For å komme meg til Kyaukme, byen hvor turen min inn til fjellandsbyene skulle starte fra, tok jeg toget fra Mandalay. Toget brukte 9-10 timer på den 150-200 km lange ruten, og vi spratt opp og ned i setene hele veien. Det er ikke så rart toget brukte så lang tid, for i stedet for å skli langs skinnene – humpet det seg framover. Det vugget også en del, og et par ganger var jeg sikker på at vi kom til å tippe over.
Derfor var jeg ekstra spent da den beryktede Gokteik viadukten kom til syne i horisonten. Broen er ca 700 meter lang, og Burmas høyeste med sine 100 meter. Den imponerende konstruksjonen ble bygget av engelskmennene i år 1900 som et ledd i utvidningen av imperiet, og det sies at den ikke har blitt vedlikeholdt siden den gang..
Vi skulle med andre ord kjøre over en antikk, og muligens veldig skrøpelig hundre år gammel bro, i et tog som føltes ut som et konstant jordskjelv.
HEHEHEH..
Jeg forflyttet meg fra den fulle vognen jeg satt i og gikk til «ordinary class» hvor lokalbefolkningen satt på trebenker og snakket livlig sammen. Der var vinduene fullt åpne og det var god plass til å henge ut av de med hodet for å få med seg det som nå kom til å skje.
Toget kjørte i sikksakk ned mot siste stasjon før broen, og deretter skulle det bli noen luftige minutter for oss. Toget kjørte i gangfart ut over broen, og brukte godt over ett kvarter på å nå den andre siden. I mellomtiden virket det som om tiden stod stille. Som om vi alle holdt pusten. De fleste av oss hang med hodet ut av vinduet for å suge til oss mest mulig av det magiske synet rundt oss. Noen barn slapp løv ut av vinduet som sakte, men sikkert falt ned mot dalbunnen, og den brungrønne elven som rant der nede. Det var ikke en lyd å høre, og jeg la merke til noen fugler som sirklet over oss høyt der oppe. En ung jente hang ut av vinduet bak der jeg satt, og smilte fornøyd til meg i det toget krøp sakte mot fast grunn igjen.
Vel over på andre siden var det som om alle pustet lettet ut. Til og med toget. Det nykket til et par ganger, og satte opp farten. Broen holdt denne gangen også!
Jeg leste mange steder at å ta tog i Burma ikke er det lureste man kan gjøre mens man er i landet. De er «voldsomt trege, ekstremt humpete og alltid forsinket» leste jeg. Trege og humpete fikk jeg erfare at de var, men toget dro fra stasjonen i Mandalay når det skulle, og ankom Kyaukme faktisk ca. 20 minutter før skjema. Jeg kunne tatt en delt taxi eller buss på halvparten av tiden som toget tok, men jeg er (som ofte nevnt her på bloggen) en togentusiast, og kunne ikke la denne sjansen gå fra meg. Timene gikk fort, og det var interessant å få et innblikk i livet til de lokale langs sporene. Skal du samme veien og har lyst til å få med deg viadukten uten å sitte på toget i timesvis, kan du ta buss/delt taxi fra Mandalay til Pyin Oo Lwin, og tog derfra nordover – så korter du ned reisetiden en god del, selv om du likevel får med deg all the fun.
