På tur fra Skageflå til Geiranger

Vi seiler gjennom Geirangerfjorden. De syv søstre åpenbarer seg rundt svingen, mens fossefallet frieren renner ned av fjellet på motsatt side. Turistene vet nesten ikke hvor de skal rette kameraet. Langt der oppe i fjellsiden skimter jeg så vidt gården jeg skal til, Skageflå. Et lite stykke Norge på en fjellhylle 250 meter over Geirangerfjorden.

De fleste turistene ser forvirret på hverandre når båten kjører inn mot land. Det er ingen kai å se, og det virker som båten har fart rett mot skogen. Et par av turistene lurer på om kapteinen har glemt noe. Jeg smiler til dem i det jeg går fram på båten og hopper av. Båtpersonalet vinker til meg og roper god tur i det båten drar avsted. Nå er jeg plutselig alene.

Turen opp til Skageflå er bratt. Svært bratt. Akkurat i dag er stien dessuten svært våt og gjørmete etter det store regnskyllet i går. Det er glatt, men jeg kommer meg oppover. Vann drypper ned i nakken fra steinene over meg, og lenger opp kommer jeg til en ståltråd som fungerer som gjerde. Her dukker også utsikten over fjorden opp. Dette er ikke ruten for de med høydeskrekk. Etter en knapp halvtime er jeg plutselig oppe.

Gården Skageflå har vært i bruk siden middelalderen. På grunn av den vanskelige veien opp fra sjøen (tidligere fantes det ingen tilrettelagt sti som nå, de måtte bare krabbe opp glatte steinpartier og brukte tømmerstøkker til hjelp hvor det var aller brattest), har gården ligget øde i korte perioder. Men plasseringen av gården hadde også sine lyspunkter. Det sies at når lensmannen var på vei opp til gården for å kreve skatt, fjernet bare bonden tømmerstokkene som lå langs ruten opp slik at lensmannen ikke kom seg noen steder. Så måtte han bare snu, tomhendt.

Plasseringen til gården er nydelig, men jaggu meg ganske dramatisk også. Utsikten ut over Geirangerfjorden er formidabel, men går man for nært kanten på fjellhyllen, ser man uten hindring rett ned i fjorden. Dette bød også på diverse utfordringer før bøndene på gården. Barna måtte, i likhet med enkelte av dyrene, bindes fast når de var ute slik at de ikke ved et uhell ramlet utfor skrenten.

Gården, som ble regnet som en av de rikeste i hele Geiranger, ble fraflyttet i 1918. Etter den tid har gården forsatt blitt vedlikeholdt, men den har stått øde. Den dukket derimot opp i media i 1993, når det norske kongeparet bestemte seg for å feire sølvbryllupet sitt der oppe. De kongelige gjestene som ikke gikk opp selv, ble fraktet opp med helikopter, og totalt var det 30 gjester fra kongehusene i hele Europa på plass. I 2005 havnet dessuten den lille, men spektakulære gården Skageflå på UNESCOs verdensarvliste.

Etter vel én time på området, stopper jeg innom utedoen (også den med en helt fantastisk utsikt), før jeg tar beina fatt og begynner ferden videre opp mot Homlongssetra. Etter en liten stund kommer jeg til et utsatt parti langs stien, hvor jeg snur meg og ser sikten bakover mot Skageflå åpenbare seg. Jeg setter meg på en stein og prøver å fotografere synet med hjernen så godt jeg bare kan. Plutselig dukker hurtigruten opp, og seiler stolt forbi gården og fossefallet de syv søstre.

Stien til Homlongssetra på 500 meter over havet er fryktelig glatt og sleip. Stien ligger for det meste i skygge, slik at solen ikke får tørket opp etter det kraftige regnværet som hadde vært dagen før. Jeg møtter flere og flere på stien etter hvert, selv om jeg gikk alene av båten ved Skageflå og på vei til setra jeg befinner meg på nå. Det virker som de fleste tar turen ved å gå til og fra Geiranger, stopper ved utsiktspunktet og snur uten å nå selve setra. Selv om man sparer noen kroner på den måten (ved å slippe å ta båten), synes jeg det ville vært synd å gått glipp av muligheten til å vandre rundt på tunet til Skageflå, kjenne lukten av de gamle trebygningene og føle på stedets historie.

Resten av veien tilbake til Geiranger går på gjørmete stier nedover mot fjorden og bebyggelsen igjen. Jeg møter til stadighet flere mennesker gående motsatt vei, og fryder meg når utsikten mot Geiranger plutselig åpenbarer seg. Dette er virkelig en utrolig vakker del av Norge, og det er ikke vanskelig å skjønne at stedet har blitt så populært med turistene som det har.

Praktisk informasjon om turen til Geiranger og Skageflå

Båten tok ca. 1 time og kostet 225 kr. Man blir sluppet av på tilbaketuren av runden i fjorden, slik at man får være med på sightseeing langs fjorden først. Rutetidene finner man på denne siden.

Fra Skageflåhola der båten slapp meg av og opp til Skageflå tok det rundt en halvtime, og derfra tilbake til Geiranger tok det rundt 3-4 timer inkludert et lunsjstopp, og tusenvis av fotostopp. Ca. 6,5 km fra Skageflåhola til Geiranger.

Glem ikke å kjøp med deg litt sjokolade fra Geiranger Sjokolade som snacks på turen!

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

14 Comments
    1. Jeg og! Blir nesten litt godt å komme hjem til norsk natur. Håper jeg får litt ut av vintersesongen jeg også før snøen forsvinner. Kos deg på vinterfjellet! 😀

    1. Ja, jeg ble nesten sjokkskadet over hvor flott naturen var her. Anbefales! Er man vant til å gå litt fra før av skal det ikke være noe stress å ta denne turen. Der er ganske bratt enkelte steder, men tar man seg god tid skal det ikke være noe problem. Dersom man ikke vil gå helt til Geiranger fra Skageflå, kan man avtale å bli hentet av båten igjen nede fra Skagehola. 🙂

  1. Indrømmet 🙂 Norge er meget smuk og igen minder du mig om at det snart må være tid til et besøg til nabolandet, tak for det 😉

    Uhhh smukke smukke billeder.

    /Annette

  2. Det er altså så mange vakre steder her i landet vårt! Og tenk at folk har bodd på et slikt sted som Skageflå! Jeg har bare sett gården fra båt nede på fjorden, men skulle gjerne vært der oppe og sett stedet på nært hold.

    1. Det er ganske vanvittig, ja! Tenk å måtte knyte fast både dyr og barn for at de ikke skulle forsvinne utfor kanten! Ganske utrolig at de til tross for alle utfordringene forsatte å bo der 🙂

  3. Det så skikkelig flott ut, kunne gjerne tenkt meg en tur dit *notere meg bak øret*. Det er jo gjerne sånn at man glemmer de norske perlene når man selv er herifra.
    Men den så litt skummel ut den stien opp, uff 🙁

    1. Ikke sant, det blir fort sånn når det finnes en slik spennende og stor verden der ute 🙂 Hehe, dersom man har høydeskrekk er den kanskje det, men den er godt sikret så det går helt fint å gå opp!

  4. Nydelige bilder! Var der også som jeg kanskje nevnte forrige sommer 🙂 En av de vakreste turene jeg har gått! Vi gikk fra Geiranger og tilbake igjen, i raskt tempo og løp en del også. Må innrømme at jeg ble nokså sliten til slutt. Dagen endte med å hoppe i sjøen, godt å føle seg frisk og rein igjen. Det plaskregnet nemlig mye i løpet av turen, så kjenner godt igjen det du skriver om at det var glatt og gjørmete 😉 Men selv under slike forhold var det en fantastisk tur! Ser frem til å poste en blogginnlegg om det selv etter hvert, men jeg har hittil ikke rukket å se gjennom sommerbildene en gang… hehe.

    1. Tusen takk! Jeg tror gjerne man blir litt sliten dersom man går fram og tilbake fra Geiranger og i tillegg løper en del! Det var sikkert også oppfriskende og godt å bade i sjøen etter både gåturen og all gjørmen. 🙂 Det høres ut som en fin avsluttning på turen! Gleder meg til å lese om turen deres når du eventuelt skriver om den. Kjenner til det der med at det kan ta litt tid før man får gjennomgått og skrevet om alle stedene man besøker. 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic