Shiraz- når ting ikke går som planlagt

Shiraz var i mange år hovedstaden i Persia, og regnes fortsatt som Irans kulturhovedstad. Her strekker historien seg et par tusen år bakover, og inneholder antikke byer, vindyrking, magiske byggverk og poesi. Shiraz regnes også som rose-byen. Den har fine rosehager, rosa moskeer, rosa sjøer, og …. regn?

Når jeg begynte å planlegge reisen til Iran, var byen Shiraz det første stedet på listen over steder jeg ville besøke i landet. Det var nettopp et bilde tatt i denne byen som gjorde at jeg fikk øyene opp for Iran som reisemål for flere år siden. Dette bildet var tatt tidlig om morgenen i moskeen Nasir al-Mulk, som ofte blir kaldt den rosa moskeen på folkemunne. Om morgenen skjer det nemlig noe helt spesielt her. Morgenlyset skinner på de fargerike glassvinduene, og skaper et intens fargespill inne i moskeen, som visstnok er så spesielt at det bare må oppleves. Det følte i alle fall jeg, og gledet meg stort til å se dette synet med egne øyne.

I tillegg hadde jeg sett meg ut en rekke av de typiske turistattraksjonene i byen som jeg ville se og gjøre. Men, ting ble ikke helt som planlagt.

Det går galt

Jeg ankom Shiraz i sekstiden på morgenen med nattbuss fra Yazd, og etter jeg hadde satt fra meg sekken på hotellet, gikk jeg ut i gatene og lot google maps følge meg fram til nettopp den rosa moskeen. Den åpner hver morgen kl. 07.30, og på grunn av dens popularitet er jo tidligere jo bedre.

Men noe stemte ikke helt. Himmelen var nemlig ikke blå. Langt i fra, skyene hang grå og tunge over meg. Det var blitt lyst, men ingen sol var å se. Hva ville da skje med fargespillet? Jeg måtte vente noen minutter utenfor moskeen for at den skulle åpne, og pratet med de tre andre som også stod og ventet – og som viste seg å være fra Danmark.

Når dørene endelig åpnet, gikk vi inn i innergården og betalte inngangspengene på 200,000 rials. Deretter var det bare å kle av seg på beina og spent trå over dørstokken inn i bederommet.

Rommet var tomt, og det var ganske mørkt. Persiske tepper dekket gulvet, og søyler knyttet gulv og tak sammen med jevne mellomrom. Selv om lyset ikke var helt som forventet, syntes jeg fortsatt det rosa skinnet som dekte rommet var vakkert. Det brakte med seg en helt spesiell atmosfære, og vi satte oss ned ved veggen i stillhet, og krysset fingrene for at solen var på vei. Andre turister kom og gikk, og vi satt der like trutt. Etter en time begynte danskene å bli lei. Én etter én forlot de bederommet, og gikk for å utforske innergården.

Skyene ble bare tettere og tettere, og når klokken passerte ni og nærmet seg ti, begynte busslastene med asiatere å ankomme. Jeg måtte bare innse at slaget var tapt.

Vi var alle litt skuffet over at ting ikke ble som planlagt. Men hvem kan styre over været?

Det går verre

Jeg sa ha det til guttene, og gikk deretter for å besøke Shah Cheragh. Stedet består av en moské og et mausoleum til brødrene Ahmed og Muhammed som var brødre og sønner av to av islams tolv imamer. Stedet har derfor vært et viktig pilegrimssted for muslimer siden 1300-tallet. Jeg leste dessuten et sted at interiøret så ut som en discokule hadde eksplodert, og nettopp det ble jeg ganske nysgjerrig på. Jeg gledet meg nesten like mye til å se innsiden av Shah Cheragh som jeg hadde gledet meg til å se morgenlyset i den rosa moskeen.

Shah Cheragh ble likevel en liten skuffelse. For det første kunne jeg ikke bevege meg som jeg selv ville. Jeg fikk privat guide, måtte dekkes til i en chador (og det var greit nok selvfølgelig, men den ville hele tiden skli av), og måtte fotfølges rundt i innergården. Jeg kunne ikke gå inn i selve mausoleet fordi jeg ikke var muslim, og guiden min måtte godkjenne alle bildene jeg tok (med telefonen, fordi vesken og kameraet måtte låses inn i et skap før jeg kunne besøke stedet). Jeg følte meg ubekvem, og som en inntrenger i andres hellige sfære. Dessuten kunne guiden lite engelsk, så jeg fikk i grunn ikke noe særlig informasjon om stedet heller.

Himmelen var i løpet av dagen blitt mørkere og mørkere, og på vei ut av Shah Cheragh, begynte små regndråper å falle på chadoren jeg bar. Noe skuffet forlot jeg mausoleet, og fant veien til byens gamle fort.

Her hadde jeg hørt at byens beste iskremsjappe lå, og selv om det var noe kjølig og regn lå i luften, fikk jeg plutselig veldig lyst på is. Jeg hadde hørt mye positivt om Zand Ice Cream Shop og fant veien dit. Guttene bak disken snakket ikke engelsk, men jeg forstod til slutt at de bare hadde én type iskrem, med én smak – som viste seg å være rosesmak. Jeg forventet ikke noe særlig av den hvite iskremen, men den viste seg å være helt nydelig. Helt annerledes fra iskremen man får her hjemme.

Verdens beste iskrem?

Jeg fikk derimot en del rare blikk der jeg satt ute på en benk foran fortet i det kjølige duskeregnværet, mens jeg spiste iskrem som var så kald at jeg nesten fikk frostbitt på hendene… Men er man på ferie, så er man på ferie liksom. Etterpå fant jeg turen inn under tak til den store basaren og Vakil-moskeen, og måtte krysse store veier med livet som innsats, før jeg sliten avsluttet dagen.

Da jeg kom til hotellet, smilte damene i resepsjonen fra øre til øre, og fortalte at det ikke hadde regnet siden mai, så byens innbyggere var alle lykkelige over at tørken endelig var over.

Jeg gikk tidlig til sengs denne kvelden, etter en lang, og noe skuffende, dag og uten noe særlig med søvn natten før. Jeg sovnet fort.

Verre enn verst?

Jeg våknet til at det regnet i bøtter og spann utenfor døren. Det regnet så mye at jeg et øyeblikk trodde jeg var hjemme i Bodø en mørk novemberkveld. Så åpnet jeg øynene og så det fargerike lyset som slapp inn gjennom de fargede soveromsvinduene, og husket hvor jeg befant meg.

Etter frokost trakk jeg tilbake til rommet og hadde et par rolige timer innendørs mens jeg ventet på at regnet skulle gi seg litt. Jeg leste om en rosa innsjø som skulle befinne seg bare et par mil utenfor Shiraz, og bestemte meg for at dette stedet måtte jeg bare se.

Jeg tok kontakt med resepsjonen og spurte hvordan jeg best kom meg dit. De mente taxi var det eneste alternativet, men prisen de gav meg var fryktelig høy. Helt sikker på at jeg kunne komme meg dit for en mer fornuftig pris, takket jeg for hjelpen og fant veien ut i gatene for å spørre en tilfeldig taxi om prisen.

Jeg fant til slutt en rekke med taxier, hvor alle sjåførene ble svært interesserte når jeg prøvde å forklare hvor jeg ville dra. En eldre kar fikk jobben med å kjøre meg frem, og selv om han ikke kunne et ord engelsk, forsikret de andre sjåførene meg om at han visste hvor vi skulle.

Det viste det seg at etter hvert at det gjorde han ikke i det hele tatt.

Sjøen er en stor saltsjø som kalles Maharloo. Det samme navnet har en liten landsby ved sjøens bredder. Da vi etter en halvtimes kjøring endelig så sjøen, så jeg dessuten at vannstanden nå var nesten ikke-eksisterende. Det hadde jo tross alt ikke regnet ordentlig på over et halvt år.

Jeg hadde derimot sett et bilde fra bare noen dager tidligere, så jeg visste at det fantes et sted ved sjøen med en del vann enda. Men sjåføren bare suste forbi sjøen på vei mot byen med samme navn. Jeg fikk han til å stoppe, og forsøkte å forklare hva jeg ville se. Men å forklare noen som ikke snakker engelsk, hva jeg ønsker å se engelsk, var ikke så lett. Naturlig nok.

Sjåføren stoppet en bil med en fyr, som kunne like lite engelsk som han selv, så det var ikke til stor hjelp. Deretter ringte han en venn, som tilsynelatende snakket engelsk, men spurte bare gang på gang «what is the problem?» og skjønte ikke svarene mine. Jeg forsøkte å vise han bilder av den rosa sjøen som jeg hadde å på telefonen min, men det gjorde han heller ikke klokere. Vi kjørte fram og tilbake langs innsjøen, mens sjåføren ristet på hodet og hadde sikkert revet av seg håret til slutt, dersom han hadde hatt noe igjen av det på hodet.

Det ordner seg

Jeg holdt på å gi opp. Men til slutt fant jeg ut at jeg kan selvfølgelig ringe resepsjonistene på hotellet, og få de til å være oversettere, samt forklare sjåføren hvor vi skal.

Plutselig ordet det seg.

Sjåføren var så glad at han nesten ikke visste hvor han skulle gjøre av seg. Jeg smilte fra øre til øre, og snart befant vi oss ved et saltutvinningssted ved sjøens bredder. Her var det også et par arbeidere med gravemaskin og lastebil som jobbet med å lasse salt i store hauger.

Det var ikke helt det idylliske stedet jeg hadde sett for meg, men realiteten er nettopp ofte litt annerledes fra fantasien. Stedet var uansett spennende å oppleve og et vakkert skue å se. Vannet var faktisk rosa, og saltet likeså. Arbeiderne kom bort for å hilse, og vise fram artige saltfigurer de hadde funnet.

Vi kom altså fram til slutt, og satte oss begge fornøyde tilbake i bilen for veien tilbake til Shiraz. Akkurat da vi lukket dørene begynte regnet å falle på frontruten igjen.

Tilbake i Shiraz hadde jeg avtalt med sjåføren at han skulle slippe meg av ved graven til den populære iranske dikteren Shams al-din Hafiz, eller kort og godt Hafez. Poeten bodde i Shiraz på 1300-tallet, og de mange diktene hans er fortsatt i levende bruk.

Jeg regnet nesten med at å besøke graven til landets nasjonalpoet i regnvær var et annet stort feilsteg. Til tross for at graven er et naturlig samlingspunkt i byen, så jeg ikke helt for meg at noen dro dit i slikt dårlig vær. Men der kunne jeg faktisk ikke tatt mer feil. Det viste seg å være stappfult av mennesker rundt graven. Ingen av dem skulte opp mot himmelen og regnet som pøset ned. Neida. Tvert i mot.

Menneskene ved graven gikk rundt med store smil, snakket med hverandre, tok selfies og leste i det jeg antok var diktbøker. Sikkert av Hafez selv.

Regnet var ingen hindring.

Likevel skjedde et lite mirakel. Regnet roet seg igjen. Jeg fant derfor ut at jeg bare kunne ta beina fatt og gå tilbake til sentrum.

Hafez grav

Bare etter noen få hundre meter passerte jeg plutselig et fantastisk byggverk. Jeg lar meg alltid fascinere av turkise kupler. Nysgjerrig som jeg er, fant jeg fram til inngangen.

Stedet viste seg å være mausoleet til Ali Hazire. Inngangen var gratis, men jeg måtte bære chador. Nysgjerrig gikk jeg inn døren på kvinnesiden, og bråstoppet da jeg så synet innenfor utfolde seg. Det var jo nettopp som om en discokule hadde eksplodert! Interiøret bestod av millioner av bittesmå glassbiter satt sammen i vakker mosaikk. Akkurat slik som interiøret i Shah Cheragh visstnok skal se ut.

Det satt mange kvinner og jenter der inne. Noen i dyp bønn, men de fleste satt sammen i små grupper, pratet og lo. De stoppet alle opp når de så meg, og plutselig var jeg omringet av både små og store. En av disse var Midunan, som jobbet i skrinet som guide.

Hun snakket godt engelsk, og fikk fort rollen som oversetter. De var alle nysgjerrige, og svært hyggelige. Etter en del prat, ble jeg invitert jeg inn i et siderom til mausoleet, hvor det satt to kanadiere og snakker med en imam og drakk te. De hadde en interessant samtale om media, det iranske synet på Vesten, islam og religion generelt.

Jeg kom inn i samtalen jeg også, og ble sittende i godt over en time etter kanadierne hadde forlatt, for fortsette samtalen.

Midunan (til venstre) og to av vennene hennes

Imamen fortalte at iranerne har ingen problemer med amerikanere generelt, men de hater Trump og mener Clinton er selve grunnleggeren av IS. De liker heller ikke Israel på grunn av Palestina, og ser på Saudi-Arabia som roten til all ondskap.

Han fortalte også om forskjellen mellom shia og sunni-muslimer, og at han mener muslimer er rasjonelle i sin tro. Koranen lærer dem at man skal ikke drepe, og at det ikke engang er lov å torturere små skapninger som maur. De aller, aller fleste tar fullstendig avstand fra islamsk ekstremisme og terror.

Midunan kom med te og kaker og gav meg dessuten et lite bønnestykke i leire, som kom fra Mashad, som muslimene legger pannen ned på når de ber. Jeg fikk også se mennene som ba gjennom en liten åpning i døren når de kom til mausoleet for solnedgangsbønnen. Midunan hentet også fram koranen, og oversatte ordene som ble sagt i bønnen.

Det hele var en svært interessant og lærerikt opplevelse. Et vindu inn i en annen verden.

Ser det ikke ut som en discokule har eksplodert?

I syv-tiden var Midunan ferdig på jobb, og spurte om hun kunne vise meg litt rundt i Shiraz siden jeg ikke hadde fått sett så mye på grunn av været. Hun hadde foreldrenes bil tilgjengelig, og kunne derfor kjøre oss rundt i byen uten at vi slapp å gå rundt og bli våte i regnet.

Vi kjørte til Eram garden, forbi Quran gate, og opp og ned veier hvor trafikken var fullstendig nådeløs. Midunan fortalte om tilværelsen som ung religiøs kvinne i Iran, og kunne derfor gi meg et innblikk i en verden som er fullstendig annerledes fra min egen. Vi kjørte til slutt opp en lang bakke, opp til Bam Shiraz, et utsiktspunkt hvor lokale ofte kommer for å se på utsikten ut over byen. Sikten var dårlig på grunn av regnet, men det var uansett gøy, og Midunan fortalte hvor lykkelig de alle var, for at regnet endelig var kommet. Jeg fortalte at for oss nordmenn var regn dagligdags, og i Nord-Norge hvor jeg kom fra, var vi alle like lykkelige som shirazerne nå var for regnet, når solen skinte.

Midunan var snill nok til å kjøre meg tilbake til hotellet etterpå, og ble med inn for å spise på restauranten der siden ingen av oss hadde spist ordentlig mat siden lunsj. Der kom vi i snakk med tyske Marcus som hadde brukt et halvt år på å sykle helt fra Berlin til Iran. Shiraz var siste stoppet hans før han skulle tilbake til Teheran, og sette seg på flyet med sykkelen for å utforske Thailand.

Vi bestilte pizza med en iransk vri, og lærte at iranere alltid bruker ketchup oppå pizzaen (!). Det ble en svært morsom og interessant kveld med to nye venner.

Shiraz ble med andre ord en helt annen opplevelse enn hva jeg hadde sett for meg. Nettopp det er jo litt av sjarmen med å reise, man kan ikke alltid kontrollere hva man møter eller hvordan ting blir.

Men, det order seg vel i grunn alltid til slutt?

Kort praktisk informasjon om Shiraz

Shiraz har en befolkning på ca. 1,2 millioner mennesker, og regnes kanskje som den mest populære turistdestinasjonen i Iran. Byen var hovedstad i det persiske riket flere ganger, og da senest på 1700-tallet. Det er en antikk by som kan strekke sin historie flere tusen år tilbake i tid.

Jeg overnattet på Niayesh Boutique Hotel, som virket som et av de mest populære overnattingsvalgene for turister i byen.

Hotellet ville ha 40 euro for taxi fram og tilbake til Maharloo lake. Jeg fant derimot en taxi på gaten som tok meg dit for 500,000 rials, eller ca. 80-90 kroner (kursen veksler noe voldsomt for tiden).

Det kostet 200,000 rials i inngang ved graven til Hafez, Vakilmoskeen, og stort sett alle de andre turistattraksjonene i byen.

Jeg dro (selvfølgelig) også innom oldtidsbyen Persepolis som ligger noen mil utenfor Shiraz. Dette får derimot sitt eget innlegg senere.

Du har sikkert også opplevd at ting ikke har gått helt etter planen når du har vært på reisefot?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

14 Comments
  1. Fin lesning. Det gikk da ganske bra, og du fikk med deg en masse av Shiraz. Til og med et par av de maks 15 regnværsdagene de har per år! 🙂

    Under praktisk informasjon har du glemt å regne om hva en halv million rials tilsvarer. Men det er jo heller ikke så lett, så spinnvilt som vekslingskursen har vært de siste ukene. Offisielt er den nå 42000 rials per dollar, men på gata får du 60000 … Uansett er det stort sett alltid en god idé å forhandle seg til en akseptabel taxipris i Iran, heller enn å ta den første og beste sjåføren hotellet kan frembringe.

    1. Takk for det, Bjørn! Jeg er i grunn ikke så stor fan av regn når jeg reiser (sikkert fordi jeg kommer fra et sted det regner nærmest 365 dager i året), men likevel har regnet en tendens til å følge meg på reisefot. Selv i knusktørre Cape Town ble det regnvær nå da jeg var der. Men hva jeg liker eller ikke liker er selvfølgelig uvesentlig i det store bildet, og jeg er i ettertid takknemmelig for at jeg fikk oppleve noe såpass sjeldent i Shiraz som regn. De lokale satte, ikke så rart, stor pris på regnet, og tilførselen av ferskvann satte nok jord og avlinger også veldig stor pris på. 🙂

      Oi, takk for beskjeden. Det gikk litt fort i svingene der. Men som du sier er prisene svært svingende i Iran nå for tiden, så en halv million rials nå er nok en annen enn da jeg besøkte.

  2. Hej Renate,

    Sikke en spændende og dejlig rejsehistorie og beskrivelse. Der er smukt i Shiraz, på trods af alle udfordringerne med taxa- chauffører. Hvorfor er der altid problemer med dem i alle lande? Det er dejligt befriende at læse en så god fortælling som er så ærlig. Den bliver meget mere levende fordi du også deler de svære, uheldige, underlige ting med os. Tak for det Renate.

    /Annette

    1. Heisann! Haha, ja du kan gjerne si at det kan være en utfordring med taxisjåfører de fleste steder! Det må vel ha en sammenheng med å ønske å tjene nest mulig penger hele tiden… Veldig synd.

      Takk for fine ord, Annette! Alt er ikke bare gull og grønne skoger når man reiser, det er hvertfall sant. 😉

    1. Hei Linda, og takk for besøket! Jeg er helt enig med deg, hvordan man håndterer opplevelsene man får er veldig viktig og har mye å si for videre opplevelser. Noen ganger kan det føles kjipt, men det går jo som regel alltid bra til slutt. 🙂

  3. Regn er sjelden noe jeg setter pris på når jeg er på reisefot, da skal det helst være sol og blå himmel, noen ganger gjerne med en og annen fin, hvit sky som kan gjøre seg godt på bildene jeg tar, haha. Så utgjort at du skulle være i Shiraz akkurat den dagen regnet kom!

    I ettertid blir det jo ofte gode historier av ting som ikke går helt som planlagt eller ønsket 🙂

    1. Haha, helt enig med deg der! Man reiser jo gjerne for å komme bort fra det dårlige været som ofte preger Norge. 😉 Men det var jo uansett fint i den rosa moskeen, og kanskje mindre folksomt enn det ville vært ellers, så sånn det var det likevel en bra opplevelse, selv om det ikke ble helt som forventet. Og så var det jo gøy å se hvor glade de lokale ble for regnet! 🙂

  4. Hei Renate

    For et spennende møte du fikk, til slutt. Det er slike ting som er så moro at skjer, når ting ikke alltid går som planlagt. Ikke minst, muligheter som dukker opp når man reiser alene.

    Fine og spennende bilder!

    Hilsen Mette

    1. Ja, det er deilig å ha friheten til å bruke så lang eller kort tid man selv ønsker på stedene man besøker, uten å få dårlig samvittighet for de man reiser med. Og så får man jo gjerne muligheten til å møte nye, trivelige mennesker! 🙂 Tusen takk, Mette!

  5. Jag tänker att det är lite såhär det är att resa. När man ser på FB och läser på bloggar kan man ju tro att allt bara går perfekt hela tiden, men så är det ju inte. Många gånger tar det tid att hitta fram, vädret är inte det bästa osv. Vi är på Irland nu och har en fantastisk resa, men idag ska det blåsa och ösregna hela dagen 😉 Och vi har haft en hel del problem med internet … Intressant att läsa din berättelse och skönt att du till slut kom fram till den rosa sjön! Allt blir inte som man tänker sig, men det kan ändå vara en intressant upplevelse!

    1. Akkurat, man får gjerne et annet inntrykk av reising fra det man ofte leser. Man vektlegger oftest de positive opplevelsene når man deler, men de er jo bare halve historien. Ting blir sjelden helt som planlagt, men det blir uansett som oftest en spennende og interessant historie i etterkant. 😉 Håper været bedrer seg i Irland for dere! God tur videre, det er spennende å lese om opplevelsene deres underveis.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic