Etter å nærmest klatret opp til himmelen til klippekirkene i Gheralta-regionen i Etiopia, skulle vi så nesten helt ned til helvete. Både billedlig og bokstavelig. Danakil depresjonen ved Afrikas horn ligger mer enn hundre meter under havnivå, og regnes som et av de tørreste, varmeste og mest ugjestmilde stedene på jorden.

Reisen ned til Danakil startet ikke helt som planlagt. Trøtte og slitne stod jeg og Tonje-Elisabeth opp kl. 03.30 på natten for å være klare til avreise klokken fire.

Men ingen kom.

Hotellet vårt i Mekelle hadde vært rammet av strømbrudd siden vi ankom, og vi hadde derfor ikke tilgang til internett. Vi måtte derfor vekke en stakkars nattevakt og låne telefonen hans for å ringe til selskapet og finne ut av hva som hadde skjedd. Noe fornuftig svar fikk vi ikke, og ble sittende og vente i halvannen time før en sjåfør endelig dukket opp.

Engelskkunnskapene hans var manglende, men han var flink til å kjøre fort. Fra Mekelle beliggende på 2,254 meter, tok det oss ikke mer enn et par timer å ankomme Danakil. Stort sett hele turen gikk i nedoverbakke. Forbi hus av pinner, geiteflokker, raviner og dromedarer i veibanen. Dypere og dypere. Varmere og varmere. Det siste samfunnet vi kjørte forbi var Hamedela. En slags blanding mellom militærbase og landsby, nesten hundre meter under havnivå. Man skulle kanskje tro at et slik ugjestmildt sted er ubefolket, men slik er det ikke. Her lever Afar-folket i beste velgående.

Her ute befinner vi oss bare kilometer fra den eritreiske grensen, et sted som har vært preget av mye ustabilitet og konflikter tidligere. I 2012 ble en gruppe turister kidnappet og drept av en eritreisk militsgruppe her ute. Nå til dags er situasjonen heldigvis mer stabil. Likevel må vi ha med oss en armert livvakt fra Afar-stammen inn til Dallol, dagens første ordentlige stopp.

Ferden over den endeløse saltsletten tar sin tid. Vi kjører forbi to-tre dromedarkadaver, og sjåføren legger begge hendene bak hodet mens han presser på gasspedalen. I horisonten stikker fjellene på andre siden av grensen opp. Vi når til slutt en slags øy, hvor noen andre biler står parkert. Herfra må vi bevege oss til fots. En vegg av varme og lukten av råtne egg slår mot oss når vi åpner bildøren.

Ferden oppover går sakte, mens solen brenner oss fra en blå himmel. Varmen er også intens nedenfra. Den krystalliserte bakken vi går på nærmest bobler og syder under oss. Bakken er både rød, gul og grønn, med hvite, naturlige salttårn innimellom, hvor det koker på innsiden. Jeg har flere ganger bemerket at steder jeg har besøkt ser ut som en annen planet, men aldri har det stemt bedre enn her i Danakil.

Dette stedet heter Dallol, og vi befinner oss egentlig i krateret på en gammel vulkan. Den igjen befinner seg ovenfor tre tektoniske plater, som jobber med å rive Afrika vekk fra Asia. Det skaper et inferno. Sjøer av lava befinner seg under bakken vi står på, og gjennom skosålene kjenner vi heten fra jordens indre.

Foran oss ser vi små og store geysirer sprute opp kokende vann, salt, kopper og svovelsyre. Vi ser både grønne og røde syredammer av klorid og svovel. Absolutt vakre, men like farlige som de høres ut som. Det meste av området rundt oss er derimot fullstendig inntørket på grunn av den intense varmen.

Solen koker oss i hodet og det føles nesten ut som det bobler under huden. Sjåføren vår kan fortelle at for en måned siden døde en mann av varmen her nede. Midt på dagen viser gradestokken ofte 45 grader, noen ganger 50. I tillegg til varmen som kommer nedenfra blir det uutholdelig. Eller kanskje ble han rammet av oksygenmangel? Det sies at luften brennes opp og erstattes av giftige gasser. Svovel, for eksempel. Enkelte steder føles det nesten umulig å puste, og svetten pipler i hele ansiktet.

Vi ønsker ikke leke med skjebnen, og finner ganske snart veien tilbake til bilen.

På veien tilbake over saltsletten gjør vi et par stopp, både for å se en liten badekulp og for å forsøke oss på perspektivbilder. Ikke kjempeenkelt, hehe (noe jeg også fikk erfare i Bolivia).

Her på den ugjestmilde saltsletten kjører vi også forbi flere lokale menn som hakker opp og ferdigstiller rektangulære saltblokker. Deretter fraktes saltblokkene inn til sivilisasjonen på kamelryggen. En ferd som tar dem hele seks døgn (!) til fots. Arbeidet er forferdelig slitsomt og tungt, og heller ikke til å bli rik av. Bare 24 etiopiske birr eller under én dollar får de for hver saltblokk…

Til tross for det harde miljøet, regnes faktisk Danakil og Riftdalen som livets vugge. Det var i dette området (dog noe lenger sør) fossilene til Lucy, en Australopithecus afarensis som regnes som vår formor, ble funnet i 1974. En 3,2 millioner år gammel liten hominid, som lignet mer på en sjimpanse enn dagens mennesker, men gikk på to bein. Riftdalen var dengang langt kjøligere og frodigere enn i dag, men i perioden Lucy levde hadde klimaendringer startet å varme opp Øst-Afrika. Kanskje var det nettopp det som endret hominidens oppførsel og la grobunn for menneskets utvikling?

I dag er Danakil varmere enn de fleste stedene på jorden, og den vulkanske bakken i Dallol er i konstant endring. Om noen millioner år vil de tektoniske platene ha flyttet seg så mye at Rødehavet kan øse inn og skape en ny fjord. Fram til da vil Danakil være en av de mest spesielle, ugjestmilde og ekstreme stedene på denne planet. Kanskje det nærmeste vi kommer helvete på jord.

Praktisk informasjon om reisen til Danakil

Det er ikke bare enkelt å komme seg til et av de mest fjerntliggende stedene på denne jord, men lettere enn jeg hadde trodd. Det er ikke før nesten nettopp at det tilbys dagsturer ned til Danakil og Dallol. Tidligere har det bare eksistert 3-4-dagersturer fra Mekelle som også inkluderer en nattlig gåtur opp på vulkanen Erta Ale. Vulkansjøen i krateret til Erta Ale, som mange ønsker å se, er nå tilnærmet borte etter et utbrudd i 2017. Derfor valgte vi å droppe den vulkanen, og heller se Dallol.

På flerdagersturene overnatter man i Hamedela, på provisoriske senger under åpen himmel. Det er svært basic, men helt sikkert et minne for livet.

Vi reiste med Ethio Travel and Tours, forkortet til ETT. Jeg kan dessverre ikke helt anbefale dem etter opplevelsen vi fikk. De har likevel fått gode tilbakemeldinger av andre, så det er mulig det var et enkelttilfelle at ting ble som de ble.

For å komme seg til Mekelle kan man ta innenriksfly fra Addis Abeba. Dersom du reiser inn i Etiopia med Ethiopian Airlines, får du ca. 50 % avslag i prisen på innenriksfly i landet.

Kunne du tenke deg å besøke Danakil? Hva er det varmeste og mest ugjestmilde stedet du har besøkt?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

10 Comments
  1. Utrolig spennende lesing og fint beskrevet. Bra at dere fikk tak i sjårføren etter hvert 🙂
    Absolutt et sted jeg kunne tenke meg å reise til. Både bildene ellers, men også de morsomme perspektivbildene inspirerer godt.

    Det varmeste stedet jeg har vært må ha vært når vi gjorde et stopp mellom Lumbini og Chitwan i Nepal. Gradestokken viste 43 grader. Det ble ikke lange stoppen, for å si det sånn 😉

    1. Tusen takk for det, Laila! Haha, ja vi var ganske frusterte der vi satt slitne og trøtte våkne klokken fire, og ingen kom. :p Det ble heldigvis verdt det likevel, så glad vi purret på.

      Hehe, nei det hørtes varmt ut! Veldig kjekt med aircontition inne i transportmiddelet når man reiser til slike varme steder. 😉

  2. Sikke dog et spændende og meget anderledes landskab. Puha, det lyder og ser MEGET varmt ud. Det varmeste sted vi har været var i juli måned i Death Vally, der viste temperaturen 55 grader og det brændte i øjnene og gjorde ondt når vi trak vejret. Puha.

    Selvom landskabet ser uvenlig ud, virker det også spændende og er ret vild med det billede fra saltsøen.

    Arme de arbejdere der må hugge salt ud i den hede.

    Tak for turen 🙂

    /Annette

    1. Huff, varmen var virkelig intens. En ting er når varmen kommer ovenfra, men når den også kom underfra, hadde man ingen steder å “rømme” for å kjøle seg litt ned. Haha. At de stakkars arbeiderne jobber på et slik sted dag inn og dag ut er helt uvirkelig.

      Hjelpes! 55 grader! Da tror jeg nok jeg hadde smeltet både innvendig og utvendig. xD

  3. Ohoi! Det så utrolig varmt ut, men også himla kult. Definitivt enig med deg i at det ser ut som noe fra en annen planet. Wow! Jeg er usikker på hva som var varmest, men både Sahara midt på dagen og Atacama var rimelig varme fornøyelser (kanskje litt selvsagt, det er jo ørkener begge to). Morsomt nok hadde det regnet masse i begge ørkener(?!?) rett før vi kom dit, Sahara hadde flere oversvømmelser i utkanten, og Atacama var dekket av hvitt salt som hadde blitt skylt opp fra bakken. Da vi var der var det dog skyfri himmel og gørvarmt! =)

    1. Ja, det var et spesielt sted altså! Fargene på bakken var helt surrealistiske. Haha, så spesielt at det hadde vært nedbør i begge ørkenene før dere kom! Ikke noe som skjer så ofte akkurat. Litt av en opplevelse, vil jeg tro. 😀

    1. Hehe, nei jeg var litt skeptisk til om jeg hadde taklet det jeg også. En dagstur var i alle fall en fin innføring til stedet, og passet meg bra i denne omgang. xD

  4. Renate altså, som du kan skrive 😀 Det var en tøff dag ja, men utrolig gøy at vi har vært der! Så takknemlig for at jeg får være med på en liten del av bloggen din. Det er som å gjennomleve dagen når jeg leser hva du skriver, utrolig bra! Du får med deg alle detaljer og får skrevet det på en så interessant måte. Litt av et eventyr vi var på får man si 😀

    1. Så hyggelig, Tonje! Tusen takk! 😀 Det var litt av en dag ja… intens og varm, og lang. Men vi overlevde! Et eventyr å se tilbake på, så absolutt. 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.