Seiltur rundt Lustica-halvøya i Montenegro

Med en kystlinje så vakker som den Montenegro har, er man nesten nødt til å dra ut på havet for å oppleve den skikkelig. Her forflytter man seg på et krystallkart hav, til hemmelige bukter – og overraskelser fra andre verdenskrig.

Det beste med seilbåter er at de glir gjennom vannet uten en lyd. Man hører kanskje litt blafring i seilene og bølgeskvulp, men ellers er det stille. Ingen øredøvende motorlyder eller annen lydforurensning. Bare ren og skjær idyll.

Det var kanskje nettopp dette som først frelste paret Ilija og Natasa med seilbåtlivet. Begge er i begynnelsen av 30-årene, og født og oppvokst i Montenegro. Ilja lærte å seile nesten før han var født. Bestefaren min brukte å si at han kom rekende på ei fjøl den dagen han ble født, men Ilija kom sikkert flytende på en liten seilbåt. Faren hans har vært seilinstruktør i mange år, og Ilja valgte å gå i farens fotspor.

Etter at han møtte Natasa, falt også hun for denne befriende måten å forflytte seg på havet på. For fire år siden valgte de derfor å gå til innkjøp av sin egen seilbåt. Denne fikk navnet Manta, og er båten vi sitter i akkurat nå. Manta er hele 35 år gammel, men virker så god som ny. Her har paret lagt ned mange restaureringstimer.

Ut på bøljane blå

Med seilbåten kom også drømmen om å gjøre hobbyen om til levebrød. Paret startet derfor selskapet Montenegro Outdoors. Tjenestene selskapet tilbyr, er ting de selv elsker. Seiling, kajakkturer, dykking og gåturer i fjellet, sommer som vinter. Paret tilbyr også seilingskurs.

For dem er naturen og båtlivet alt. De sover til og med i båten sin om sommeren. Da leier du ut leiligheten sin i Herceg Novi for å spe på utgiftene, slik at de skal ha muligheten til å drive med det de liker best.

Ilija har vokst opp på seilbåter

For Ilija og Natasa er sjelden hver dag lik. De tilpasser alltid dagsutfluktene sine etter kundenes ønsker og interesser. Noen vil kanskje utforske selve Kotorbukta, andre vil ut på det åpne havet. Så langt været samarbeider, strekker de seg langt.

Vinden tar tak i seilene og fører oss over bukta mot Lustica-halvøya. I dag har paret lyst å vise meg noen av favorittstedene deres her i området, som man gjerne bare kan utforske til havs. De forteller meg at vi i tillegg til seilbåten, skal vi også bruke kajakk for å komme oss litt nærmere på.

I tillegg til seilbåten bruker vi også kajakken, her med Natasa i front

Landsbyen Rose, båtvrak og en ubåttunnel

Dagens første stopp byr på mange spennende elementer. Jeg og Natasa kryper ned i den dobble havkajakken deres fra seilbåten, og setter avsted mot den gamle landsbyen Rose. Bølgene plasker mot skrogen på kajakken mens vi til stadighet padler oss nærmere de gamle steinhusene.

Et gammelt båtvrak er nå hjemmet til fisk og koraller

Vi stopper først ved et gammelt båtvrak, som tilsynelatende har ligget her i flere tiår, og nesten fullstendig rustet opp. Båten er likevel ikke blitt fjernet, siden koraller vokser på vrak som dette, og skaper husrom og grobunn for fisk og andre sjødyr. Dessuten har blekksprut visstnok en merkelig fascinasjon for metall. Vraket blir derfor som en leilighetsblokk for forskjellige skapninger.

Rose er en gammel fiskelandsby, som regnes som en av de mest pittureske små landsbyene i Montenegro. Stedet med sine mange vakre steinhus er kjent fra skriftlige kilder så langt tilbake som 400-tallet, og har rikelig med arkeologiske skatter både på land og til vanns. Her finnes det både overnattingsmuligheter og spisesteder – og en svært avslappet atmosfære.

Den idylliske landsbyen Rose

Den største overraskelsen i området er ubåttunnelen, som ble brukt til å skjule ubåter under andre verdenskrig. Denne ligger i nærheten av landsbyen Rose, og var lenge ukjent for omverdenen. Bare de lokale visste hva som befant seg her. Inngangen står i dag åpen, og vi padler fritt inn gjennom den store åpningen.

Rommet er rundt 100 meter langt, mye større enn hva jeg så for meg. Her inne var det visstnok plass til to ubåter om gangen, som stod parkerte her, mens nye forsyninger ble skaffet og brakt ombord. Inn gjennom en av de gamle dørene kunne man følge en gammel stige rett opp til et eldre fort lenger opp i bakkene, med god utsikt utover innløpet til Kotorbukta. Her kunne man følge med på hva som foregikk utenfor. I dag er visst stigen falleferdig og farlig å bruke, men dersom den engang blir restaurert, hadde det jo vært gøy å teste ut denne «hemmelige» gangen. Kanskje en gang i framtiden?

Den blå grotten

– Ser du delfinene? Natasa peker ut mot horisonten.

Javisst. De er gjerne vanskeligere å se når det er litt bølger, slik som i dag, men likevel dukker det opp en og annen ryggfinne et stykke bortenfor oss.

Vi er tilbake i seilbåten på vei utover, og passerer øyen Mamula, en tidligere fangeøy, med sitt runde fort på toppen. Fortet på øya er fra 1853, og bygget av østerrike-ungarerne. Et lignende fort ligger på fastlandet, og sammen skulle de kontrollere innløpet til i Kotorbukta. Under andre verdenskrig ble øya omgjort til konsentrasjonsleir av italienske Mussolini. De fleste av fangene kom fra nærliggende områder, og led grusomme sjebner.

Nå til dags står øya tom. Den er visstnok under restaurering, og åpner kanskje igjen til neste år. Enn så lenge er det ikke lov å gå på land. Det synes muligens måkene er greit nok. De har visst reir på øya, og flakser rundt som gale når vi nærmer oss med båten.

Bølgene har gravet ut mange grotter langs klippene på Montenegros kyst, men en av de aller flotteste av disse er den blå grotten. Denne ligger på utsiden av Lustica-halvøya, og blir neste stopp.

Ut med kajakken igjen, og etter litt intens padling, forsvinner vi inn gjennom en lav åpning i klippene. Grotten har to åpninger, og dette er den minste av dem. Havet roer seg umiddelbart når vi kommer inn. Mørket senker seg, og flaggermus flakser rundt over hodene på oss. Grotten er mye større enn hva jeg trodde. Under kajakken sprer det seg et nydelig blått lys, hvor solens stråler lyser opp det klare sjøvannet. Det er et nydelig skue.

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den heter den blå grotten hvertfall.

– I høysesongen kan det være massevis av båter her inne samtidig, forteller Natasa. – Da blir atmosfæren gjerne en litt annen, legger hun til, og ser seg rundt i den tomme grotten.

Det er lett å skjønne hvorfor dette kalles den blå grotten

Før vi returerner til seilbåten, drar vi også innom en annen grotte. Denne er ikke så bred, men åpningen er veldig høy.

– Dette er inngangen til den synkte byen, Poseidons by, forteller Natasa. Et yndet mål for grottedykkere.

Her inne i grotten finnes inngangen til Poseidons by

En hemmelig bukt

For lunsj, tar paret meg med til sitt favorittsted langs kysten – en hemmelig bukt. Den ligger på utsiden av Lustica-halvøya, og er umulig å se før man nærmer seg. Når seilbåten har kommet så nært som den kan, ankrer vi opp og pakker mat, vinflasker og glass i sekkene våre og laster opp kajakken. Herfra ser den lille bukten ekstremt liten ut, men når vi kommer nærmere forstår jeg hvorfor akkurat dette stedet er deres lille paradis.

Stedet består av en liten sandstrand med høye klipper på hver side, og stedet må være svært vanskelig å komme seg til uten båt. Her er man skjermet fra resten av verden, og kan slappe av både på land og på vann, som man selv vil.

Etter litt bading leter paret fram lunsjen, en deilig fersk sandwich, og et glass hvitt. Jeg setter meg på en stor stein ved inngangen til bukten, og fortærer lunsjen, mens små fisker kiler meg på tærne.

Deretter blir det enda mer bading, før vi returnerer til Manta og starter på tilbaketuren.

Den hemmelige bukten – paradise found

Vin og bryllup

Det blåses opp når vi kommer på utsiden av Lustica-halvøya igjen, og vinden tar godt tak i seilet. Vi har ikke medvind, men delvis motvind, og må derfor seile sikksakk for å bevege oss i den retningen vi skal. Sjøsprøyten står, og vinden rusker i håret.

– Har du det travelt, eller skal vi gjøre et lite stopp til? spør Natasa etter vi har passert forbi Mamula-øya igjen.

Deretter fører paret seilbåten inn mot den populære stranden Zanjice, og ankrer opp ved en liten øy med et gammelt kirkebygg på, Otocic Gospa. Her leter de fram en flaske rødt, hvor druene har vokst i noen bekjentes hage, som smaker utrolig godt. Vi blir sittende og snakke om løst og fast, før vi plutselig oppdager rørelse på øya. Ut av kirkebygningen kommer en hel gjeng festkledde mennesker, og et brudepar. De beveger seg høyt og lavt sammen med en fotograf, og får sikkert noen flotte bilder der ute. Deretter kommer et par båter, og henter dem alle tilbake til fastlandet og lokalet hvor resten av festen skal foregå.

Et glass vin og litt bryllupstitting er ikke en feil måte å avslutte dagen på

Solnedgangen forsvinner dessverre i skyene i kveld, og det gjør vi også når vi beveger oss i retning Herceg Novi igjen. Etter ni herlige timer på havet seiler vi inn til havnen, og legger til kai. Solbrent, selvfølgelig. Jeg lærer visst aldri.

Jeg spør Natasa hva de ønsker seg for fremtiden med Montenegro Outdoors.

– Drømmen er å kunne jobbe fulltid med dette på sommeren, og tjene nok penger til å ta fri på vinteren og dra opp i fjellet for å gå på ski. Drømmelivet, sier hun, og ser ut mot havet med et smil.

Det håper jeg de får muligheten til, for det er ikke vanskelig å se at paret brenner for det de gjør.

Montenegro Outdoors holder til i Herceg Novi

Praktisk informasjon om seilturen 

Selskapet til Lija og Natasha heter Montenegro Outdoors, og i tillegg til seiling og kajakkturer, byr de også på fjellturer. Seilbåtturene deres går enten inne i Kotorfjorden, eller på utsiden av fjorden rundt Lustica-halvøya.

Prisene ligger på rundt 40 – 65 euro for en dagstur, avhengig av destinasjon, aktiviteter og hvor mange gjester som blir med. Alle turene deres er private, slik at du og familien eller vennene dine er de eneste ombord sammen med paret.

Husk å ta med badetøy, solkrem og kamera – og gjerne noe vanntett du kan ha kameraet i når du skal ut i kajakken. Deilig lunsj, snacks og drikke byr Ilija og Natasa på.

Andre innlegg fra Montenegro:

Noe av det beste med seilbåter må være stillheten

Jeg var invitert til Herceg Novi av byens offisielle turistkontor, som anbefalte dette selskapet.

Har du vært på seiltur selv? Hvordan likte du det?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
    1. Åh, så absolutt! Paret fortalte om noen andre som hadde vært med på tur med dem, som endte opp med å kjøpe seg seilbåt med en gang de kom hjem fordi de likte det så godt. Haha. Kjenner meg fristet jeg også! 😀

  1. Ser ut som en flott dag! Jeg har padlet i Kotorbukta selv, men ikke i dette området. Det tror jeg at jeg må få til ved neste anledning, gitt 😉

    Hilsen Mette

    1. Vil tro det er ganske herlig å padle rundt der nesten uansett hvor man er. 😀 Men alltid kjekt med en anledning til å reise tilbake. 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic