Til fots mellom rismarker og landsbyer i Sapa

img_5814

Chai er 25 år og tobarnsmor, men den lille, nette jenta ser ut som hun nettopp har blitt tenåring. De neste to dagene skal hun ta meg med fra landsby til landsby mellom rismarkene i Sapa, helt nord i Vietnam på grensen til Kina. Det ender opp med å gi meg et fantastisk innblikk i områdets kultur og tradisjoner.

Tåken henger lavt i fjellene morgenen jeg møter Chai på kontoret til Sapa Sisters i fjellbyen Sapa. Dette området er et mekka for turentusiaster, med blant annet Vietnams høyeste fjell Fansipan like ved. De fleste velger derimot å vandre langs de omfattende rismarkene og risterassene, fra landsby til landsby, slik jeg skal. Etter vi har hilst på hverandre, tar Chai fram et lite kart og viser meg hvor ruten blir å gå de neste dagene.

img_5564
Chai ser ikke stort eldre ut enn en jentunge, men viser seg å være en moden, smart ung kvinne

Etter vi har begynt å gå, tar det ikke lange tiden før tåken omhyller oss fullstendig. Sikten blir bare mindre og mindre, og jeg aner ikke hvordan omgivelsene ser ut. Chai stopper av og til opp for å beskrive hvordan utsikten vanligvis strekker seg nedover terrasser med rismarker, opp til grønnkledde fjell, og bortover til husklynger som danner små landsbyer.

I de forskjellige landsbyene, bor det forskjellige stammer. Alle stammene har sine egne spesielle tradisjoner, drakter, levesett og språk. Disse språkene er vidt forskjellige, og de kan ikke forstå hverandre før de bytter over til å snakke vietnamesisk. Den største av disse stammene er H’mong, som Chai er medlem av.

img_5606vietnam-201610

En eldre kvinne av samme stamme har fulgt etter oss nesten siden vi forlot Sapa. Over de mest gjørmete partiene og ned de bratteste bakkene nærmest hopper hun med lette ben foran meg, tar meg i hånden og hjelper meg fram. Hadde hun bodd i vesten ville hun nok for lengst vært «pensjonert», men hun går så raskt og smidig som en ungdom, i små plastsandaler. På hodet har hun et rutet skjerf, på ryggen en rundt kurv, og i hendene går hun og ordner på tråder med hemp, som de lokale bruker til å sy klær av. Jeg har lest at kvinner som henne følger etter turister for å prøve å selge håndarbeid de selv har laget, og går og funderer på hva jeg ønsker å kjøpe når den tid kommer.

Når vi stopper for lunsj, ender jeg opp med å kjøpe en søt liten fargerik veske, og får dessuten et armbånd i tillegg. Hun har tross alt fulgt oss med et smil i flere timer, opp og ned i terrenget, over fossende elver og til og med gjennom et fryktelig skummelt jordras. Hun takker for seg, og vandrer så videre.

vietnam-201613
img_5658 Også katten søker varmen ved ildstedet

Lunsjen skal lages og fortæres hos broren til Chai og den høygravide konen hans i landsbyen Lao Chai. De venter sin førstefødte, og deler enn så lenge bare huset med en svært kosesyk katt. Det er jordgulv innendørs, og veggene og taket er kullsvarte av røyken fra ilden som alltid brenner på jordgulvet i den ene enden av huset. Her lager man mat og her varmer man seg om kvelden. Jeg setter meg på en liten trekrakk ved varmen, ser på maten som stekes, og får raskt selskap av katten på fanget.

Etterpå er det bare å følge riskmarkene videre. Gjennom tåken hører jeg høylytt sang og musikk mens vi vandrer. Chai forteller meg at det er et bryllup på gang i landsbyen vi passerer, og om jeg har lyst å stoppe innom. Jeg ser ned på de gjørmete beina mine, den gjennomsiktige lilla plastponchoen har over klærne, og de våte håret som henger i klaser rundt ansikten, og føler meg ikke akkurat kledd for festligheter, men hvor ofte har man sjansen til å stoppe innom et H’mong bryllup liksom? Vi tar en liten omvei og stopper innom bryllupet hvor gjestene synger karaoke for full hals og risvinen flyter, til tross for at klokken bare er to på ettermiddagen. I følge skikken feirer man bryllupene her over to dager, den ene dagen i brudens landsby, den andre dagen i brugdommens landsby.

Flere ganger spør Chai meg om jeg virkelig ønsker å overnatte i et lokalt hus framfor et «homestay», som er tilrettelagt for turister med både senger og dusj tilgjengelig (og som må deles med alle de andre turistene som er på overnattingstur i området akkurat da). Hun er redd for at jeg ikke vil like mangelen på komfort. Hver gang forsikrer jeg henne om at jeg svært gjerne ønsker å få et innblikk i hvordan de lokale lever i dette området, og den innsikten ville jeg gått glipp av dersom jeg skulle stues inn sammen med andre turister framfor å faktisk komme til et ekte hjem.

vietnam-201611

Jeg er gjennomvåt og gjørmete på beina når vi kommer fram til de tre husene som danner hjemmet til Chai og hennes utvidede familie. I huset i midten bor Chai med ektemannen, de to barna deres, svigerforeldrene, søsken og tantebarn. Femten stykker er de totalt i det lille trehuset. I de to nabohusene bor de to eldste svigerbrødrene hennes med familie. Utenfor dørene går det høner og kyllinger og tripper, store hunder og søte små valper løper rundt etter hverandre, og noen griser grynter fra et lite skur i bakhagen. En rytmisk trommelyd blir også sterkere og sterkere når vi nærmer oss husene.

I huset jeg egentlig skulle bo, hvor de hadde en ekstra seng, hadde det i det siste vært mye sykdom. Det førte til at de hadde sendt etter en sjaman for å tilkalle åndene og rense opp i husets sjel. Hmong-stammens religion er altså sjamanisme. Disse ritualene varer ofte i flere timer, og derfor bestemmer familien at jeg skulle få bo i det andre nabohuset, slik at jeg slipper unna trommingen og de andre ritualene dersom jeg ikke følte meg komfortabel med dem. Jeg får dårlig samvittighet for at guttene i huset måtte dele seng med jentene, slik at jeg fikk et sted å sove, men blir også veldig takknemmelig, og familien forsikrer meg om at det er stor stas at jeg ønsker å overnatte hos dem.

img_5712 vietnam-201612

Etter at konen i huset tar de våte skoene mine og plasserer de foran ilden, får jeg utdelt plastsandaler og går sammen med Chai inn i nabohuset for å hilse på resten av familien og overvære litt av sjamanens ritualer. Det viser seg at sjamanen er en kvinne, og presenterer seg etterhvert som Susu, men står nå med ryggen til og trommen i hendene mens hun messer og vugger fra side til side i en rytmisk seanse.

Faren i huset lager papirfigurer av rispapir, som han fester på en liten kurv slik at det blir seende ut som en slags seng eller båt. Deretter forteller Chai at der skal husdyrene plasseres, de som skal ofres. Det er slik stammen prøver å blidgjøre åndene, ved å ofre dyr. De mener de ofrede dyrenes sjel er knyttet sammen med sjelene til menneskene, og dermed kan gjøre dem friske og beskytte dem.

Jeg får vondt i magen når de tar inn grisungen, hønen og hanen.

Chai sier hun heller ikke liker når de dreper dyrene. Men å ofre små dyr som dette er heldigvis fort gjort, sier hun. Det er visst mye verre når noen i stammen dør. Da må de ofre en vannbøffel. Å ofre et så stort og sterkt dyr er veldig vanskelig og dramatisk, forteller hun mens hun lager en trist grimase.

Jeg trekker meg unna når messingen er over og grisen skal slaktes. To av mennene i familien tar på seg oppdraget med å holde grisen og kutte over strupen. Ungene flokker seg nysgjerrige rundt mennene og den lille hylende skapningen. Jeg ser bort, og føler jeg aldri kommer til å glemme dødshylet fra grisungen før det blir helt stille. Blodet helles i et stålkar, og sjamanen stikker hånden nedi og gnir blodet rundt og rundt. Den livløse grisungen blir holdt ned i en svær kasserolle med kokende vann, og deretter begynner prosessen med å fjerne de sorte hårene. Innvollene tas ut, men de blir ikke kastet. Her utnytter man hver minste lille bit av dyrene man ofrer. Noe annet ville vært bortkastet og en skam for åndene.

vietnam-201615
Slik endte den lille grisungen sine dager…

I mellomtiden spår sjamanen i bøffelhorn som kastes i luften og tolkes etter hvordan de lander. Hele tiden brennes det røkelse rundt i huset. Hun tar dessuten et vevd fat med tørkede majskorn med seg rundt i huset mens hun messer, og deretter kaster neve etter neve med korn opp i luften, som for å drive de mørke åndene på dør.

Hønen og hanen går gjennom samme prosess som grisungen. Det slår meg hvor rolige de blir mens messingen pågår. De ser nærmest ut som de har gått inn i en transe, holdt av mannen i huset, mens sjamanen står på kne og slår rytmiske slag på trommen ved siden av. Før de skal ofres takker jeg for meg, og går tilbake til huset jeg skal sove i.

img_5690
Mannen i huset står sammen med den messende sjamanen Susu

Husene består av et stort rom, med skillevegger der det trengs. Dørene er nesten alltid åpne, så dyrene (både hunder, katter og høner) går bare inn og ut som de ønsker, og gulvet består av nedtrampet jord. Det finnes ingen vinduer, og både tak og vegger er sorte av soten fra ilden som alltid brenner. Det finnes ingen stoler, alle sitter enten på senga eller på tre- eller plastkrakker. Det finnes ingen bad, bare et utedo og en vanndunk med regnvann utendørs. Noen har TV, men de fleste ikke. Lys får man fra batteri, og man står som oftest opp med solen, og legger seg med solen.

img_5698
Middagene hos H’mongfolket består sjeldent av kjøtt, men de slår til med litt ekstra når de får besøk

Middagen spiser hele familien sammen, og faren i huset sjenker oppi «risvin» til meg i et lite glass og virker glad for å ha noen å skåle med siden kvinnene i stammen sjeldent drikker den sterke spriten. Jeg får også servert en potettype som kalles «elefantfot» og er fullstendig lilla. Etterpå går vi over til Chais hus, og leker litt med barna før vi kvinnene setter oss rundt ilden for å holde oss varme og de alle tar fram håndbarbeidene sine, mens mennene legger seg i ei av sengene og røyker noe mystisk fra et stort langt rør, og ler. I kveldens mulm og mørke går jeg deretter tilbake til huset jeg skal sove i og sovner temmelig fort på den ekstremt harde sengen (de bruker ikke madrass). I denne delen av verden er tross alt komfort et fremmedord.

Neste morgen våkner jeg til det gledelige synet av at tåken har lettet noe. Endelig kan jeg se hvordan omgivelsene rundt husene ser ut. Alle de fem barna i huset jeg bor i, og naboungene, samler sammen skrivebøkene sine og drar tidlig avsted på skolen. Bare de minste blir igjen.

vietnam-201614

Chai får litt kvalitetstid med barna før vandringen vår går videre

Etter en god frokost takker jeg så mye for meg, og Chai og jeg starter vandringen vår videre. Jeg takker henne for at hun tok meg med hjem, og at jeg fikk en slik fantastisk og annerledes opplevelse. Hun ler, og sier hun er glad jeg fikk sove og overrasket at jeg ikke klaget over bråket (høner som galer, unger som høylytt leker osv), slik andre turister hun har tatt med hjem har gjort. Siden sikten er bedre, går vi saktere i dag enn i går slik at jeg skal få ta til meg inntrykkene. Vi passerer flere små landsbyer og gårder, vannbøfler som gresser langs kantene på de endeløse risterrassene og unger som leker i søla.

Utenfor alle husene henger lange remser av nyfarget tøy i indigo og tørker. Den store høytiden for stammene i Sapa-området er kinesisk nyttår. Til den store begivenheten skal alle i familien ha nye, forseggjorte klær å pynte seg i. Dersom man møter opp til festlighetene i gamle klær, bærer man skam over familien og blir sett på som lat. Nyttårskvelden er også tiden da guttene og menn ser etter sin fremtidige kone, og finner de sin utkårede så kidnapper de henne (ofte symbolsk, men også med tvang) til hun og familien hennes sier ja. Det har alltid vært tradisjonen at medlemmene i stammen giftet seg tidlig, gjerne i 13-14 årsalderen. Det har også alltid vært slik at foreldrene bestemmer hvem den utkårede skal være, og så flytter jenta inn til guttens familie når de gifter seg. Nå til dags har derimot myndighetene satt ned foten, og mener ingen skal gifte seg før de er myndig. Dermed vil ungdommen også ha muligheten til å fullføre skolegangen sin.

img_5589 vietnam-201617

Chai forteller at mange unge har tatt sitt eget liv for å slippe unna livet med en ektemake de ikke selv har kunnet velge. Selv giftet hun seg mye senere enn andre, og ble mor for bare tre år siden. Hun er veldig glad for at hun hadde muligheten til å velge mannen sin selv, selv om svigermoren kan være en håndfull. Siden Chai er gift med den yngste sønnen, har hun for eksempel av svigermoren fått ansvaret for å lage frokost til alle de femten stykkene som bor under samme tak, og dessuten alle dyrene. Ofte må Chai stå opp allerede halv fire på morgenen for å rekke alt.

vietnam-201618

Det er også generelt ønskelig å få så mange sønner som mulig, og dersom man ikke får en sønn, er det faktisk ikke uvanlig at man kjøper (!) en sønn fra noen andre. Bursdag er ikke et konsept her, og de fleste vet ikke engang hvilken dato de er født. Chai sier hun er heldig siden hun i det minste vet hvilket år hun kom til verden.

Vandringen begynner å nærme seg slutten, når vi ankommer Giang Ta Chai. Plutselig er det flere turister å se, og etter å ha vandret gjennom bambusskoger og fjellenger fulle av gule blomster de lokale spiser dersom de ønsker å ta selvmord (!), kommer vi ned til elven, og en siste lunsj før vi skal returnere til Sapa.

vietnam-201616-001

Vi kjører tilbake til Sapa på moped, og når det er dags å si farvel til Chai, er det som å farvel til en ny venninne. På grunn av Chais åpenhet har vi blitt utrolig godt kjent på den korte tiden vi har hatt sammen, og jeg har lært veldig mye om en kultur som tidligere har vært helt ukjent for meg. Det slår meg at til tross for den geografiske, kulturelle og økonomiske forskjellen oss imellom, er det likevel mange likheter mellom det Chai forteller meg, og livene vår i vesten. Ønsket om å finne den rette, irritasjonen enkelte har for svigermødrene sine, savnet etter familiemedlemmer man har mistet, nødvendigheten av en jobb og noe som gir livet mening, og ikke minst kjærligheten man har til dem rundt seg. Vi er jo tross alt alle bare mennesker.

vietnam-201619img_5941

Praktisk informasjon om turen til Sapa

For å komme meg til Sapa tok jeg nattoget fra Hanoi. Det tok rundt 8 timer, og jeg var framme i byen Lao Cai kl. 5 på morgenen. Derfra ble jeg hentet av en sjåfør (sammen med en gjeng andre) fra selskapet Sapa Sisters, som jeg hadde booket turen med Chai gjennom. Jeg kunne booke togbillettene på nettsiden til Sapa Sisters, og betalte 33 dollar hver vei i en liggekupé med selskapet Pumpkin.

Sapa Sisters er et lokalt selskap i Sapa eid og drevet bare av kvinner. Jentene som fungerer som guider er alle lokale av Hmong-stammen og har vokst opp i dette området, og kjenner det derfor som deres egen lomme. Her går altså pengene fra turene direkte til de lokale, og ikke til tilfeldige mellommenn slik de turene man bestiller gjennom hoteller og andre organisasjoner gjør. Alle guidene snakker godt engelsk, og turene er private, og altså ikke gruppeturer (man får altså en guide for seg selv enten man er én eller fire som reiser sammen).

Har du allerede vært i Sapa selv, eller kunne du tenke deg en slik opplevelse?

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. For en opplevelse dette må ha vært. Hvis jeg noen gang får muligheten ville jeg veldig gjerne drar på en slik guidet tur. Sapa Sisters er et kjempebra tiltak! Spennende lesing.

    1. Det var absolutt minnerikt! Ja, jeg synes også Sapa Sisters er et veldig bra tiltak og tilbud for kvinnene i Sapa-regionen. Nå er det mange jenter/kvinner som jobber som guider for dem som for en gangs skyld får være litt selvstendige og tjene egne penger. Det må skape en enorm frihetsfølelse for dem. 🙂

  2. Det høres ut som en super opplevelse, tross gråvær og dårlig utsikt! Jeg ville også foretrukket å bo hjemme hos en familie for å få oppleve hvordan de bor og få noen glimt av deres hverdag. Sapa Sisters høres virkelig ut som et bra selskap, det tipset må jeg ta vare på til jeg forhåpentligvis kommer meg til det området selv!

    1. Hehe, det var litt bittert med været først, siden dette området er kjent for å være så himla vakkert. Men akkurat det ble jo bedre dag to, og ikke minst dag tre når jeg vandret rundt for meg selv. Turen med Chai og møtet med familien hennes ville jeg derimot ikke byttet ut for det vakreste været i verden. Det var veldig lærerikt og spennende, og jeg håper du får sjansen til å bruke Sapa Sisters du også når du tar turen til Vietnam. 🙂

  3. Takk for et utrolig flott innlegg hvor du deler alle disse opplevelsene og inntrykkene! Virker som en utrolig tur, og for en mulighet til å få innsikt i annen kultur og levesett. Føler nesten jeg har vært med på turen selv, takk for at du tar deg tid til å dele 🙂 Selv er jeg utrolig lite bereist, og synes det er fantastisk å følge deg rundt i verden!

    1. Tusen takk for fine ord, Mari! Det setter jeg veldig pris på. 🙂 Så flott at du synes det er gøy å følge med på historiene fra rundt i verden. Denne turen til Sapa var noe av det mest interessante og minneverdige jeg har vært med på, nettopp på grunn av disse menneskemøtene. 🙂

  4. Dette ser ut som en nydelig og lærerik gåtur, Renate! Veldig fint fortalt! Og så kult at de har en egen organisasjon med dame-guider også. Det gjør jo at man får et helt annet innblikk av hjemme-livet!

    Jeg husker jeg hørte flere reisende fortelle bra ting om Sapa da jeg backpacket i Vietnam for 7 år siden, men jeg fikk aldri dratt dit selv. Ser virkelig ut som det er verdt det! =)

    1. Jeg leste en del om Sapa før jeg dro, at det skulle være så turistifisert og så videre. Men slik trenger det ikke være dersom man velger Sapa Sisters i stedet for de gruppeturene som selges fra Hanoi. Nå fikk jeg være alene sammen med guiden min, og etter vi forlot Sapa så vi nesten ikke andre turister før på slutten den siste dagen (det kan jo hende de forsvant i tåka da, haha). Så jeg vil absolutt anbefale området, og å bruke Sapa Sisters. 🙂 Ikke minst på grunn av den spennende innføringen og innblikket man får i den lokale kulturen. Tusen takk!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic

adidas yeezy boost v2 shoe adidas yeezy boost v2 shoes adidas yeezy boost 350 v2 shoe adidas yeezy boost 350 v2 shoes adidas yeezy boost 350 v2 black red adidas yeezy boost 350 v2 black white adidas yeezy boost 350 v2 triple white adidas yeezy boost 350 v2 cream white adidas yeezy boost 350 v2 black adidas yeezy boost 350 v2 grey adidas yeezy boost 350 v2 yellow