11 spennende steder å besøke i Namibia

Sør-vest i Afrika, mellom Sør-Afrika, Angola og Botswana, ligger Namibia. Denne tidligere tyske kolonien fikk sin selvstendighet først i 1990. Namibia er med andre ord bare en ung 29 åring – likevel har landet en av verdens eldste ørkener innenfor sine grenser, som dessuten har gitt landet sitt navn.

Bare 2,5 millioner mennesker bor i dette store ørkenlandet. Det er kanskje ikke så vanskelig å skjønne når man reiser gjennom det. Naturen virker tørr og ugjestmild. Kysten er voldsom, og har fått navnet Skjelettkysten. Over tusen skip ligger knust langs kystens bredder, ødelagte av sjøens voldsomme kraft og desorienterende tåke.

Men kysten er ikke bare død og elendighet. Her bor det også rosa flamingoer, hvite pelikaner og enorme antall seler. Lenger inn i landet var vi heldig å se både kudu, sebra oryx, springbok og ørkenelefanter løpe rundt i det fri blant quiver-trær. Namibia har også det største antallet av geparder i verden. De lekte dessverre gjemsel da vi kjørte forbi.

Til tross for landets beskjedne innbyggertall, er Namibia et lappeteppe av ulike stammer og kulturer. To av de mest kjente stammene er San- og Himba-folket, selv om det er Ovambo-folket som utgjør halvparten av landets populasjon. Herero-stammen er også verdt å merke seg, hvor kvinnene bærer lange kjoler inspirert av viktoriatidens mote, bært av tyskerne som kom til landet på slutten av 1800-tallet. Noe ironisk, siden tyskerne endte opp med å nesten utslette hele stammen. De hvite etterkommerne av tyskere, briter og portugisere, utgjør i dag bare 6 % av landets befolkning.

Selv tilbrakte jeg to uker i Namibia på «overlandreise» i en truck med 19 andre, og føler at jeg bare så en brøkdel av landet. Derfor er det nok mange steder som mangler fra denne listen. Likevel håper jeg den er et fint utgangspunkt dersom man ønsker å bli bedre kjent med dette fascinerende afrikanske landet, og dets flotte natur.

1. Fish River Canyon

Fish River Canyon er den største i Afrika, og en av de største i verden. Noen sier det er den nest største etter Grand Canyon, men den mottar bare en liten brøkdel av turistene. Fish River Canyon ligger helt sør i landet, på grensen mot Sør-Afrika og er 160 km lang og nesten 30 km bred. Fish River Canyon skal ha blitt skapt for hele 500 millioner år siden, av erosjon skapt av vind og vann. I dag er canyonen et fantastisk skue, og man kan fritt vandre langs kanten for å se på dette naturlige underverket. Når solnedgangen nærmet seg satte vi oss ned på det oppbygde utsiktspunktet og drakk cider/øl mens himmelen ble mer og mer rosa. Snart ankom kraftige regnskyer som skapte doble regnbuer og et vanvittig flott fargespill. Til slutt kom også regnet, med lyn og torden hakk i hæl, og da var det bare å komme seg avgårde.

2. Orange River

På grensen mellom Namibia og Sør-Afrika ligger Orange River. Vi fikk alle utdelt en kano for to, og jeg fant veien oppi en sammen med hollandske Inge. Elven var bred og rolig, med steinklipper på den sørafrikanske siden, og flate marker på den namibiske siden. De fleste andre i gruppen padlet for harde livet, men jeg og Inge tok det rolig mens vi så på fugler og fisk, og forsøkte å ikke bli altfor solbrent. Etter en liten stund kom vi til noen stryk, hvor det gikk ganske fort unna. Ved et av de større strykene, kom plutselig noen unger ut av sivet, og hoppet opp på kanoen. De hylte og ropte, og tok salto ned i det grunne vannet. Det var enkelte steder så grunt at de faktisk hjalp oss ned så vi ikke skulle sette oss fast. Vel nede ventet resten av gjengen, allerede ute i det kjølige vannet. En fin tur, selv om det ble litt tungt i motvinden på kvelden før vi ankom campingen vår.

3. Deadvlei

Namibia har ikke bare verdens eldste ørken, landet har også et av verdens mest spesielle landskap. En vlei regnes som en flat slette som samler opp vann i våtsesongen, en slags myr eller midlertidig innsjø. Her var det derimot lenge siden vannet hadde lagt seg, derav navnet Deadvlei. For mange hundre år siden flommet elven Tsauchab over, og skapte en frodig oase hvor trær begynte å gro og vokse. Men klimaet forandret seg, og sanddyner blåste til og blokkerte tilgangen til vann fra elven. Vannet fordampet og skapte en hvit slette av leire, og trærne tørket inn og døde. Selv om trærne nå er 900 år gamle, har de stått som skjeletter på saltsletten i 600 av dem. Sletten er dessuten flankert av sanddynen Big Daddy, som regnes som en av verdens høyeste sanddyner med sine vel 300 høydemeter. Har du noen gang vært omringet av sanddyner så høye som fjell? Det er virkelig en merkelig opplevelse.

4. Swakopmund

Etter mange dager i ødemark og ørken, var det litt merkelig å ankomme byen Swakopmund – og havet – på én og samme gang. Her tilbrakte vi et par dager i det som kalles landets «eventyrhovedstad». Her valgte mange i gruppen å enten dra på sandboarding eller tur med firhjuling på sanddynene, mens andre av oss holdt oss i byen og utforsket denne. Swakopmund hadde en merkelig atmosfære, og vi følte alle at vi befant oss et eller annet sted i Europa framfor sørlige Afrika. Byen er kjent for sin sjømat, og her spiste jeg østers for første gang. Ellers vandret vi rundt å så på arkitekturen, gikk ut på den lange bryggen, så på vindsurfere og delfiner, matet guinea fowl, spiste sushi og besøkte et par puber. Oppholdet var veldig fint, det eneste minuset var nok den lave temperaturen her ute ved kysten – og en tåke som aldri helt forlot oss.

5. Canyon Roadhouse

Bare 14 km unna Fish River Canyon, ligger Canyon Roadhouse. Her er det både motell, campingplass, svømmebasseng, bensinstasjon og en ganske morsom restaurant. Både utenfor, og spesielt inne, i restauranten ser det ut som man har tatt snarveien til sørvestlige USA og et stopp langs Route 66. Utenfor står rustne, gamle Ford- og Chevrolet-biler, som vitner fra fortiden. Enkelte med quiver-trær voksende ut av hullet der motoren engang befant seg. På innsiden av restauranten og baren tar det hele av, og her kan man spise både ved siden av og inne i gamle oppdelte biler. Baren ser ut som den er hentet rett ut av en kitschy-film fra 50-tallets USA. Gøy! Og noe sært.

6. Spitzkoppe

Det er vanskelig å ta øynene vekk fra det store steinfjellet som plutselig stiger opp av den flate ørkenjorden. Spitzkoppe betyr «det spisse fjellet», og det høyeste punktet befinner seg 1,728 meter over havnivå, og rundt 670 meter opp fra bakken den står på. Det ble skapt av vulkanutrudd for flere hundre millioner år siden, som senere ble erodert ned til formasjonene man ser idag. Stedet er like vakkert som det er unikt, og har mange spennende steinformasjoner å by på, i likhet med Uluru og Kata Tjuta i Australia. Spitzkoppes spesielle karakter gjorde også at det ble brukt som innspillingssted for filmen «2001: En romodyssé». San-folket skal ha bodd i dette området i flere tusen år. I den tiden har de etterlatt seg store menger bergkunst. Vi hadde en lokal guide som tok oss rundt i området og viste fram flere av disse, blant annet av mennesker, neshorn, sebra og løver.

7. Tropic of Capricorn

Krysser man Namibia fra nord til sør eller motsatt, krysser man Tropic of Capricorn (eller Steinbukkens vendekrets på norsk). Dette er én av fem viktige breddegrader, hvor ekvator er den midterste – og deler jorden i den nordlige og sørlige halvkule. I tillegg har vi den nordlige og den sydlige polarsirkel. Nord for ekvator ligger Krepsens vendekrets. Å kjøre over Tropic of Capricorn er nok langt fra like spesielt som å krysse ekvator over land, men et gøyalt, kort stopp ble det likevel.

8. Dune 45

Namib-ørkenen har mange sanddyner, men Dune 45 er nok en av de best kjente. Den har, som andre, fått navnet sitt etter hvor mange kilometer den ligger unna Sesriem Gate. Sanddynen er i underkant av 200 meter høy, og har med årene blitt et svært populært sted å klatre opp på. Mange drar hit for å se soloppgangen, men gruppen min dro ikke til Dune 45 før utpå formiddagen. Da hadde alle andre forlatt, og det var nok lurt, for det var i overkant varmt på den tiden vi skulle slite oss til topps. Utsikten fra toppen var svært spesiell, med utsikt til de omliggende sanddynene som strakk seg ut i horisonten som røde fjell. Jeg elsker alle steder som får meg til å tro at jeg befinner meg på Mars. Det morsomste var kanskje å løpe nedover igjen. Barnlige gleder!

9. Solitaire og eplepaien

På vei fra Sesriem til hovedstaden Windhoek gjorde vi et stopp midt i ørkenen på et lite sted kalt Solitaire. Her i et veikryss lå det blant annet en gammel bensinstasjon, en butikk, et kapell, mange bilvrak – og et bakeri. «Moose» McGregor Desert Bakery heter det, og et skilt utenfor påstår at de har verdens beste eplepai. Eller i det minste Namibias beste. McGregor var egentlig en skotte, som kom hit på 90-tallet og omgjorde en bensinstasjon i ødemarken til noe mer. Eplepaien ble laget av en gammel familieoppskrift, og fikk raskt berømmelse selv utenfor landets grenser. Gamle «Moose» døde i 2014, og ble gravlagt like utenfor bakeriet. Og paien var kjempegod den, men stykkene var kanskje litt vel store og mektige (men det kan også ha noe med at vi stoppet her bare én time etter frokost).

10. Sesriem Canyon

Sesriem canyon er i likhet med Deadvlei og Sossusvlei skapt av Tsauchab-elven, som har gravd seg gjennom grunnen. Kløften er rundt én kilometer lang, og 30 meter dyp på det dypeste. Enkelte steder samles det opp vann, som de ville dyrene nyter godt av. Navnet Sesriem betyr «seks belter» og ble gitt av nederlandske innflyttere som måtte binde sammen seks belter for å rekke med bøtten ned til vannet i kløften. Mesteparten av canyonen er tørr i dag, og man kan derfor dra på utforsking der nede. Stedet minnet meg på mange måter om siq-en man går gjennom for å komme til oldtidsbyen Petra i Jordan. Spennende sted, og her møtte vi dessuten ingen andre turister.

11. Etosha nasjonalpark

Etter Deadvlei, var det Etosha nasjonalpark jeg så mest fram til å besøke i Namibia. Da parken ble opprettet i 1907 var den faktisk verdens største med over 100,000 km2. I dag er den rundt 20,000 km2 stor – og Namibias nest største. Nasjonalparken omringer den enorme saltsletten Etosha (som betyr «den store hvite plassen»), som ligger tørr i vintermånedene. Da samles store mengder dyr ved de få vannhullene som overlever tørken. Dessverre for oss ankom vi i mars, en av de siste månedene av regnsesongen. Parken var derfor grønn og frodig, og gjemte derfor de fleste dyrene. Besøket i Etosha ble derfor en liten skuffelse. Likevel bydde det på noen eventyr. Vi overnattet et par netter inne i selve parken, like ved et stort vannhull, og hadde blant annet sjakaler løpende rundt inne på området på kvelden. Vi fikk dekktrøbbel like ved to sovende løver, og fikk se en kamp mellom to hannelefanter som til slutt kom så nære at vi måtte kjøre unna.

Kart over stedene nevnt i dette innlegget finner du her (stedene hvor vi besøkte Orange River og Fish River Canyon er sånn omtrentlige):

Har du besøkt Namibia selv, eller kunne du tenke deg å utforske dette store ørkenlandet? Hva er det i så fall du har mest lyst til å se?

Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.