Min første safariopplevelse var i Masai Mara, Kenya. Fram til nå er det ikke mange av mine andre safariopplevelser som helt har levd opp til denne. Kanskje fram til nå. Tre dagers safari i Murchison Falls, Uganda, ble virkelig et minne for livet.

Uganda er et spennende land for eventyr i naturen, og eksotiske dyremøter. I de frodige skogene bor omtrent halvparten av verdens populasjon av fjellgorilla, mens sjimpanser lever sine liv i trærne ovenfor. Landet har hele ti nasjonalparker, hvor man i Queen Elizabeth nasjonalpark til og med kan se treklatrende løver. Landet ligger dessuten på ekvator, og grenser til Victoriasjøen, som er den største innsjøen i Afrika, og selve kilden til Nilen.

Murchison Falls er ikke bare den største nasjonalparken i Uganda, den er også den eldste, og ble skapt allerede i 1926. Parken ligger nordvest i landet, like ved Albert Lake og den hvite Nil. Her finnes rundt 76 ulike pattedyr, alt fra løver og leoparder til elefanter og sjiraff. I vannet lurer nilkrokodille og flodhester, og i tillegg er parken hjem til over 400 ulike arter fugl, inkludert den gåtefulle treskonebbfuglen.

Vått ved Murchison Falls

Navnet Murchison Falls har parken fått etter det 43 meter høye fossefallet som blir presset ut gjennom en smal åpning i berget på bare syv meter inne i selve nasjonalparken. Omtrent 300 kubikkmeter vann presses gjennom åpningen hvert sekund, og skaper et vanvittig voldsomt vanntrykk.

De første europeerne som oppdaget fossefallet var den britiske eventyreren Samuel Baker og hans kone Florence på 1800-tallet. De gav fossen navnet Murchison, etter presidenten av The Royal Geographical Society, Roderick Murchison.

Fossefallet var også vårt første måte med nasjonalparken, etter å ha kjørt i rundt seks timer opp fra hovedstaden Kampala. Vi var åtte stykk i safaribilen fra selskapet Red Chili. Meg og Tonje-Elisabeth, to svenske jenter, ei fra Russland som nå bodde i Tanzania og to franske menn som hadde tilbrakt hele kjøreturen med å drikke vin og spise salami. Han ene drev en bar i Kampala, og kompisen hadde nettopp ankommet med godsaker fra hjemlandet. Vi spiste først den medbrakte lunsjen vår i en liten hytte ovenfor fallene, før vi gikk ned til dem, og endelig fikk strekke ut beina litt.

Luften var fuktig, og i trærne rundt oss hang feller til de beryktede tsetsefluene. Vi fulgte først noen trappetrinn helt ned til elven nedenfor fallene, hvor vi fikk utsikt mot den smale kløften og vannmassene som sprutet hvitt opp i luften. Deretter gikk vi opp igjen, og stod rett ovenfor kløften, hvor vi ble søkkvåte selv mange meter fra kanten. Lyden av vannmassene var overdøvende og synet var utrolig mektig.

Red Chili Restcamp

Selskapet vi reiste med hadde sin egen private rest camp i nasjonalparken, og lå bare en halvtime unna fossen. Her fikk vi utdelt telt å sove i alle sammen, som vi delte to og to. Inne i teltene stod senger oppredd med sengetøy.

Før vi fant oss til rette, måtte vi derimot få en sikkerhetsbriefing. Campen ligger midt i nasjonalparken uten gjerder rundt, og frekventeres derfor ofte av ville dyr. Når vi ankom stod for eksempel vortesvin og gresset utenfor teltene, og vi fikk også høre at de fleste netter dukker flodhester opp for å gjøre det samme. Alt av toalettsaker og mat måtte oppbevares i tette bokser i restauranten, og å gå på toalettet på kvelden kunne bli noe dramatisk om man ikke tok forholdsregler.

Velkommen til Murchison Falls liksom.

Safari på hjul

Neste morgen var vi oppe før solen. Frokosten hadde vi bestilt kvelden før og stod klar for avreise. Dagens safari skulle ta sted på den nordlige bredden av den hvite Nilen, og vi måtte derfor vente på en bitteliten bilferge som skulle ta oss over når klokken var syv. Vel over på den andre siden fikk vi parkvokteren Janet i forsetet sammen med sjåføren vår Juma. Biltaket ble slått opp, og deretter var safarien igang.

Vi kjørte først gjennom en liten skog, deretter kom vi ut på et åpent landskap hvor gresset var høyt og tørt. Vi passerte trær hvor gribber satt i toppen, og gribber i flertall blir kalt et “parliament of vultures”, i følge Janet. Passende, syntes vi andre.

Andre morsomme betegnelser på grupper av (afrikanske) dyr er disse:

  • A pride of lion
  • A crackle of hyena
  • A crash of rhino
  • A flamboyance of flamingo
  • A conspiracy of raven
  • A murder of crows
  • A bloat of hippo
  • A tower of giraffe
  • A troop of baboons
  • An implausibility of wildebeest
  • A dazzle of zebra

Vi stoppet foran en stor flokk kob-antiloper, som er Ugandas nasjonaldyr og så flere hartebeest, som kalles kuantilope på norsk. Waterbuck så vi også. Sebra og gnu finnes dessverre ikke i parken, etter at de tidligere ble jaktet til utryddelse av både mennesker og rovdyr, men ulike antilopearter så vi overalt.

Plutselig hørte jeg ordet jeg har lenget etter i mange år nå.

– Løver! Ser dere løvene!

De var langt unna. Men vi kunne såvidt skimte tre-fire løvinner som lå og slappet av i det høye gresset. Vi ble stående en stund før noen i bilen fant ut at de ville videre. Akkurat idét vi kjører, begynner løvene å bevege seg. Så da var det bare å rygge tilbake i en rasende fart.

Den ene løvinnen gikk opp på en termitthaug for å se over til den andre siden av veien. Der dukket så plutselig en ung hannløve opp! Bare et par meter unna oss! Den så mot løvinnen, deretter mot oss, og vandret så sakte videre. Ren og skjer magi.

Deretter kom én etter én av løvinnene vandrende over veien. For et øyeblikk det var.

Resten av formiddagen var ikke mindre begivenhetsrik. En hyene kom løpende mot oss, på selve veien. Vi så trær fulle av apekatter og hornbills, kjørte forbi miniantiloper, og store flokker elefanter – og blant annet en ensom hannelefant som nektet slippe oss forbi.

Vi ble også vitne til nærmere 80 rotschild-sjiraffer i løpet av formiddagen, som er en utryddningstruet underart sjiraffer, som det finnes rundt 1,000 av her inne i parken. Disse er noen av de høyeste sjiraffene som finnes, og blir opp til seks meter. Noen stod i flokk lenger bort, andre var så nære at vi nesten kunne ta på dem. Vi så også en liten unge. Fantastiske fredfulle, gentle giants.

Det hele toppet seg når bilen plutselig bråbremset på en stor slette omringet av trær, – og en leopard viste seg å ligge i et av dem. Den lå derimot ikke lenge før den begynte å sprette nedover trestammen, og forsvant i det høye gresset. Likevel var vi alle store smil og lettere sjokkert når vi begynte turen tilbake til campen for lunsj.

Safari på vann

På ettermiddagen var det tid for nok en safari. Denne gang på vannet. Vi steg ombord på en større båt, som sakte, men sikkert fraktet oss oppover Nilen mot Murchison Falls.

Vi satt på venstresiden av båten, og fikk se flere elefanter som dukket opp i vannkanten. I vannet var det rikelig med flodhester som gryntet der de lå sammen, og krokodiller som ålet seg fram. Kingfisherfugler fløy over oss, og bøffel, bavianer, vortesvin og to sjiraffer dukket også opp langs elvebredden. Sjiraffene blir mørkere i fargene sine desto eldre de blir, og den ene sjiraffen så nesten ut som en oldefar. Den var nesten helt svart.

Framme ved fossen fikk vi kjenne på vannets krefter, før turen gikk tilbake igjen samme vei. En avslappende og fin ettermiddag.

På kvelden nøt vi seks kvinnene nok en middag i godt selskap på campen, før noen plutselig ropte ut.

– De er her!

Det viste seg at to flodhester hadde ankommet campen, på jakt etter deilig gress. En mor og et noe mindre barn. Stille som mus forflyttet de seg sakte rundt på hele campen, mens de spiste. Fullstendig uanfektet av oss.

Kanskje var det to av flodhestene vi så i elven tidligere på dagen som var kommet på besøk i campen?

Det viste seg også at en annen safarigruppe hadde “mistet” to av sine medlemmer, og i ni-tiden på kvelden ble det satt igang leteaksjon. De to turistene hadde bestemt seg for å vandre en liten tur før solnedgang, men lovte være tilbake før det ble mørkt. Egentlig er det ulovlig å gå utenfor campen i det hele tatt, ikke minst uvæpnet. De tok likevel sjansen.

Etter et par timer med bekymringer og gråt fra gruppen deres, kom det plutselig en bil kjørende inn til fellesområdet der vi alle satt. Ut av bilen kom flere parkvoktere, og de to savnede. Det viste seg at de hadde sittet i skjul mens de hørte flodhester like ved. De hadde ikke fått sett dem, men tenkte hele tiden “vi gir det fem minutter til, og enda fem minutter”, før det plutselig hadde gått flere timer.

De skulle bare visst at flodhestene allerede hadde vært på besøk her hos oss.

Et fryktelig dårlig bilde tatt i nattemørket av de to flodhestene med rumpene mot toalettbygningen

Nok en safari, og en usikker framtid

Neste morgen var det nok en gang avreise før soloppgang, og en ny tur over elven til nordsiden. Denne morgenen hang en tåkete dis over nasjonalparken. Sikten var elendig, og plutselig dukket det ene dyret etter det andre opp rett foran oss. Bøfler med fugler på hornene, hartebeest som stirret oss i senk før de spratt avgårde, og nok en hyene som kom luskende mot oss.

Når tåken løftet fikk vi se endeløse rekker med elefanter og giraffer som vandret i horisonten. Stillferdige og majestetiske. Landskapet var svakt rullende, med trær som dannet prikker på åssidene, og en utsikt som strakk seg i mange, mange kilometer utover.

Det slo meg hvor fantastisk det er at nasjonalparker beskytter og forvalter naturrikdommer som dette. Likevel kan det virke som at denne beskyttelsen ikke er nok.

Allerede på vei inn i Murchison Falls nasjonalpark dagen vi ankom, ble vi vitne til at den smale gjørmeveien vi kjørte på holdt på å bli utvidet til en nesten firefelts stor grusvei. Trær ble felt på begge sider av veien, og på disse satt bavianer og så på gravemaskinene mens de undret seg over hva som foregikk.

Sjåføren Juma kunne fortelle at det er funnet olje i parken, og at kineserne har kommet ombord for å hjelpe til med å utvinne denne… Veiene i parken blir derfor utbygget og forbedret for å kunne takle store maskiner og lastebiler. Små og store broer blir bygget, blant annet over Nilen, siden dagens ferge vil være langt fra tilstrekkelig. Om to år begynner utvinningen av oljen, og da skal alt stå ferdig. Etter planen skal det lages 419 oljebrønner, og utvinnes hele 200,000 tønner olje om dagen. I tillegg skal det bygges et oljeraffineri, og legges en 1,445 lang rørledning til havnebyen Tanga i Tanzania.

Jeg spurte Juma om hvilke konsekvenser dette vil ha for dyrelivet, men fikk ikke noe ordentlig svar. Faktum er at økt trafikk, støynivå, lysforurensning, økt menneskelig aktivitet, utslippsforurensning og ikke minst tap av habitat til selve oljeborene og raffineriet, kan føre til at dyrene trekker unna og forsvinner. Utenfor nasjonalparkene har de ingenting å stille opp med mot trafikk, bønder og krypskyttere.

Dyrene i Murchison Falls går derfor en usikker framtid i møte.

Praktisk informasjon om safari i Murchison Falls nasjonalpark

Å dra på safari er gjerne en kostbar opplevelse. Derfor falt valget på operatøren Red Chili i Uganda. For bare 320 dollar fikk vi tre dager safari fra Kampala, med overnatting, safari og transport inkludert. Overnattingen var svært enkel (på Red Chili Rest Camp), og maten måtte vi kjøpe selv, men likevel ble det en rimelig opplevelse – og vi fikk jo skikkelig valuta for pengene når det gjaldt dyrene vi så. Vi brukte heller ikke mer en maks 20-30 dollar på mat disse tre dagene.

Oss kvinnene i gruppen, samt sjåføren Juma

Vi fikk dessuten første natten på resorten Red Chili Hideaway inkludert i prisen. Vi overnattet da i flersengsrom, men fikk faktisk hele rommet for oss selv. Siste natten i Kampala bodde vi også der, på privat rom, og betalte 35 dollar for dette. Kampala er en stor og hektisk by, og denne resorten føltes ut som den var milevis fra alt dette. Med andre ord et fint sted å bare slappe av, før eller etter safariopplevelsen.

Har du vært på safari selv? Hvor har du hatt dine beste safariopplevelser?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

6 Comments
  1. Oljeutvinning i en nasjonalpark! For en forferdelig dårlig idé 🙁

    Jeg elsker safari! Har kommet ut av tellingen på hvor mange afrikanske safarier jeg har vært på, men nå har jeg nettopp opplevd asiatisk safari for første gang da jeg var på Sri Lanka. Fint det også! Opplevelsene du beskriver her minner meg for øvrig om mine egne opplevelser i Queen Elizabeth nasjonalpark, med flodhest og enorme elefanter rett foran nesen vår i teltleiren. Fantastisk! Uganda er et land jeg veldig gjerne reiser tilbake til en gang 🙂

    1. Det høres fantastisk ut, Marianne! Skulle gjerne fått meg med Queen Elisabeth nasjonalpark også. Men siden jeg engang må tilbake for å treffe gorillaene, kan jeg sikkert få det til en dag i framtiden. Skjønner godt at du ønsker å reise tilbake til Uganda! Jeg også. 😀

    1. Jeg ble svært positivt overrasket både over Uganda generelt, og ikke minst safarien. Absolutt en bra destinasjon å vurdere dersom man har tenkt seg på safaritur til Øst-Afrika! 🙂

  2. Elsker safari og sikke en dejlig beskrivelse af en safari. Det var virkelig mange forskellige måder du fik oplevelser safari på og det er da helt vildt så mange forskellige dyr du fik set. Vores bedste safari oplevelser har helt klart været i det u-turistet Namibia 🙂

    /Annette

    1. Kan tenke meg at dere hadde en fantastisk opplevelse i Namibia, ja! Et nydelig land, på mange måter. 🙂 Uganda var også flott, med et litt annet og frodigere landskap. Det er så gøy å kunne se dyr som lever i det fri slik de skal være. Et privilegium, rett og slett. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.