Fargerikt øyliv på Procida

Den lille øya Procida (uttales Pro-chee-dah) ligger i Napolibukten, bare en kort båttur fra den hektiske storbyen Napoli. Mindre kjent enn sine naboøyer Ischia og Capri, men i år settes nok Procida på kartet for flere. Den fargerike og sjarmerende øya er nemlig den italienske kulturhovedstaden 2022. 

Båtturer symboliserer alltid spenning og eventyr for min del. Å sitte og skue utover kysten man nettopp forlot som blir mindre og mindre helt til havet sluker den, mens båten durer og lukten av salt fyller luften, før før en ny kystlinje dukker opp i horisonten og til slutt fyller hele synsfeltet.

Man vet jo aldri helt hva som venter en. Å gå i land på Procida en morgen i oktober viste seg å være som å åpne en eventyrbok og så forsvinne inn i sidene på den. Pastellfargede husfasader helt nede ved havet i landsbyen Marina Grande og de rustikke fiskebåtene i havnen var det første jeg så da jeg trådde i land. Lokale suste forbi på mopeder og måkene skrek i luften over meg. Her skulle jeg tilbringe de neste to dagene i fotsporene til karakterene i The Talented Mr. Ripley og italienske Il Postino.

Møtet med Procida

Gåturen til gjestehuset jeg skulle bo på tok skulle ikke ta mer enn ti minutter, men tok litt lenger fordi jeg hele tiden stoppet opp for å se og studere. Brosteinsbelagte gater var rammet inn av kalksteinsmalte hus med åpne vinduslemmer og imponerende inngangsparti. En mann satt i en døråpning og fikset på en klokke, og en kvinne korset seg når hun passerte det kristne ikonet på veggen tvers over gaten. Fra vinduer og balkonger hang klær til tørk og lukten av blomster fylte luften.

Vel framme på Villa Mazella viste det seg at jeg skulle bo i en liten bungalow i hagen, omringet av sitrus- og granatepletrær. Etter å ha installert meg og skiftet til lettere klær og sandaler bega jeg meg atter ut i gatene. Det tok bare et par minutter å nå kirken og torget til Marina Corricella, øyas aller vakreste bosetning. Et vakkert navn til et minst like vakkert sted. Jeg skulle ned og bli bedre kjent med dette stedet, men først førte veien meg enda lenger oppover, helt til det høyeste punktet på øya.

Høyborgen Terra Murata

Fra veien oppover mot Terra Murata viste utsikten nedover mot Corricella seg som et vanvittig vakkert panorama. Her kunne jeg se alle de ulike pastellfargede husene stablet oppå hverandre i høyden som en fargerik mosaikk. Nede ved havnen lå store stabler med garn, mens båter lå og duppet rolig i vannet nedenfor. Dette var virkelig definisjonen av postkortvakkert, faktisk et av de aller vakreste synene jeg noensinne har sett.

Fra utsiktspunktet er veien kort til innenfor middelaldermurene. Navnet Terra Murata betyr inngjerdet land, og innenfor de store murene ligger nok en fargerik bebyggelse. Dette var visstnok den første bebyggelsen på øya, og her har mennesker bodd siden bronsealderen. Murene skulle beskytte bebyggelsen fra muslimske pirater som herjet langs den italienske kysten i middelalderen.

Husene er gamle, også her ganske fargerike, mange nærmest bygd ut av den vulkanske steinen grunnen består av. I midten av det hele står kirken Abbazia di San Michele Arcangelo opprinnelig fra 1100-tallet, og ombygd på 1600-tallet, med tilhørende museum.

Like ved ligger et utsiktsplatå med benker, kanoner fra slutten av 1700-tallet og en fantastisk utsikt ut over Napolibukten og fastlandet. Herfra kunne jeg se Napoli, vulkanen Vesuv, Sorrentohalvøya og øya Capri.

Like utenfor murene ligger den store bygningen Palazzo d’Avalos, opprinnelig bygget på 1500-tallet som kongelig residens for den regjerende Bourbon-familien. Senere ble bygningen omgjort til militærakademi og deretter fengsel. Siden 1998 har bygningen stått tom, og det er tragisk at et hus som dette bare står og forfaller. Herfra er utsikten mot Marina Corricella kanskje den aller beste.

Fargerike Marina Corricella

Herfra fulgte jeg mine egne fotspor tilbake mot fiskerlandsbyen, og tok trappene ned smale Via Carmine til havnen. De pastellfargede murhusene var like vakre på nært hold som de var sett fra utsiktsplassen. Jeg hadde på forhånd lest at husene var malt i ulike farger for å matche fiskernes båter, slik at man alltid visste hvilke båter som hørte til hvilke familier.

Mellom haugene med garn og båtene som lå på land, lå dessuten flere restauranter og kafeer. Men alle var stengt nå på ettermiddagen. Jeg fant derimot en som var åpen, og satte meg ned på Malazzé. Her bestilte jeg et glass hvitvin og en frezelle med tomat, mozarella og tunfisk, som kelneren anbefalte.

Det var helt fantastisk å sitte i fred og ro i den bilfrie havnen med et glass vin i hånden mens solen sakte, men sikkert forsvant. Her kunne jeg følge med på fiskerne som kom inn med båtene sine, duene som flakset rundt sammen med måkene, lokale og turister som satte seg ned for en apiritivo etter en lang dag, og kattene som sov inntil husfasadene varmet av kveldssolen.

På vei tilbake til gjestehuset stoppet jeg innom nabolaget Casale Vascello fra 1500-tallet, et av de første bostedene utenfor Terra Murata. For å skjule seg fra piratene er Casale Vascello ganske bortgjemt og noe vanskelig å finne der det ligger innenfor en tykk murvegg fra sidegaten ut fra landsbyens torg. Husene ligger vegg i vegg, med hvelvede vinduer og murtrapper som strekker seg oppover veggene. Alltid fascinerende når flere hundre år gamle hus fortsatt er bosatt den dag i dag.

Procida rundt til fots

Neste morgen fikk jeg servert frokost i hagen til Villa Mazella. Nystekt bakverk, jus, fruktsalat, yoghurt, te og hjemmelaget syltetøy fra hagen. Verten Michele kom dessuten med plommekake og lingua de bue, som han forklarte er en type søtt bakverk fra øya med sitronkrem inni. Navnet betyr oksetunge, noe den har fått fordi formen er mistenkelig lik akkurat det.

Etter en slik fyldig frokost trenger man røre litt på seg, så jeg bestemte meg for å krysse øya til fots. Den er bare 4,1 kvadratkilometer stor og tar omtrent én time å krysse. Fra det lille torget i Corricella fortsatte jeg forbi marinaen og langs veien mot utsiktspunktet Elsa Morante Belvedere. Her ser man bort mot Corricella og Terra Murata i all sin prakt. Veien fortsatte og tok meg med videre. Gatene er smale og både biler, lastebiler og mopeder kjørte forbi i en vanvittig fart, alle med speilene sine vendt innover. Av og til føltes det nesten som å gå med livet i innsats. Her har faktisk ingen andre enn lokale lov til å kjøre, kunne Michele senere fortelle, og det skjønner jeg godt.

Etter å ha passert flotte husfasader, kaktus med frukt og store aloe vera, endte jeg opp i landsbyen Marina di Chiaiolella. Dette er den minste av de tre landsbyene på øya, og nok et vakkert sted med enda flere fargerike hus. Havnen er ganske stor, med større og mindre båter – og et par restauranter like bortenfor. En bro fører over til halvøya Isola di Vivara hvor klipper og skog dominerer. Øya er kanten av et vulkansk krater skapt for omtrent 55,000 år siden. Profilen til Ischia dukket opp i bakgrunnen og hagene utenfor husene var preget av bougainvillea, blomster og bjeffende hunder.

Jeg fortsatte videre til stranden Ciraccio og vandret hele dens lengde opp til de spesielle steinformasjonene. På grunn av høyvann og rasfare inntil land kunne jeg dessverre ikke gå helt bort til dem og fortsette videre langs stranden, så jeg forflyttet meg opp i bebyggelsen igjen.

Omtrent tre timer etter jeg forlot Marina Corricella var jeg tilbake igjen. Jeg fant meg et ledig bord på restauranten Locanda del Postino nede ved marinaen og bestilte spagetti vongole med et glass hvitvin til. Retten er en av mine italienske favoritter, og jeg ble sittende lenge og bare se på barna som lekte, fiskerne som bøtet garnene sine og kelnerne som avslappet jobbet bordene. Jeg overhørte de britiske turistene på nabobordet si «tenk at vi kan sitte her en vakker høstdag som dette og bare feire livet».

Når kvelden kom og solen var på vei ned, tok jeg atter en gang turen opp til utsiktspunktet ved Terra Murata. Himmelen fyltes av rosa skyer i det solen forsvant stadig lenger ned bak øya Ischia i horisonten. En katt holdt meg med selskap og jeg hørte lyden av musikk, prat, mopeder og kirkeklokker i det fjerne. Det varme kveldslyset dekket de fargerike husene i en enda dypere fargetone enn til vanlig, og skapte en helt spesiell magi.

Øya Procida er virkelig vakker. Spesielt solrike høstdager som dette, hvor man har stedet neeesten til seg selv og kan utforske øya i akkurat det rolige tempoet den fortjener.

Praktisk info om Procida

Det går flere båter daglig til Procida fra Napoli. Med ferge tar turen omtrent én time, og med hurtigbåt tar det omtrent 40 minutter. Båtene går fra havnen Molo Beverello i Napoli (du kommer deg hit direkte med Alibus fra flyplassen og/eller fra togstasjonen i Napoli), og du kan kjøpe billetter på stedet. Det er også mulig å kjøpe billetter på forhånd, blant annet på denne siden. Selv betalte jeg ca. 20 euro hver vei. De fleste båtene som går til Procida fortsetter videre til Ischia.

Øya er liten og lett å krysse til fots, men det går også busser dersom man foretrekker det. Busselskapet heter EAVBUS og det er fire forskjellige bussruter som dekker øya. En billett koster 1 euro og må kjøpes fra en tabacco på forhånd, eller for 1,30 euro fra bussjåføren.

Procida er utnevnt som italiensk kulturhovedstad 2022, og derfor er øya ekstra livlig i år. Over 150 kulturelle arrangementer skal ta sted, blant annet kunstutstillinger og workshops, musikkarrangementer og teater. Programmet for arrangementene finner du her.

Legg gjerne turen innom Napoli før eller etter oppholdet på Procida. Her er veien kort til den antikke romerske byen Herculaneum og den smellvakre Amalfikysten.

Har du hørt om Procida selv? Er det et sted du kunne tenke deg å besøke?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

No Comments Yet

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.