Tittelen høres kanskje ut som en salig røre merkelige navn? Turen til Kharanaq, Chak Chak og Meybod er likevel den mest kjente utflukten fra byen Yazd i Iran, hvor man besøker en rekke steder som alle tar deg flere hundre år tilbake i tid.

Det sies at det vanligvis er mange turister som tar denne dagsturen når de besøker ørkenbyen Yazd, men at høysesongen for turisme var over da jeg besøkte Iran sent på høsten, ble jeg smertelig klar over på alle stedene jeg besøkte. Flere av reiselivsagenturene var ikke engang åpne, så jeg bestemte meg for å booke utflukten gjennom Silk Road Hotel, det mest populære hotellet og hostellet for turister i Yazd. Men, det viste seg at det likevel bare jeg som hadde booket denne utflukten akkurat denne dagen.

Vanligvis koster utflukten til Kharanaq, Chak Chak og Meybod 500,000 rials per person når man fyller opp en bil, men nå kostet den meg hele 1,000,000 rials (omtrent 200 norske kroner). Sjåføren virket noe misfornøyd først, men ble etter hvert i bedre humør.

– Fire mennesker i bilen er bedre for meg, og bedre for deg, lo han, mens han satte bilen i gir og kjørte avsted.

Kharanaq

Vi forlot byen og kjørte inn mot ørkenen og fjellene. Vi passerte Towers of Silence, høye fjell og en nærmest endeløs ørken. Ødelagte biler var hengt opp ved siden av en bensinstasjon med skiltet «fest setebeltet» for å motvirke høy fart. Solen var sterk og det var bilder av martyrer overalt.

Utsikt ut over Kharanaq

Etter hvert ankom vi det første stoppet for dagen, som var Kharanaq. Kharanaq betyr «stedet hvor solen fødes» og denne mursteinsbyen av leire sies å være hele 4,000 år gammel. Ruinene av husene man ser i dag, har stått som de har i rundt 1,000 år. Stedet er en drøm å utforske for noen som ønsker å gå i Indiana Jones’ fotspor. Byen er som en eneste stor røre av rom, ganger, trapper og tunneler – som en gigantisk labyrint. Her var det bare å sette av god tid og gi meg selv frie tøyler til å gå meg vill.

Kharanaq er bare et skall av hva det byen engang var. Likevel kan man få en viss anelse når man beveger seg opp på taket av de gamle husene og skuer ut over den engang så livlige byen. Det å vandre opp på et tak, eller bevege seg rundt gjennom de gamle bygningene generelt, er på mange måter en risikosport. Det gamle, utslitte materialet holdt mange steder på å smuldre opp, og hull i både veggen og bakken dukket flere steder opp. Det gjaldt med andre ord å se hvor man plasserte beina.

Hadde det ikke vært for at en iransk familie dukket opp når jeg begynte å lete etter veien ut, hadde jeg sikkert vandret rundt der inne enda. Heldigvis pekte de meg i riktig retning for å finne tilbake til bilen min og sjåføren som tålmodig stod å ventet.

– Så du fant veien ut? Bra jobbet, lo sjåføren når han så meg, og gikk mot bilen.

Chak Chak

Dagens andre stopp var zoroasternes helligste sted i Iran, Chak Chak. Zoroastrismen er en gammel religion med utspring i Iran. Religionen har fått navn etter dens stifter, Zarathustra (eller Zoroaster på gresk), som visstnok levde på 600-tallet f.Kr. Selv om noen mener han levde lenge før den tid. Han var en slags profet for den øverste guden Ahura Mazda, og religionen er dualistisk, slik at man skiller mellom lys og mørke, godt og vondt, sannhet og løgn – og paradis og helvete. Akkurat slik som i kristendommen.

– Hva Mekka er til muslimer, er Chak Chak til zoroastere, fortalte sjåføren.

Zoroaster pryder dørene inn til Chak Chak-tempelet

Chak Chak ligger oppe i en bratt og karrig fjellside, og selv om taxien kjørte halvveis opp, måtte jeg gå resten av veien. Det var ganske tungt i den intense varmen. Jeg betalte 50,000 rials i inngang, tok av meg skoene og gikk inn gulldørene prydet av Zoroaster. Tre boller stod på gulvet og tok i mot mesteparten av vannet som dryppet ned, og tre små flammer brant i fjellveggen.

Naturelementene vann, jord, luft – og ikke minst ild – er svært viktige for zoroasterne. Ilden er kalt Ahura Mazdas sønn, og alle zoroastriske templer har levende ild tilstede. Ilden er det som representerer Guds lys.

Chak chak betyr «drypp drypp», og det drypper konstant her inne i grotten innenfor det ellers så tørre landskapet. Det sies at vannet som drypper ut av fjellsiden er fjellets tårer i minne om Nikbanou, som var den andre datteren til den siste før-islamske persiske keiseren Yazdegend III. Det sies at hun ble jaget av den arabiske hæren hit til dette stedet i år 640. Redd for å bli fanget ba hun til Gud (Ahura Mazda), om å bli beskyttet. I respons åpnet fjellet seg mirakuløst, reddet henne og gjemte henne for hæren. Siden har det altså dryppet.

Når jeg skuet ut over landskapet fra tempelet, så det heldigvis ikke ut som det verste stedet i verden å bli fastlåst i et fjell for alltid.

Flott utsikt fra Chak Chak, med lyden av dryppende vann i bakgrunnen

Meybod

Tilbake på veien kjørte vi ut av den øde ørkenen og inn i et litt mer befolket område. Siste stopp for dagen var nemlig Meybod, en av de eldste byene i regionen. Denne leirebyen har vært kontinuerlig bebodd i ihvertfall 1800 år, og rommer en rekke attraksjoner fra byens tidlige år. Midt i Meybod ligger for eksempel Narin-slottet, som ligner en slags blanding av en naturlig klippeformasjon og menneskeskapte murstein. Slottet står dessverre for det meste i ruin i dag, men var engang et maktsenter og en juvel i regionen. Det ble bygget i tre ulike omganger, og arkeologer har avdekket at den første konstruksjonen på stedet ble reist allerede for 6000 år siden.

Siden dagen var på hell, bestemte jeg meg for å bare se Narin-slottet fra utsiden. Sjåføren fortalte at han hadde to andre, og mye mindre, steder han gjerne ville vise meg, så vi kom oss tilbake i bilen.

Narin-slottet er et av de eldste strukturene i Meybod

Først dro vi innom Meybod Yakchal. Denne fascinerende strukturen viste seg å være et 400 år gammelt ishus. Altså et sted hvor is ble laget og oppbevart. Inne i strukturen var det et basseng hvor vann frøs til is på vinteren, og ble holdt kjølig av de 2 meter tykke murveggene. Det var nesten helt mørkt der inne, og svært kjølig til tross for varmen på utsiden. I toppen av det eggeformede rommet lå det opprinnelig bare én murstein, som kunne fjernes for å slippe ut den varme luftet, slik at rommet holdt seg kjølig. Nå var den borte, og fungerte som rommets eneste lyskilde.

– Husk å si noe høyt når du går inn, sa sjåføren før jeg forsvant inn døra. Det viste seg at rommet også hadde et meget merkelig, og morsomt ekko.

Det andre stoppet var ikke mindre merkelig eller fascinerende. Det var et gammelt duetårn. Tårnet så ganske beskjedent ut fra utsiden, men på innsiden åpnet en helt annen verden seg. Fugleavføring, også kalt guano, har i flere tusen år blitt brukt som gjødsel. Fram til kunstgjødselen ble oppfunnet fantes det dermed rikelig med tårn som dette. I dag er det derimot få igjen. Akkurat dette tårnet er omtrent 200 år gammelt. I veggene er det fire tusen hull; ett hull til hver av duene som engang kalte tårnet sitt hjem.

Tårnet er dessuten designet slik at duene fikk ha husværet sitt i fred. Åpningen i taket var så liten at større fugler ikke kom inn. Murveggene sørget for at rotter holdt seg ute, og de glatte steinveggene på utsiden gjorde at slanger ikke kunne komme seg opp til inngangen de heller.

Deretter var det bare å sette seg tilbake i bilen, og finne veien tilbake til Yazd.

Alt i alt ble det en svært lærerik og spennende utflukt denne dagen. Selv om jeg var alene og måtte betale mer enn jeg hadde sett for meg, var det langt fra dyrt i norske øyne. Prisen på opplevelsene jeg fikk ville jeg uansett satt som uvurderlig. Det finnes vel neppe bedre måter å lære om verden på enn å oppleve den selv?

Praktisk informasjon om utflukten

Kharanaq er gratis å besøke. Jeg betalte derimot 50,000 rials for å komme opp på taket på en restaurert karavanserai og se på utsikten.

Det er også gratis å besøke stort sett hele Chak Chak-komplekset, men det koster 50,000 rials å komme inn i tempelet.

Inngangen til ishuset kostet 100,000 rials, muligens noe overpriset, og det kostet 50,000 å komme inn i duetårnet. Dersom du velger å besøke Narin-slottet, koster det 150,000 rials i inngang.

Kunne du tenke deg å utforske tusen år gamle ruiner, ishus og duetårn som dette selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

3 Comments
  1. Wow, Renate, dette ser helt fantastisk ut. Elsker alle stedene! Kharanaq minnet meg ved første øyekast litt om en større utgave av Ait Ben Haddou i Marokko, et sted jeg synes var superspennende (men det er nok mest fordi det blir det nærmeste referansepunktet av slike steder jeg har vært selv). Likte også at duene hadde eget tårn – og ikke minst at det faktisk fantes noen igjen av de. Fascinerende!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no