Gheralta befinner seg i Tigray-regionen i nordøstlige Etiopia. Et område kjent for sin vakre natur og isolerte klippekirker høyt oppe i fjellet. Regionen har rundt 45 slike kirker, den ene mer ukjent, farlig og utilgjengelig enn den andre.

Etiopia regnes som det første kristne landet i verden, etter Armenia. Allerede i år 330 ble kristendommen konstatert som landets statsreligion av datidens konge. Kirkene i Gheralta ble plassert oppe i fjellene for to grunner. For det første for å bringe de troende nærmere himmelen. For det andre for å skjule kirkene fra invaderende armeer og fiender. Det sies at kirkebyggere først gikk opp på et fjell for å legge kirken sin der, men fant ut at “hit kan jo alle komme seg opp”, og så gikk de enda lenger. Desto mer utilgjengelige kirkene var, desto bedre. De troende ville uansett alltid finne veien, men fiendene ville nok gi opp lenge før.

Men kirkene her er ikke bare utilgjengelige, noen av dem er rett og slett farlige å ta seg til. Spesielt den beryktede Abuna Yemata Guh.

– Hvorfor skal dere være redde? Det er jo et hellig sted. Gud vil passe på dere.

Fyren som jobber på hotellet Gheralta Lodge er oppriktig ut. Nesten litt fornærmet faktisk. Selv om turen opp til kirken blant annet krever å forsere opp en ca. åtte meter høy vertikal vegg barbeint, gå over en naturlig steinbro med ca. 200 meter ned på hver side for deretter vandre langs en 50 cm smal fjellhylle med stup på over et par hundre meter på den ene siden, skal det i følge fyren ikke være noe problem.

– Nybakte mødre vandrer tross alt opp dit med barna på ryggen for å døpe dem, legger han til.

Vi ser på hverandre og ler nervøst. Jaja, vi får vel bare ta sjansen vi også da.

Innkvartering på Gheralta Lodge

For å komme oss til Gheralta-regionen, tok jeg og Tonje-Elisabeth fly fra Lalibela til Axum. Før landing kunne vi se bratte klipper og spennende fjellformasjoner stikke opp i horisonten. Den ca. 3,5 timer lange kjøreturen som ventet bød på utrolig flott utsikt hele veien inn i Gheralta. Vi stoppet et par steder underveis, hvor lokale barn kom løpende sammen med kyr og geiter for å hilse på oss.

Et sted ba jeg sjåføren stoppe ved noen svært dramatiske klippeformasjoner, som minnet meg veldig om sørvestlige USA og Monument Valley. Da vi kom tilbake til bilen etter å ha tatt noen bilder, sa sjåføren:

– Der oppe ligger Abuna Yemata Guh, en av de mest utilgjengelige kirkene i verden.

Det gikk frysninger nedover ryggen på meg. Helt der oppe lå altså den mest legendariske kirken jeg hadde hørt om. Skulle jeg virkelig klare å komme meg opp dit selv? Tiden ville vise.

Gheralta Lodge var en gledelig overraskelse etter den lange kjøreturen gjennom det tørre, karrige landskapet. Stedet eies av et italiensk ektepar, og består av en rekke små og store steinbygninger omringet av naturlige steinformasjoner, gigantiske trær, kaktus og en helt fantastisk utsikt mot fjellene.

Etter å ha fått tildelt rommene våre, tok vi en tur opp på et av bergene for å se utsikten, før regnet overrasket oss, og sendte oss tilbake til lodgen. Der fikk vi velkomstdrikker, spiste nøtter og brukte tiden på quiz. Vi kom også i prat med et hyggelig britisk par, som fikk ordnet det med guiden sin slik at vi skulle få være med dem på kirkeutflukt neste dag.

Spente gikk vi etter hvert å la oss, nervøse for hva morgendagen skulle bringe.

Den blå kirken

Etter en deilig frokost i lodgen, var vi klare for avreise klokken åtte på morgenen. I tillegg til Clem og Owen, som vi hadde møtt kvelden før, skulle også vennene deres Jeremy og Claire være med på dagens utflukt. De hadde besøkt kirkene Maryam og Daniel Korkor dagen før, og var svært spente på hvordan denne dagen ville utfolde seg.

Jeg og Tonje-Elisabeth skulle egentlig bare være med til én av kirkene, selve Abuna Yemata, men når programmet ble snudd på hodet, ble det plutselig en heldagsutflukt på oss også. Guiden mente nemlig det var best å besøke Abuna Yemata på ettermiddagen.

Vi parkerte bilen ved en skole i en liten landsby utenfor Megab, hvor barn strømmet rundt oss. Det gjorde også såkalte “helpers”. I tillegg til guiden og gruppen vår på seks, fikk vi derfor minst like mange lokale menn etter oss, som håpet på å tjene noen kroner på å hjelpe oss opp.

Første kirke ut var Abuna Gebre Mikael, som har kallenavnet “den blå kirken” på grunn av fargene brukt i dens interiør. Dette er en av de minst besøkte kirkene i området, og ferden opp dit viste seg å være både lang, og bratt. Vi måtte fort ty til alle fire lemmer for å komme oss oppover, med hjelperne klare for å låne ut en hånd både foran og bak oss. Jeg liker helst å klare meg selv, og hjelperen “min” fant fort andre ting å gjøre. På vei ned bar han for eksempel med seg et halv tre på ryggen til dyrene sine.

Etter omtrent en time befant vi oss på toppen av et platå. Herfra var utsikten formidabel i alle retninger. Langt der borte så vi steinpillarene Abuna Yemata befinner seg på, men først skulle vi altså fokusere på Abuna Gebre Mikael. Presten ble sendt etter fra den lille steinhytten han bor i, og låste opp døren til kirken, mens vi tok av oss på beina. Ovenfor den lille døren, satt et par hårete klippegrevlinger og så nysgjerrig ned på oss.

Mennene gikk inn inngangen til venstre, og vi kvinner til høyre. For en eller annen grunn var en blåmalt djevel det første vi så av interiøret på kvinnesiden. Den uthogde kirken var større enn forventet, men fortsatt lang fra stor. Seks søyler var hugget ut av berget, og både kuppeltakene og søylene selv var dekket av vakre, gule og blåmalte bibelscener.

Guiden Gebre fortalte ivirig om både scene vi så, og om plantene som ble brukt til å lage fargepigmentene. Han fortalte også at i etiopisk kirkekunst, ser man alltid begge øynene på de gode menneskene, mens de onde menneskene viser fram bare ett. Det kom for eksempel godt til syne i scenen hvor Jesus blir hengt på korset av de “onde” romerne.

Guiden valgte en annen rute ned igjen. Denne var enda brattere enn den vi gikk opp. Det gikk dermed ganske raskt, men et par steder kom vi til svært utfordrende hindringer. Spesielt for høyderedde Owen. Jeg var ikke spesielt høy i hatten jeg heller. Heldigvis kom vi oss alle ned trygt, selv hjelperen med treet på skulderen.

Opp til Abuna Yemata Guh

Etter en deilig, men ekstremt dyr, lunsj på Korkor Lodge, setter vi endelig kursen mot det vi antar er dagens høydepunkt her i Gheralta. På hele 2,580 meters høyde ligger klippekirken Abuna Yemata Guh. Heldigvis trenger vi ikke klatre mer enn et par høydemeter for å komme opp dit. Men veien er bratt, og svært utfordrende. Det er ikke for ingen grunn at dette kalles den mest utilgjengelige kirken i verden.

Kirken er oppkalt etter Far Yemata, helgenen som sies å ha hugget ut grottekirken på 500-600-tallet. Han er en av ni offisielle helgener i den etiopiske kirken, som sies å ha utvandret fra Midtøsten til Etiopia for å spre kristendommen etter Jesu død.

Den første halvdelen av turen går greit. Først på trapper, deretter oppover det bratte berget ved hjelp av både armer og bein. Etter hvert kommer vi til den ca. åtte meter høye vertikale veggen vi må klatre opp. Heldigvis finnes det hull å holde seg fast i, og vi får dessuten en sele på oss, for sikkerhetens skyld. Men det kan kanskje kalles falsk trygghet, siden tauet festes i et gammelt, tørt tre… Herfra må vi dessuten sette igjen skoene våre. Nå befinner vi oss på hellig grunn.

Når alle har kommet seg opp, fortsetter ferden videre. Herfra er det ikke lange veien igjen, men den blir mer og mer utfordrende. Jeg leder an, og da jeg kommer til den smale steinbroen nesten øverst, tar vinden tak i meg og jeg utbryter “Shit!” når jeg ser den lange veien ned på begge sider. I samme øyeblikk dukker presten opp, som har ventet på oss i døpehulen like ved, omringet av mindre huler hvor beinene til prestene før han ligger. Han ler til meg, mens jeg utbryter “Unnskyld, unnskyld!”. Så kommer han seg foran meg, og viser meg vei opp.

Sannhetens øyeblikk oppstår når jeg ankommer den åtte meter lange og svært beryktede fjellhyllen som på det meste er ca. 80 cm bred, og på det minste bare 50. Utsikten mot fjellene vi befant oss i tidligere på dagen, og solen som bryter fram gjennom skyene ned i dalbunnen byr seg frem, og skaper et helt magisk skue. Presten slår ut armene og smiler når jeg fotograferer han, før han viser meg veien langs kanten og inn i en liten hule med en dør.

Vel inne kjenner jeg hvordan hjerter hamrer ivei. Hvordan hendene er klamme av svette. Det er en nesten euforisk følelse å kjenne på adrenalinet og vite at jeg har kommet meg trygt opp til dette spesielle stedet. Nesten alle i gruppen følger på, men Owen har tatt tilflukt i døpegrotten. Han vil ikke forbi fjellhyllen. Et annet medlem i gruppen får nervøst sammenbrudd av den ekle opplevelsen, og gruer seg fryktelig til tilbaketuren.

Når presten lukker opp den lille kirkedøren, trør jeg inn i mørket. Det tar en stund før øynene venner seg til de mørke omgivelsene. Her inne finnes ingen andre lyskilder enn det lyset som slipper inn døra. Ovenfor og rundt meg dukker det etter hvert opp en rekke ansikter med turban på hodet. Billedspråket er helt annerledes her enn i kirken vi besøkte tidligere. Jeg liker spesielt sirkelen med ni av apostlene i taket rett over meg. På veggen nedenfor vises de resterende tre.

Selv om grottekirken skal være omtrent 1400 år gammel, er maleriene “bare” rundt 600 år gamle. Hvem som malte dem vet man ikke. Kanskje tidligere prester? Eller omreisende kunstnere? Fargene er laget av blomster, mineraler og frukt. Siden grotterommet er beskyttet fra både naturlig og kunstig lys, er maleriene svært godt bevart til tross for sin alder.

Presten tar fram en gammel bibel, visstnok like gammel som maleriene rundt oss. Guiden oversetter at den er laget av geitskinn, og derfor så godt bevart som den er. Det er en fantastisk følelse å få innblikk i en slik del av områdets kultur og historie. Mens vi står her inne omringet av historiens sus, er det bare lyset fra en lommelykt som avslører at vi befinner oss i den moderne tid.

Selv om stedet både er og føles svært historisk, er det likevel en del av en levende historie. Fortsatt klatrer de troende opp hit og samles hver søndag, og ved bryllup, barnedåp og helligdager. Kirken er svært liten, men guiden forteller at den har rommet hele 66 mennesker ved flere tilfeller. Ofte må noen vente på kanten utendørs før de får plass inne. Med troen i behold, er det aldri noe problem.

Veien ned går raskere enn opp. Mørket begynner å falle på, og det er smart å komme seg ned av fjellet før den tid. Presten følger med oss. Han låser alltid døren ved solnedgang og finner veien ned i dalen til hjemmet sitt. Jeg stopper ved en kirkeklokke bestående at to store, flate steiner hengende i et stativ, mens jeg venter på at det skal bli min tur til å klatre ned den vertikale veggen.

Jeg hadde gruet meg til veien ned mens jeg gikk opp, men det gikk heldigvis uten problemer. Jeg var nok høy på både adrenalin og mestringsfølelse. Det var rart å tenke på at noe som ble et gigantisk leap of faith (i troen på meg selv) for min del, er en dagligdags affære for presten.

Men man skjønner fort hvorfor troen er så sterk hos både presten og de som sogner i denne kirken. Det å ha tillit til at Gud alltid holder deg trygg på vei opp, og ned, fra et slik farlig sted, vil nok skape en helt spesiell tilhørighet til han.

Når vi kommer ned til bilen kommer naturligvis spørsmålet:

– Hvor mange har falt ned og dødd i forsøket å nå kirken?

Guiden Gebre svarer helt rolig, og med et lite smil.

– Ingen.

Det sies at tro kan flytte fjell. Eller i dette tilfelle, forflytte oss opp på dem.

Praktisk informasjon om klippekirkene i Gheralta

Klippekirkene i Gheralta er spredd ut over et relativt stort område, men de fleste befinner seg rundt tettstedet Hawzien. Det er mulig å ta dagsturer hit fra byen Mekelle, men for den beste opplevelsen overnatter du på Gheralta Lodge, eller Korkor Lodge (om lommeboka tillater det). Da befinner du deg midt i smørøyet.

Det er ikke billig å arrangere en dagstur (eller flerdagstur) rundt til de forskjellige kirkene. Bare transport koster 55 dollar per dag (fra Gheralta Lodge, muligens mye mer fra andre steder), og i tillegg må du betale 800 birr for en guide, samt 150 birr i inngangspenger for hver kirke du besøker. I tillegg ønsker prestene tips dersom de fotograferes (og ikke minst dersom de må hentes til kirken hjemmefra), og eventuelle hjelpere ønsker det samme. For vår del ble det derfor en mye bedre deal å bli med engelskmennene på deres utflukt, og dele på kostnadene. Desto flere man er, desto billigere blir det.

Mange kirker befinner seg på bakkeplan, men de beste og mest spektakulære kirkene må du klatre opp til. Det lønner seg å være i relativt god form og du burde helst ikke ha høydeskrekk! Pakk med deg minst mulig, men husk godt med vann.

For å få en bedre forståelse for Abuna Yemata Guh, kan du se denne videoen om en dåp som tar sted der oppe.

Kunne du tenke deg å besøke disse kirkene selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. WOW sikke en unik oplevelse og tak fordi du delte den; Renate 🙂
    Landskabet og kirkerne er da helt fantastiske og jeg glæder mig over at du har taget mig med.
    Desværre kommer jeg aldrig til at besøge disse steder, med de klatreturer men nu føler jeg at jeg har været der.

    /Annette

    1. Takk for at du “ble med”! 😀 Dette er absolutt et av de mest spesielle stedene jeg noensinne har besøkt, og opplevelsen med å gå opp dit var nesten galskap. Absolutt et minne for livet, men virkelig ikke noe for alle. Takk for hyggelig kommentar. 🙂

  2. Hallo, dette innlegget her må være min favoritt!!! Det er nok kanskje det mest crazy jeg har gjort, og jeg vil ALDRI noensinne gjøre det igjen! Hehe. Men de bildene der, Gheralta Lodge og landskapet var så vakkert, så det endte faktisk med å være min favoritt på turen, selv om jeg nok kanskje kunne vært den fjellturen der foruten. Å du skriver så vanvittig bra og så nydelige bilder, tusen takk for det, mange flere burde lese dette innlegget, virkelig!! 😀 😀

    1. Så snill du er, tusen takk! 😀 Det er nok en opplevelse vi aldri blir å glemme! Sikkert og visst. Enig i at det ble mitt favorittsted på turen. Mektig imponert over naturen og stedet vi overnattet, og ikke minst at vi kom oss helskinnet opp og ned på den fjellklippen! Tenk at vi faktisk har gjort det. 😀 Magisk!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.