Filippinene er ikke bare strender. I høylandet på landets største øy, Luzon, ligger fjellbyen Sagada blant kalksteinsklipper og furutrær. Et sted med en annerledes historie, og noen svært så annerledes attraksjoner.

– Det henger kister på nesten alle klippeveggene her i området, sier Anggi og peker bortover.

– Bestefaren min ligger i en av disse, mens bestemoren min ligger gravlagt i en kiste i grotten nedenfor.

Sagada er kanskje et av de mer spesielle reisemålene på Filippinene. For det første virker det ikke som man befinner seg på Filippinene i det hele tatt når man besøker denne byen. Spesielt ikke dersom man har tilbrakt de foregående ukene på blendene hvite strender og ved azurblått hav. Her oppe i Sagada ligger det et grålig skjær over byen og skyene berører nesten tretoppene. Ofte kommer det regnskyll og luften er både kjølig og fuktig. Værmessig føler jeg meg nesten hjemme. På en annen side langt derfra.

Fordi, for det andre er nemlig byens viktigste attraksjon kister. Mange, mange kister.

Ankomst Sagada

Det var ikke bare bare å komme seg til Sagada. Først måtte jeg finne en bil fra Batad til Banaue, deretter en van fra Banaue til Bontoc. Den kjørte først når den var full, og det tok et par timer. Den tok meg og seks andre gjennom svingete veier over åser og ned gjennom daler. På en av de mange humpene spratt bagasjerommet opp, og jeg fryktet for både sekken min og de levende kyllingene som var plassert i en eske der bak. Heldigvis gikk det greit. Fra Bontoc til Sagada måtte jeg over i en jeepney. Det var ikke helt enkelt å vite hvilken. Den var ikke helt enkel å fylle opp heller. Men det gikk heldigvis relativt fort. Til slutt var den fylt til randen av mødre med barn, unge menn og gamle kvinner – og rikelig med bagasje. Én svingete time senere var jeg endelig framme.

Å kjøre jeepney er litt av den filippinske opplevelsen

Først måtte jeg registrere meg på det lokale turistkontoret for 50 pesos. Deretter var det bare å finne veien til Agape Log Cabin hvor jeg skulle bo. Luften her oppe i fjellene var kjølig og tåken hang lavt i de høye furutrærne. En stor kontrast fra de tropiske øyene i Palawan jeg nettopp hadde besøkt.

Etter å ha lagt fra meg bagasjen og hilst på eierne av det koselige gjestehuset, fant jeg veien til populære Yoghurt House hvor det var på høy tid med litt lunsj.

De hengende kistene i Echo-dalen

Grunnen til at jeg hadde funnet veien opp til Sagada var på grunn av stedets noe annerledes og merkelige skikker. Nå var det på tide å lære mer om dem.

Jeg passerte St. Maria-kirken, og fant veien til kirkegården. Der stod det en liten bod hvor jeg fikk utdelt en guide som skulle vise meg rundt. Hun het Anggi, og viste seg være en trivelig og gøyal dame. Regnet hadde begynt å hølje ned, og dråpene plasket i store dammer mens vi gikk mellom gravene på den moderne kirkegården. Ved flere av gravene lå det sort aske og rester etter bål.

– Hver allehelgensdag brenner man bål på gravene til sine forgjengere for å minnes dem, forteller Anggi, mens vi fortsetter inn i Echo-dalen.

Hun kan fortelle at mange klippevegger rundt Sagada preges av hengende kister, men de færreste er mulige å komme seg til. Man ønsker dessuten å begrense tilgangen til de for andre enn familiemedlemmer. De hengende kistene i Echo-dalen er de lettest tilgjengelige.

De er også de yngste. Den eldste av kistene vi plutselig ser foran oss, er bare 100 år gammel. Skikken med å henge sine døde i kister oppe i fjellveggen er mye, mye eldre. Tradisjonen startet før spanjolene ankom og kristnet det animistiske Filippinene på 1500-tallet, og har fortsatt til den dag i dag. Dog i mye mindre grad.

Utenpå kistene står den avdødes navn. Alle i området har to navn, et kristent navn og et lokalt. Også Anggi, som heter Fily på det lokale språket. Noen har også kors malt på kistene, for å vise at de var kristne. Det henger også et par stoler der oppe.

– Du ser kanskje at kistene ser veldig korte og små ut? spør Anggi. Hun forteller videre at det ikke er fordi at de døde var barn, men fordi at alle har blitt gravlagt i forsterstilling. Å sitte på en stol gjorde det lettere for den døde kroppen å komme i nettopp den stillingen.

– Man trodde at siden det var slik man kom inn i verden, er det slik man må forlate den, og reise inn i neste liv på.

Flere hengende kister i Dukow

På vei videre fra Echo-dalen til Lumiang-grotten, passerer vi Dukow-kistene. Også disse henger fra klippeveggen, men lenger opp enn de i Echo-dalen. De er også vanskeligere å nå til fots. Det er blant disse bestefaren hennes er gravlagt.

– Grunnen til at man startet skikken med å gravlegge de døde oppe i klippeveggen, var fordi at man ønsket å gravlegges høyest mulig for å være nærme guder og ånder, og senere himmelriket. Det var også fordi man ville holde liket trygt, vekk fra flom, ville dyr og åtseletere. Sist, men ikke minst ønsket man å holde kroppen unna hodejegerne i området, som tok hodene til sine fiender som trofeer hjem til sine egne landsbyer.

Fortsatt i dag foregår begravelsene over flere dager. Den avdøde blir plassert på en stol, dekket av et pledd og surret fast. Stolen står mot døren, hvor familie, slekt og venner kommer for å gi en siste hilsen.

Dessuten slakter man alltid kyllinger og griser til begravelsen.

– Selv nå til dags slakter man opptil 21 griser når noen dør. Man må kunne fø alle som kommer i begravelsen, og ofte utgjør det hele landsbyer.

– Man slakter alltid dyrene i oddetall. Noe annet vil gi uflaks, legger Anggi til.

Ser du kistene som henger på fjellveggen?

Lumiang-grottens mørke hemmeligheter

Lumiang-grotten ligger et stykke sør for sentrum av Sagada, og vandringen tar oss omtrent én time. På vei hit har vi passert kyr, frodige blomster, trivelige mennesker og hester som sloss. Fra bilveien må vi ned en sti mellom furutrærne for å finne fram til grotteåpningen. Den viser seg å være større enn hva jeg har forestilt meg.

Grotten er egentlig stengt for dagen, men vi får likevel gå inn siden Anggi fungerer som guide. Utenfor sitter to andre guider og drikker gin, tydelig beruset.

– Vi kjeder oss. Ingen flere turister i dag, sier den ene og tar en slurk fra flasken. De forsøker å overbevise meg om at vodka har 120 % alkohol og gin «bare» 80 %, slik at det er tryggere å drikke.

– Dersom vi får bakrus tar vi bare et dypp i det iskalde vannet i grotten og så kvikner vi til, ler den andre når jeg spør om de skal jobbe i morgen også.

– Dersom du ønsker en ektemann har vi mange ungkarer her, ler Anggi når vi fortsetter ned til grotten.

Guiden Anggi viser vei, og deler rikelig med kunnskap om regionens tradisjoner.

Grotten viser seg være svær, og den er også lang. Veldig lang. Det arrangeres blant annet vandreturer gjennom Lumiang-grotten og ut gjennom Sumiang-grotten litt lenger ned i veien. Hele turen tar omtrent 3-4 timer, gjennom trange passasjer og i et stummende mørke.

Jeg og Anggi skal derimot bare til grotteåpningen. Opp langs veggen ligger små trekister lag på lag i et salig kaos. Godt over 100 stykk visstnok, og mange flere hundre år gamle.

– Ser du at noen av kistene ser ødelagte ut, og nærmest ligger åpne? Området måtte stenges av fordi turister kom hit, åpnet kistene og tok ut bein og hodeskaller, forteller Anggi.

– De ville ha dem som suvenirer, legger hun til.

I dag er grotteinngangen stengt av et gjerde, for å forhindre at det skjer igjen.

I dag er tradisjonen med de hengende kistene på vei å dø ut. De yngre generasjonene foretrekker å gravlegges på kirkegården, mens enkelte av de eldre fortsatt ønsker å holde tradisjonen i live.

På den andre siden av bilveien fra Lumiang-grotten viser Anggi meg en annen liten grotte langt der nede. I en tid hvor overtro styrte samfunnet, var det her kvinner som hadde spontanabortert eller dødd under fødsel ble gravlagt. Dette var fordi man ønsket å holde den dårlige lykken unna resten av innbyggerne.

Her nede ble utstøtte kvinner gravlagt for å ikke kaste ulykke over de andre innbyggerne…

Det slår meg at enkelte tradisjoner kanskje er best å avvikle…

Å besøke Sagada er absolutt en annerledes og svært lærerik opplevelse. Har du tenkt deg til Filippinene og ønsker en opplevelse utenom det vanlige, er Sagada kanskje det rette stedet for deg. Bare husk å pakk med deg en jakke. Her kan det bli kaldt.

Å reise til Sagada

Du kommer deg til Sagada fra Manila med nattbuss fra HM Transport Cubao Terminalen. Busselskapet heter Coda Lines, og har én avgang kl. 21.00 hver dag. Turen tar ca 12 timer og koster ca. 720 pesos.

Du kan også komme deg fra Banaue til Sagada, slik jeg gjorde. Det innebærer bytte fra minibuss til jeepney i Bontoc, og tar totalt rundt tre-fire timer (muligens lenger dersom det er få andre som reiser). Totalt betalte jeg rundt 200 pesos (150 pesos fra Banaue til Bontoc, og 50 pesos med jeepney derfra til Sagada).

Tilbake fra Sagada til Manila kan du enten ta nattbuss med Coda Lines, eller vanlig buss på dagtid. Jeg gjorde sistnevnte, og måtte bytte buss (fra ulike bussterminaler) i Baguio. Naturen var helt fantastisk mellom Sagada og Baguio, så det kan anbefales å gjøres på dagtid. Turen kostet 220 pesos, og tok ca 6,5 time. Fra Baguio til Manila reiste jeg med Victory Liner til bydelen Pasay, noe som tok 6 timer og kostet 501 pesos.

I tillegg til å besøke og lære om tradisjonen om de hengende kistene, er det også mye annet å gjøre i Sagada dersom du er naturinteressert. Mer info om det får du på denne siden.

Ta gjerne ut kontanter før du ankommer. Det finnes bare én minibank i Sagada, og det er ikke alltid den fungerer.

Sagada er ganske ulikt fra strandparadisene i sør

Kunne du tenke deg å besøke Sagada? Har du besøk andre steder med merkelige begravelsestradisjoner?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Sikke dog et special og meget anderledes sted og sikke en oplevelse.
    Jeg synes, at det er spændende at læse om anderledes oplevelser og hvordan andre samfund håndtere døden og de døde. Et lidt tabu belagt emne her i Skandinavien. Det kan næsten være helt befriende, at opleve at døden bare er en del af livet.

    Jeg er dog vildt forarget over at turister åbner kister og tager «souvenirs». Hvad bilder de sig ind. De skulle selv ikke have lov til at være gæster i landet. Øv

    /Annette

    1. Veldig enig med deg, Annette! Døden er jo en stor del av livet, og noe som rammer oss alle. Men som du sier er det blitt et ganske tabu emne her hjemme. I andre kulturer er fortsatt døden noe «nært», og byr ofte på svært ulike skikker. Jeg synes det er veldig fascinerende å besøke slike områder og lære om slike. Huff, ja det er horribelt at enkelte turister tar seg til rette på den måten! Det gjør meg skikkelig sint.

  2. Utrolig fasinerende. Det er mange underlige skikker rundt om i verden.. Som Annette skriver, ikke bra at turistene har åpnet kister og tatt med seg «suvernier».

    Som alltid har du tatt flotte bilder og skriver inspirende. Jeg skal notere meg dette stedet. Håper å komme meg til Filipinene om ikke så lenge 🙂

    1. Ja, dette var virkelig et spesielt og annerledes sted. Utrolig hvor ulike skikker ulike kulturer har. Veldig trist at turister tar seg til rette på en slik horribel måte, ja! Tusen takk for det, Laila! 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no