På fjelltur til bresjøen Ala-Kul

Når man drar til et land som Kirgisistan, som består av hele 94 % fjell, så er det ikke til å unngå at man blir fristet til å utforske i alle fall noen av disse spektakulære, taggete fjellandskapene. Jeg la reisen min innom byen Karakol, øst i landet, hvor veien er kort inn i nasjonalparken sør for byen, til bresjøen Ala-Kul og inn i noen av de vakreste fjellandskapene jeg har sett.

Ett steg foran det andre. Ett steg.

Jeg tar meg i å se nedover den steinete, bratte skråningen på høyre side. Ett steg feil, og jeg slir flere hundre meter rett ned i den turkise innsjøen under meg. Pusten blir tyngre og tyngre desto lenger opp jeg arbeider meg i høyden.

Ett steg. Jeg prøver å holde fokus på den smale stien forover.

Det er en time siden jeg forlot den nærmest uvirkelige vakre sjøens bredder. Ala-Kul ligger på ca. 3500 meter over havet, blandt bratte fjell og isbreer, med den blå himmelen som tak. Foran meg troner fjellpasset jeg skal over. Rutens høydepunkt. En smal lys stripe i det steinete landskapet viser veien videre. Jeg setter et bein foran det andre, og fortsetter framover.

img_2011

Det har tatt meg over et døgn å komme hit. Allerede dagen før startet jeg den lange vandringen fra portene til nasjonalparken Karakol. Timene gikk sakte på landeveien jeg vandret langs gjennom sommerbeitemarker, yurter, nysgjerrige hester og den evige sildringen fra elven. Solen stekte meg i ansiktet, og jeg angret voldsomt på at sekken bare var full av ullplagg.

Jeg trodde generelt Kirgisistan skulle være kaldere på denne tiden av året, men der tok jeg feil. Det var fryktelig varmt, men det var ikke så mye mer jeg kunne gjøre med saken enn å fortsette å gå. Tankene fløy avsted, og plutselig stod jeg foran en utvasket vei. Jeg bråstoppet og så forfjamset foran meg. Grusveien forsvant rett ned i den voldsomme elven, og det så ikke ut til å være noen annen mulighet til å fortsette framover. Jeg fryktet at turen hadde nådd sitt endepunkt. Fortvilet begynte jeg å gå sakte tilbake, og kom etter noen minutter over en liten sti som fortsatte bratt opp fjellsiden. Jeg bestemte meg for å følge denne, og det viste seg å være det rette valget. Etter en stund var jeg tilbake på grusveien langs elven, et par kilometer lenger fram.

img_1808 kirgisistan-20161 img_1893

Veien videre fortsatte gjennom den vakre Karakol-dalen, med elven på min venstre side, og flotte tredekte fjell rundt. To timer før stedet jeg har planlagt å slå leir, møtte jeg den første turisten. Han hadde planlagt å slå leir nede ved elven for natten. Jeg fortsatte derimot oppover fjellsiden, for å gjøre morgendagen noe lettere. To timer senere befant jeg meg oppe i en liten dal hvor det står en gammel trehytte, og satte opp teltet mitt et par hundre meter lenger bort. Solen holdt på å forsvinne, men utsikten foran meg viste veien jeg skulle vandre dagen etter. Med spisse fjelltopper rundt meg, og en svimlende stjernehimmel over, krøp jeg til sengs i den varme soveposen i teltet mitt.

img_1914

Neste morgen var det bare å pakke sammen teltet og begi seg ut på en ny dags vandring. Solen var fortsatt lavt på himmelen og skjult bak de høye fjellene rundt meg. Det var derfor mye lettere å klatre oppover fjellsiden mot bresjøen i den kjølige luften, enn hva klatringen var dagen før. Jeg fulgte hele tiden elven som fosset ned fra Ala-Kul, og kavet meg oppover på rasmasse og løsstein. Det var tungt, veldig tungt enkelte steder, men etter et par timer var jeg plutselig framme ved sjøen. Jeg hadde sett bilder herfra, men det var likevel slående hvor utrolig vakker vannfargen var i sollyset i levende live. Nesten for vakkert til å være sant.

Jeg satte meg ned litt ovenfor sjøens bredder, og spiste en tidlig lunsj. Det blåste litt her oppe, men jeg satt med ryggen til en stor stein som skjermet meg. Dessuten var solen kommet såpass høyt på himmelen nå at den varmet godt.

img_1982

img_2019

Etter en time måtte jeg løsrive meg, og fortsatte oppover mot fjellpasset og vekk fra sjøens bredder. Underveis møtte jeg en ung danske som gikk ruten motsatt vei, og jeg så både harer og hamsterlignende små skapninger pile over steinene foran meg. Veien blir fort temmelig bratt, og man må virkelig holde tunga rett i munnen for å trå rett. Det tar meg tilbake til begynnelsen i innlegget. En fot foran den andre, steg etter steg.

Etter et par timer står jeg endelig på toppen av fjellpasset. På nesten 3,900 meter over havet. Ala-Kul ligger som en avlang safir nede i dypet, og sikten strekker seg fra snødekte fjelltopp til snødekte fjelltopp i Ala-Too-fjellkjeden som troner over innsjøen. Til venstre for Ala-Kul ser jeg det ligger en bitteliten sjø som herfra ser ut som et hjerte. Bak meg går sikten ned i Kel’deke-dalen, hvor ferden skal gå videre, og til toppene i de enorme Termitor-fjellene. På veien opp hit har det dukket opp flere og flere skyer, og vinden blåser sterkt. Her oppe i kulden skal det ikke mye til før det plutselig begynner å snø, så jeg er bare nødt til å begynne på nedstigningen.

img_2059

img_2079-001

img_2022

img_2072

img_2032

Jeg ser med skrekken i øynene på veien videre, som ser ut til å gå vertikalt rett ned på andre siden av det smale passet. Jeg har lest at dette er en farlig bratt nedstigning, hvor man bør være veldig forsiktig med hvor man setter beina. Med nærmere 15 kg på ryggen og kraftig vind, har jeg hjertet i halsen når jeg nærmest slenger meg fra stein til stein de første metrene på vei ned. Deretter er det ingen ting å klamre seg fast i, og jeg trør i den løse skredmassen og sklir flere meter nedover fra steg til steg. Når teknikken kommer på plass begynner jeg å le. Dette er jo bare gøy!

Nedstigningen de første hundremeterne går dermed veldig raskt, og deretter møter jeg en vanlig sti på et mye slakere underlag. Jeg kommer sakte, men sikkert ned i en ny dal hvor rasmasser byttes ut med grønne sommerbeiter, blomster og merkelige små busker. Planen var å gå så nært minilandsbyen Altyn Arashan som mulig denne dagen, men utslitt som jeg er setter jeg opp leir litt over en time unna. På den andre siden av dalen går hestene løse og gresser, og både foran og bak har jeg utsikt mot flotte fjell og mektige skoger. Jeg spiser middag mens solen forsvinner bak fjellene, og gjør alt klart til nok en natt ute i den vakre, men kalde naturen.

img_2095

img_2109

Neste morgen står jeg opp med solen. Jeg pakker sammen og følger venstresiden av elven, for å slippe å krysse den stri elven. Det ender med en skikkelig hinderløypevandring i skog og mark og litt av et eventyr før jeg til slutt kommer ned og ut i den store Altyn Arashandalen litt over en time senere. Her åpner landskapet seg noe mer opp, og solen glitrer i den turkise elven som renner på min høyre side. Jeg møter et par turister med sekken på ryggen, som også er tidlig oppe. Snart kommer også de fire-fem husene og yurtene i Altyn Arashan til syne.

img_2168 kirgisistan-20162 img_2199

Dalen er kjent for sine varme kilder, og man kan leie små badehus av eierne av gjestehusene i dalen. Man kan også overnatte i svært enkle kår, og kjøpe mat, i disse gjestehusene. Jeg fortsetter derimot lenger ned i dalen, og kommer snart til de små bassengene som er laget ved elven, som tilføres vann fra de varme kildene, hvor man kan varme opp såre muskler helt gratis. Jeg setter meg ved et lite hjerteformet basseng, og lar beina kose seg i det varme vannet.

img_2186

Fra Altyn Arashan er veien ned til sivilisasjonen temmelig enkel. Jeg følger en kupert grusvei langs elven hele veien ned, og passerer etter hvert små hus, tømmerarbeidere, menn til hest og vakre skoger. En svært mørk himmel av grå skyer følger meg hele veien ned, og etter hvert møter jeg også en del turister som har tenkt seg til de varme kildene. Mest asiatiske, men også en del amerikanere og europeere.

img_2201

Nå begynner beina mine å få nok av den evige nedoverbakken, så når jeg ankommer utgangen til nasjonalparken og bebyggelsen i Ak-Suu, setter jeg meg ned ved veien for å hvile og finne ut hvordan jeg skal komme meg tilbake til Karakol. Etter ti minutter stopper det en gammel, skranglete engang hvit bil ved siden av meg. En eldre mann og den yngre sønnen hans veiver ned vinduet og spør på russisk hvor jeg skal. «Karakol» svarer jeg, og de vifter meg inn i bilen. Siden det er slik transport som oftest arrangeres i Kirgisistan, og de begge ser ut som greie mennesker, hopper jeg inn i baksetet ved siden av et gammelt TV, med sekken på fanget.

De avleverer en kasserolle med varm mat i et hus litt lenger bort i gata, og så kjører vi ned mot Karakol. De spør de vanlige spørsmålene, «hvor kommer du fra?», «er du alene?», «liker du Karakol?», og jeg svarer så godt jeg kan. Når vi når bygrensen spør de hvor jeg skal, og jeg svarer navnet på gaten jeg bor i, «Moskovskaya». Like etter stopper bilen, og jeg prøver å betale. De bare ler til meg, og selv om jeg tilbyr en 500-lapp (ca. 60 nok, så ganske mye penger for de lokale), så smiler bare sjåføren og vifter farvell. Jeg takker og bukker, tar sekken på ryggen og går for å finne gjestehuset mitt.

Overraskende nok var det bare 20 meter lengre bort i gata. Ikke mange stegene altså. Snakk om flaks.

Dersom du skal til Kirgisistan og bare har tid til én kortere fjelltur til fots, så anbefaler jeg varmt fjellene rundt Karakol. Ønsker du å gjøre akkurat denne turen selv, så finner du mer informasjon nedenfor.

img_1976

Praktisk informasjon om fjellturen til Ala-Kul

Du kan få informasjon og kjøpe kart hos turistkontoret i Karakol. Det var merkelig nok stengt da jeg var der, så det eneste kartet jeg hadde var et bilde på telefonen, men det gikk helt greit likevel. Til tross for hva fyren på det lokale CBT-kontoret (community based tourism) mente, så var stien velgått, og det kombinert med det lille kartet jeg hadde på mobilen, gjorde at jeg lett fant veien. Man burde likevel alltid ha med seg kart og kompass, og dessuten kan været fort snu på slike høyder som dette. Dersom man ikke har med seg eget utstyr, kan man leie dette fra CBT-kontoret (alt fra primus til sovepose og telt).

For å komme meg til inngangen til nasjonalparken og startpunktet for turen, tok jeg marshrutka nr. 101 fra Karakol sentrum. Der går man av på siste stopp, og det er der hvor marshrutkaen snur (er du i tvil er det bare å spørre, du er sikkert sistemann på minibussen da uansett). Turen kostet ikke mange ørene. Man kan også ta taxi til en billig penge (men en del dyrere enn minibussen, og den kan ta deg noe lengre inn i parken dersom du ikke vil gå så langt).

Det koster 400 som for inngangen til nasjonalparken for én person, inkludert avgiften for å overnatte i telt (under 50 nok). Bare inngangen kostet 250 som.

Den første dagen går man ca. 16 km dersom man starter ved porten til nasjonalparken og overnatter i nærheten av trehytten på Sirota camp. Det tar mellom 6-8 timer og man forflytter seg ca. 1,000 høydemeter opp til 2,800 meter over havet.

Dag to er den lengste og hardeste (avhengig av hvor langt man går), med ca. 17 km til Altyn Arashan, med over 1,000 høydemeter opp til 3,860 meter over havet på Ala-Kul pass, og så ned over tusen meter til Altyn Arashan på 2,700 meter over havet. Dag to tar nok alt fra 7 til 10 timer avhengig av hvor man stopper.

Dag tre er relativt enkel dersom man kommer seg helt til Altyn Arashan, og man forflytter seg de ca. 14 km ned til Ak-Suu på ca 3-4 timer. Når man har gått turen og ender opp i landsbyen Ak-Suu, kan man enten avtale skyss tilbake til Karakol med lokale, få tak i taxi eller gå til neste landsby hvor det finnes marshrutkaer tilbake til Karakol.

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

6 Comments
    1. Fjellene rundt Karakol var absolutt flotte, men du fikk jo også se og oppleve andre vakre landskap i Kirgisistan. 🙂 Det er nesten utrolig hvor svært og variert det lille landet virker!

  1. Fint skrevet, og flotte bilder! I området runt Karakol har jeg bare vært i Djeti Oguz, ikke helt feil det heller. Men jeg blir helt klart sugen på å gjøre som du har gjort her!
    Skal tilbake til Kirgisistan i mai til neste år, vi får se om jeg kan være igjen noen dager etter at min treukers tur som reiseleder er over. 🙂

    1. Tusen takk for det! Djeti Oguz tenkte jeg selv å dra innom, men siden jeg ikke hadde så supergod tid, så falt heller valget på Skazka canyon i denne omgang. Fjellturen utenfor Karakol anbefales veldig, så dersom du får tid til neste år burde du virkelig ta turen. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.