De tåkefulle, mystiske og eventyrlignende fjelltoppene rundt Yangshou har i århundrer tiltrukket seg billedmalere og andre nysgjerrige reisende. Å besøke det drømmeaktige landskapet utenfor byen er som å trø inn i et ekte kinesisk maleri.
Vi sitter på toget til Guilin. Derfra skal vi forsøke å ta oss til den mindre nabobyen Yangshuo.
– Tør vi smake? Jeg ser leende bort på reisefølget før jeg får tildelt den lille kjøttklumpen fra kineserne vi deler kupe med. Allerede før jeg tar den i munnen ser jeg hva det er – en kyllingfot.
Sommerene i dette området av Kina er regnfulle og veiene i Guilin er oversvømte. Menneskene går rundt med vann opp til knærne, og små barn må bæres på ryggen. Vi har allerede kommet oss på en buss ut av byen. I skumringen blir omgivelsene mørke og en kinesisk kung fu komedie på en mini-tv i bussen stjeler oppmerksomheten vår. Ved ankomst i Yangshuo har det blitt mørkt, og regnet fortsetter. Vi hadde fått beskjed om å ta en taxi til hotellet. Men det finnes ingen taxier i Yangshuo. Ikke som vi kan finne i alle fall. Det lille stedet Moon Hill Village som vi skal til har tydeligvis verken turister eller lokale hørt noe om. Men vi har flaks. Tretti Yuan og en privattaxi senere ankommer vi hotellet og blir møtt av en liten og nett kinesisk kvinne som kom løpende ut av døren til oss med paraply.
– Endelig er dere her! Jeg begynte å bli urolig!
Yanghsuo har i de senere år blitt tilfluktsstedet for backpackere og andre turister som ønsker å unnslippe de enorme folkemengdene og turisthordene i nabobyen Guilin. Mennesker har i mange år valfartet til denne regionen av Kina på grunn av de vakre og spesielle sukkertoppsfjellene som befinner seg her. Populariteten har hatt sin pris, og dessverre har den tidligere lille landsbyen Yangshuo vokst og blitt en ganske stor turistfelle i seg selv. Vi ønsket å bo et sted naturen er hovedfokus, ikke antall barer og stresset en turistby gir. Den lille landsbyen Moon Hill village ble derfor vårt tilfluktssted. På hotellet Yangshuo Village Inn bor man i et vakkert innredet rom midt i mellom alle karstfjelltoppene. I det natten senker seg kan man sitte ute på balkongen og nyte stillheten og solnedgangen over Moon Hill. Men dessverre slipper man ikke helt unna turistene her heller. Moon Hill er kanskje den mest berømte bergtoppen i området på grunn av det måneformede hullet som befinner seg midt i fjellet. På grunn av fjellets popularitet ankommer busslaster med turister på dagtid som vil få et bilde av seg selv med fjelltoppen. Heldigvis forsvinner disse like fort som de kommer, og man sitter igjen med stedet for seg selv.
Dagtidsturistene gir oss i alle fall en glimrende unnskyldning for å komme oss ut i naturen og det vakre landskapet. Regnet har stoppet og solen titter fram. Man kan gå seg vill på alle de små veiene som svinger seg i området, men blir dette tilfellet lider man ingen nød. Vil man finne veien tilbake følger man enten elven eller ser etter hullet i Moon Hill. Vi passerer rismarker, og åkrer med forskjellige grønnsaker og frukt. Hele familier med opp til fire-fem stykker på hver motorsykkel suser forbi. En gammel mann leder to vannbøfler ned i elven for å avkjøle seg. Nysgjerrige barn titter frem litt usikre om de skal vinke eller ikke. Rundt på alle kanter reiser sukkertoppfjellene seg som naturlige beskyttelser mot omverdenen. For i dette området føles det ut som man har gått tilbake i tid, langt tilbake. Turistbusser, guider og happy hour eksisterer ikke. Det er ikke et vestlig ansikt å se. Vi føler vi har funnet det ekte Kina.
Vi går gjennom små landsbyer. Det står små steinhus over alt. Foreldre tar morgenvasken til barna i bekken. Hundevalper løper rundt og leker med hverandre. Det står en vannbøffel i et lite skur og lengter ut. En gammel mann veldig dårlig til beins halter forbi med en stokk til hjelp. Kvinner sitter inne og spiller kort i dørkarmen og vinker sjenerte i det de ser oss. Alle er vennlige. Alle hilser og smiler bredt når vi hilser tilbake.
Mange rismarker senere går vi forbi et lite trehus. I det vi venter på at hønene har gått over veien slik at vi kan passere kommer en mann løpende bort til oss. – Ni Hao! Roper han og vinker oss til seg. Vi hilser og vinker tilbake, men vi kan ikke kinesisk. Han kan ikke engelsk, men det stopper han ikke. Han forteller oss masse og ler når vi ikke forstår. Han tygger på noe som ligner peanøtter. Men de er ikke harde, de er myke og saftige. Kanskje de bare er umodne peanøtter? Det ser ikke til å bry han. I det vi skal gå løper han og henter mer en enn handfull av slike peanøtter i skall til oss. Han peker febrilsk på bukselommene våre, og like etterpå går vi derifra fornøyde med lommene fulle av peanøtter.
En mann kommer gående forbi oss med sine vannbøfler. Bøffelkalven tasser bak moren, men virker veldig nysgjerrig på hvem disse bleke utlendingene er. Den lusker sakte mot min utstrukne hånd og snuser litt før den skvetter tilbake og spretter fram til moren og eieren.
Folk skjønner godt at vi er turister. – Yangshuo? Roper alle og peker nedover elven. Vi rister på hodet og peker andre veien. Forvirret ser de tilbake, det virker vanskelig for dem å skjønne at vi ønsker å se områder utenfor turisttråkket. Men vi koser oss og nyter landsbygda i Kina. Vi elsker å gå veier vi ikke vet hvor ender opp. Vi gleder oss over å kanskje komme over nye eventyr og spennende opplevelser. Noen prøver å fange dagens middag i elven, andre vandrer slik som oss – til og fra rismarker og grønnsaksenger. Vi følger elven oppover mot hva vi tror skal være Moon Hill.
Vi har oppdaget fjellet med halvmånehullet, men for å komme oss tilbake til Moon Hill village må vi krysse over en bred oversvømmet elv. Skoene blir tatt av, og idet vi er på tur over kommer det en dame med en apekatt på armen gående mot oss. Midt i elven møtes vi og hilser på både dame og ape. Damen ler og strekker til seg armen min. Dermed har jeg fått en ny venn. Apekatten sitter godt i armkroken min, midt i elven, midt i Kina.
I det kvelden senker seg har vi kjempet oss opp de 800 trappestegene til det måneformede hullet i Moon Hill. Vi nyter synet av det lilla lyset som brer seg over hele landskapet og alle sukkertoppene både nært og fjernt før mørket oppsluker dem. Fylt opp til randen av minnene fra dagens opplevelser tenker vi på hva neste dag vil bringe. Kanskje man skal sykle rundt? Kanskje man skal ta en båttur på elven? Kanskje skal man besøke nabobyen Xingping? Mulighetene er mange.
