På ville veier i Tadsjikistan

Etter den fantastiske fjellturen i Fann-fjellene i Tadsjikistan, ventet en ellevill biltur over ville veier på å ta meg tilbake til sivilisasjonen, og byen Khujand.

Etter frokost, som bestod av brød og vodka (!), gikk jeg for å pakke sammen sakene mine i fjellhytta jeg overnattet i, mens jeg ventet på at sjåføren min skulle ankomme. Før jeg dro til fjellene hadde jeg fikset skyss med det lokale turistkontoret, slik at jeg skulle komme meg fra fjelleiren Vertical, som jeg befant meg på nå, og ned til Sarvoda som ligger på hovedveien mellom Dusjanbe i sør og Khujand i nord.

I løpet av natten hadde to unge tyskere også ankommet fjelleiren, og spurte pent om de kunne få sitte på de også. Etter lite søvn i natt og vodka-frokosten var de nå temmelig småfulle, og delte gledelig historien om hvordan de hadde havnet her, etter en lang spontan fjelltur uten telt eller annet fornuftig utstyr. Mens vi stod og lo, ankom sjåføren. Det viste seg fort at han var en av dem som hadde sittet og shottet vodka blant oss bare noen timer tidligere, og vi så alle sjokkerte på hverandre. Skyss er ikke akkurat noe hverdagskost her oppe i fjellene, spesielt ikke nå utenfor sesongen, og turen var allerede betalt for. Vi stolte derfor på at sjåføren visste hva han gjorde, og ville føre oss ned til Sarvoda i ett stykke.

Said og den ene jegeren

Vi sa farvel til de andre karene og Said, og begynte ferden nedover den skrøpelige grusveien tilbake til sivilisasjonen. Etter et par minutter måtte vi stoppe og slippe forbi noen av jegerne, som hadde vært ute på morgenjakt, og kom kjørende mot oss med geværene stikkende ut av bilvinduene.

Veien, som vi allerede trodde var skrøpelig, ble fort enda verre. Til tider kjørte vi på rasmasse som var flatet ut til en liten smal veistripe, mens stupet strakte seg flere titalls meter rett ned på passasjersiden. Jeg hang ut vinduet og tok bilder for å distrahere meg selv, mens guttene i baksetet lo, og sjåføren villig stoppet hver gang han så kameraet mitt dukke opp.

Tvilsomme veier på vei ned fra Fann-fjellene

Etter en stund begynte veien å rette seg noe ut. Stupene forsvant, men fjellene rundt oss ble bare mer og mer imponerende. Sjåføren stoppet plutselig bilen, hoppet over et steingjerde og ba oss følge etter. Selv om han ikke snakket engelsk, klarte vi å pusle sammen på russisk at dette var hans eiendom, og stolt ønsket å vise den fram til oss. Vi måpet til utsikten, og etter tyve tusen bilder, hoppet vi tilbake over gjerdet og inn i bilen.

Veien videre var preget av flere høye, snødekte fjell, og stadig flere daler med små landsbyer dukket opp. Enkelte steder var jorden helt rød, og skapte en nydelig kontrast til de grønne buskene, og trærne som allerede hadde fått sine høstfarger. Gamle kvinner med skaut på hodet vandret med esler fulle av fyrved langs veien, og vi så barn prøve å spille fotball med en gammel basketball. Ett sted måtte vi vente i et kvarter på at en eldre gubbe i svart frakk og en saueullshatt på hodet skulle låse opp porten på veien til oss, og andre steder stoppet biler oss nysgjerrig for å si hei eller spørre hvor vi kom fra.

Vakker utsikt fra bilen hele veien nedover dalen

Snart var elven vi hadde fulgt, munnet ut i en mye større, og vi skjønte at vi hadde ankommet Sarvoda. Bilturen vi fryktet kom til å bli et mareritt, hadde nådd veis ende, og vi ville nesten ikke at den skulle være over. Selv om den aller flotteste naturen nå lå bak oss, var likevel ingen av oss ved veis ende.

Fan Darya-elven som treffer to andre elver i Sarvoda

De tyske guttene skulle sørover til Dusjanbe, mens jeg skulle videre nordover. Å dra nedover til hovedstaden var inget problem, og vi sa etter kort tid farvel til guttene som hadde funnet skyss. Nordover i Tadsjikistan var saken verre. Etter å ha spurt nesten alle i landsbyen om tilgjengelig skyss, stod jeg etter en halvtime fortsatt uten. Sjåføren fra Vertical, tok likevel jobben med å finne meg trygg transport videre med det største alvor, og ba meg vente i bilen mens han flagget ned hver eneste bil som passerte oss.

Til slutt stoppet en svart sportsbil med mørke ruter, og sjåføren kom smilende mot meg og spurte om 80 somoni var en grei pris til Khujand. Kunne ikke akkurat klage på det. To minutter senere satt jeg i de sorte lærsetene i bilen, sammen med tre eldre, og svært stille menn, på den nesten tre timer lange ferden nord til den nest største byen i Tadsjikistan.

Den greie sjåføren min mellom Vertical og Sarvoda

Sjåføren kjørte fint, men det gikk fort – svært fort – og etter en time stoppet vi plutselig på en litt finere veikafé. Det var tid for litt mat, og tre av oss gikk for å spise, mens den fjerde fyren forsvant en stund. Mennene bestilte tonnevis av mat til oss alle. Brød, salat og kjøtt. Te også, selvfølgelig. Jeg prøvde å betale, men fikk flere ganger bare nei til svar. I stedet fikk jeg overrukket brødet som ble igjen som gave, og niste til turen videre. Vel tilbake i bilen, dukken den siste fyren opp igjen, mens sjåføren stolt viste meg bilens egne parfymeflaske – som han sprayet hele interiøret ned med, opp til flere ganger.

Veien videre var preget av et stadig flatere landskap. Fjellene vest i Tadsjikistan ble først byttet ut med åser, og deretter store sletter hvor gresset var gulnet og tørt. Sjåføren kjørte fortsatt fort, og på vei inn til Khujand stoppet politiet oss. Sjåføren måtte ut av bilen, og rundt oss stod flere biler som også var stanset. Det samme viste seg å skje med alle sjåførene – mer eller mindre diskret gav de alle en pengeseddel til politimennene, og ble deretter viftet videre. Den eldste av mennene i bilen, så at jeg la merke til hendelsene, nikket bort på politimennene og ristet oppgitt på hodet. Sjåføren kom tilbake til bilen og satte seg inn mens han la pengeboken tilbake i lomma. Korrupsjonen lever i beste velgående her i store deler av Sentral-Asia.

De gamle moskeene i Khujand

Khujand føltes gigantisk etter de siste dagene i fjellene og på landsbygda. Først satte sjåføren de andre to mennene av, men han eldste vinket farvel til meg, og ønsket meg en god reise videre. Deretter ble jeg sluppet av, etter litt leting for å finne fram til den lille leiligheten jeg hadde leid for de neste par nettene. Jeg fikk brødet i hendene, men passet på å gi litt ekstra penger til sjåføren som betaling for maten. Noe han satte stor pris på, før han hoppet i bilen og kjørte videre mens parfymelukten fortsatt hang igjen i luften.

Igjen stod jeg nå i Khujand, en av de eldste byene i Tadsjikistan og Sentral-Asia langs den historiske Silkeveien, med nye eventyr foran meg.

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. For et utrolig spennende sted! Tror det hadde vært på kanten av komfortsonen for meg, men samtidig må det være utrolig spennende å oppleve denne kulturen og den flotte naturen. Skyene i fjellene ser jo helt magisk ut! Hvor mye tid har du i Tadsjikistan for hele turen?

    1. Jeg hadde rundt 10-11 dager i landet om jeg husker rett (minnet er ikke hva det engang var, haha). Nok tid til akkurat dette, men skulle gjerne hatt en uke ekstra for å kjøre Pamir Highway. Det blir neste gang. 😀

    1. Denne turen var noe av det mest fantastiske jeg har gjort. Drømmer jeg fortsatt veldig tilbake til Sentral-Asia altså. Håper det blir et gjensyn med regionen om ikke så altfor lenge! 🙂 Tusen takk!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic