelva over en flott hengebro fra 1920. Da ender man opp på den historiske Sjønstå gård. Gården ble første gang omtalt i skattematrikler fra 1665, og noen av bygningselementene skal stamme helt tilbake fra den tiden. I dag består gården av 22 bygninger, som alle ligger tett i tett sammen. Slike klyngetun var vanlig før i tiden, og gjorde at man frigjorde størst mulig areal til dyrkning. Bosetningsmåten forsvant gradvis her i landsdelen, og i dag regnes faktisk Sjønstå gård som det eneste klyngetunet i Nord-Norge – og ble derfor fredet av riksantikvaren i 2006.

Gården er utrolig vakker der den ligger mellom sjøen og fjellene, med de gamle trehusene tett i tett. Noen av husene er private, og var bosatte helt til 1973. I dag fungerer de som fritidshus. Så lenge man befinner seg på rett side av gjerdene er man hjertelig velkommen til å besøke det idylliske og historiske stedet.

På sommeren kan man kjøre på grusvei helt ned til Sjønstå, og parkere ved den tidligere havnen ute på odden. På høsten og vinteren er veien stengt med bom oppe ved Fv830, men det er en fin tur å vandre de om lag to kilometerne ned til bebyggelsen.

Jakobsbakken

Øverst i Sulis, på 600 moh og på grensen til Junkerdal nasjonalpark, ligger Jakobsbakken. Dette var opprinnelig et samisk bostedsområde, men det hele endret seg i 1896. Da startet man med aktiv gruvedrift, og det var her det ble utvunnet mest malm i hele Sulitjelma. Dette var i sin tid et godt utbygd samfunn med egen butikk, posthus, bibliotek, skole, idrettslag, musikkorps og diverse foreninger.

Mitt første møte med Jakobsbakken var på leirskole en gang for omtrent hundre år siden, så det var spennende å se stedet på nytt med voksne øyne.

Mye av den opprinnelige bebyggelsen står fortsatt i dag, og er et fargerikt skue. Husene er store, rommer flere leiligheter, og ble kalt for brakker. De fleste ble oppført fram til 1918. Alle husene fikk egne navn for å skille de fra hverandre. Tre av disse husene fikk navn fra stedene de opprinnelig kom fra. F.eks. har «Kåfjord» vært boligbrakke i Finnmark og «Kabelvåg» vært hotell på stedet med samme navn i Lofoten. To av brakkene fikk navn etter samtidige berømte skip, «Titanic» og «Lucitania». Sistnevnte står fortsatt.

Naturen er mektig her oppe, og på en klar dag strekker utsikten seg til noen av de høyeste fjellene på Nordkalotten, blant annet Stortoppen og Otertinden hvor den mektige Sulitjelmabreen ligger. Man kan dessuten skimte Suliskongen, Nord-Norges nest høyeste fjelltopp.

Gruveanlegget lå på et platå over bebyggelsen. I dag er bygningsmassen borte. De eneste tegnene på gruvedriften som foregikk her er den svære gråsteinsfyllingen, en lukket gruveinngang og rester av taubanen. Selv om gruvedriften fortsatte en stund lenger nede i lavlandet, ble driften lagt ned i 1968 her på Jakobsbakken.

Smeltehytta på Fagerli

Nede i Sulis og helt innerst ved Langvatnet, ligger Fagerli. Det var her industrialiseringen av Sulitjelma startet. Et kaianlegg ble anlagt, og det samme ble et malmrikningsverk. Her ble også blant annet smeltehytta og foredlingsanlegget for malmen plassert, med jernbanespor helt inn i bygningen. Jernbanen gikk herfra og helt ned til Sjønstå gård, hvor malmen kunne lastes over i båter og fraktes videre ut i verden.

Veggene til smeltehytta fra 1902 står fortsatt, rett ovenfor Sulitjelma gruvemuseum. Det litt rart å kalle den en hytte, dette er nemlig et stort anlegg i stein. Taket er borte, men de store vinduene og hvelvene kan fortsatt ses. Gamle, rustne foredlingsmaskiner står fortsatt på innsiden og vitner om en tid lengst forbi. På høsten trenger de vakre fargene fra skogene rundt inn. Skogene som endelig har kommet tilbake. I perioden smeltehytta var i bruk, slapp den ut store mengder svovelgass som forandret den frodige fagre lia til et øde landskap.

Besøksgruve og gruvetog

Gruvedriften i Sulis ble lagt ned i 1991. Det var kanskje på tide. Gruvedriften var nemlig sterkt forurensende. På 1980-tallet stod gruvene for hele 10 % av Norges totale utslipp av svoveldioksid. Svovelrøyken var så sterk at den kunne svi hull i klær som hang til tørk ute, og furuskogen forsvant allerede tidlig på 1900-tallet.

I dag er alle gruvene avstengt, ryddet og sikret. Det eneste unntaket er besøksgruva på Sandnes som Nordlandsmuseet nå opererer. Dimensjonene på de mange gruveanleggene var vanvittig store. Det fantes f.eks. over 880 kilometer med skinneganger inne i gruvene (det samme som en distanse fra Fauske til Oppdal), og høydeforskjellene var på hele 1200 meter. En liten andel av dette anlegget er bevart i besøksgruva, som åpnet i 1993, hvor du får på deg hjelm og hopper på gruvetoget som tar deg 1,5 km inn i fjellet.

Besøksgruva var dessverre stengt da jeg besøkte, men det var likevel gøy å se det gamle gruvetoget Festus som stod utenfor.

Industri og veggmalerier

Nedenfor besøksgruva står fortsatt de store industribygningene på Sandnes som tomme skall. Det var her industrieventyret fortsatte når de gamle bygningene på Fagerli ble nedlagt. I 2015 fikk derimot syv internasjonale kunstnere muligheten til å skape litt liv i det nedlagte gruvesamfunnet. Resultatet ble fargerike, store kunstverk påført de gamle industribygningene som lerret.

Det er spennende å vandre rundt på det nedlagte industriområdet og lete etter nye kunstverk. Det hele virker litt som en scene fra en eller annen postapokalyptisk film, hvor zombier kan komme løpende ut av mørke korridorer fra de åpne dørene. Heldigvis slapp jeg å oppleve det, men vær likevel obs på at man går rundt der på eget ansvar (bygningsmassen er tross alt skrøpelig).

Det snakkes nå om å starte opp gruvedriften i Sulitjelma igjen. Snart blir det kanskje atter yrende liv i det gamle gruvesamfunnet. Hvem vet hva fremtiden bringer?

Hvordan komme seg til Sulitjelma?

Sulis ligger omtrent halvannen times kjøring fra Bodø by, og omtrent 37 km øst for Fauske. Avkjørselen til Sulitjelma fra E6 ligger på Finneid like sør for Fauske. Det er også mulig å ta tog på Nordlandsbanen til Fauske og bussrute 18-481 videre til Sulis.

Overnatting?

Det finnes flere steder å overnatte i Sulis. Sulitjelma Hotell ligger nede i bygda og var opprinnelig gruvedirektørens villa. I dag kan det koselige hotellet by på bar, restaurant og hele 54 sengeplasser.

Litt lenger opp mot fjellet er det mulig å leie hytte eller overnatte i egen bobil/campingvogn på Sulitjelma Turistsenter. Lengst oppe er det også overnattingsmuligheter i leiligheter oppe i fjellheimen på Jakobsbakken Mountain Resort.

Har du hørt om Sulitjelma? Er det et sted du kunne tenke deg å besøke?




Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Takk for den mest inspirerende repostasjen jeg har lest om Sulitjelma ever. Jeg har mast på Ørjan om at vi skal dra dit hver sommer, men nå er jeg overbevist! vi MÅ dra hit neste gang vi er i traktene, uansett årstid. Eller at jeg tar en tur alene i lag med venner i Bodø.
    Det er bra der om vintere også, ift ski , er det ikke?

    1. Oi, for en hyggelig kommentar, Linn! Det er absolutt et sted man kan besøke året rundt, og de fleste drar dit kanskje på vinteren nettopp for å gå på ski. 🙂 Det finnes både oppkjørte løyper, alpintbakke og endeløse muligheter for å gå innover fjellene.

  2. Takk for en fin beskrivelse av flotte Sulis og som alltid har du så mange fine bilder.
    Jeg er så heldig at jeg bor på dette lille stedet med så mye flott natur.
    Som svar til Inger Linn kan jeg si at her har vi skiføre til St.Hans.
    Iår ble Kobberløpet arrangert 1.mai og Marcialonga Arctic Ski Race ble arrangert 8.mai. Og det uten bruk av kunstsnø. Vi har masse «villsnø» som noen kaller det.
    På nordsia som vi kaller det der alle de fine fjelltoppene ligger, har jeg mange ganger gått på skitur i midnattsol rundt St.hans. Ett år satt jeg på Varetoppen ved midnatt og grillet pølser på selveste St.Hansaften, og det var en skitur.
    Legger ved en link til video fra en midnattsoltur i fjor.
    Håper det er greit, Renate?

    https://vimeo.com/manage/videos/431291544

    1. Tusen takk for så hyggelig kommentar, Per Ludvig! Så spennende at du hører bor i Sulitjelma! Virker absolutt som et sted med mange flotte naturopplevelser. Det går helt fint med videoen. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.