På besøk hos ørnejegeren

img_2473Jeg befinner meg i en bil i en liten landsby i Kirgisistan. I førersetet sitter Ruslan, og bak meg i bilen sitter faren hans, Karakus og Karachin. Det høres kanskje ikke så merkverdig ut? Men hva om jeg forteller deg at Karakus og Karachin er voksne kongeørner? Slik kan det nemlig gå dersom man bestemmer seg for å besøke ørnejegeren.

Å jakte med ørn er en tradisjon som går veldig langt tilbake i tid på de sentralasisatiske steppene. Ofte var hele familien (og i ekstreme tilfeller hele landsbyer) avhengige av ørnejegernes evner til å skaffe kjøtt og pels. Denne jaktformen har alltid hatt høy prestisje i Kirgisistan, Mongolia og Kazakhstan, men nå til dags er den i ferd med å sakte dø ut. De få ørnejegerne som er igjen i landsbyen Bokonbaevo på sørkysten av innsjøen Issyk-Kul i Kirgisistan, lever nå til dags med å vise fram den tradisjonelle kunsten til turistene som ankommer landsbyen.

img_2453Jakten foregår etter tradisjonen oftest til hest, og ørnene er svært effektive jegere. De trenes opp til å ta alt fra unghjort til rev, men som oftest har ørnejegerne et lite «lager» med kaniner som brukes til jaktdemonstrasjoner for turister – slik at man skal være sikker på at de får valuta for pengene, og se en vellykket jakt…

Personlig hadde jeg svært lite lyst til å ofre en liten levende skapning bare så jeg skulle få se ørnene i aksjon, så i stedet spurte jeg det lokale CBT-kontoret (community based tourism) om jeg heller bare kunne dra på besøk til Ruslan Kubatbekov, ørnejegeren, og møte ørnene hans der. De svarte at det skulle gå helt fint, og det lettet samvittigheten min i samme slengen.

Ruslan har ikke bare én ørn, men hele tre stykker. Hans øyensten er Karakus, som er åtte år gammel, og dessuten har han Karachin som er fire år, og Karabarchin som bare er tre år og fortsatt holdes på å trenes opp. Alle de tre kongeørnene er hokjønn, som blir foretrukket av ørnejegerne siden de blir større og kraftigere enn hannene, og ikke minst sterkere. Mens vi sitter i bilen forteller Ruslan at forrige vinter drepte Karakus hele 54 rever, og at hun er sterk nok til å ta en ulv (!). Jeg ser bak meg på den kraftige fuglen som sitter i baksetet og blir med ett noe nervøs.

img_2479Etter at vi kommer fram til huset, får jeg hilse på familien hans, og deretter tar Ruslan og faren de to ørnene med inn i hagen hvor den tredje sitter og venter. Det viser seg at faren har drevet med ørnejakt selv, og selv om han ikke snakker noe engelsk, utbryter han han»Bjørn Dæhlie!» når jeg forteller at jeg er kommer fra Norge.

Ruslan forteller meg på gebrokkent engelsk hvordan prosessen med å bli ørnejeger foregår. Først og fremst må man naturlig nok skaffe seg en ørn, og den hentes fra reiret til moren mens den er svært ung. Deretter begynner en tre-fire år lang prosess hvor ørnen trenes opp til å stole på og lystre sin eier. Ørnejegeren synger og prater med ørnen, slik at den blir fortrolig med stemmen hans, og det er bare han som kan mate fuglen. Slik bygges det opp et bånd mellom mann og ørn, som er ganske imponerende.

kirgisistan-20166Selv om ørnejegeren blir en slags eier av fuglen, forteller Ruslan at slik er det egentlig ikke. Fuglene er bare til låns. Etter rundt 15-20 år sammen med ørnejegeren, kommer tiden for å slippe ørnene fri. Siden ørner kan leve opptil 40 år, har den derfor mange år igjen å leve slik den selv ønsker i det fri. Å slippe ørnene løs igjen bidrar også til å holde ørnepopulasjonen på et ønskelig høyt nivå.

Tradisjonen med ørnejakt er noe som alltid har gått gjennom generasjoner, fra far til sønn, gjennom århundrene. Ruslan er derimot litt redd for at tradisjonen i hans familie skal stoppe med han, siden han bare har døtre selv. Da jeg foreslår at en av dem kan bli den første kvinnelige ørnejegeren i området, ler han bare forsiktig. Kjønnsrollene i Kirgisistan er fortsatt temmelig rigide.

Før jeg drar spør Ruslan om jeg har lyst til å prøve å holde Karakus selv. Jeg kvier meg litt når jeg ser bort på den gigantiske fuglen, men bestemmer meg for at jeg nesten bare må prøve. Karakus veier 7 kg, og det er så vidt jeg klarer å strekke ut armen ørnen sitter på uten å støtte den opp med min andre. Når hun strekker ut vingene sine blir vingespennet rundt to meter! Jeg føler meg som en dverg i forhold, og er sikker på at hun nesten kan fly avgårde med meg.

img_2416Jeg kommer jo fra Bodø, byen med den tetteste havørnpopulasjonen i verden, og ser til stadighet disse majestetiske fuglene seile forbi over meg. Nå som jeg plutselig hadde en ørn på armen, pg fikk se de på nært hold, fikk jeg enda mer respekt for disse flotte skapningene. Jeg er ingen stor fan av ville dyr i fangenskap, men respekterer andre kulturers tradisjoner (her er likevel blant annet tyrefekting et stort unntak). Det er derimot etiske spørsmål knyttet både til å holde rovdyr som ørner i fangenskap, og å la de drepe både ville og tamme smådyr bare for turisters fornøyelse.

img_2447Det er uansett en liten trøst i at ørnejegerne er såpass stolte over disse fuglene, at de ikke ønsker dem noe vondt. Ruslan snakker til ørnene sine som en far snakker til sine barn, omsorgsfult og kjærlig. Likevel synes jeg dette er dyr som burde få spre vingene og fly fritt. Ruslan lover han skal slippe ørnene sine fri en dag, og akkurat det håper jeg at han holder. Når jeg sier farvel til Ruslan og familien, ser jeg bort på Karakus som stødig sitter på en grein med hetten sin over øynene, og håper at neste gang jeg returnerer til Kirgisistan, er kanskje hun en av de ørnene jeg vil se i det fjerne som seiler med vinden over de kirgisiske fjellene. Fri som en fugl burde være.

Hva synes du om denne praksisen med ørnejakt, og andre lignende tradisjonelle kulturelle praksiser hvor dyr er involvert?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Sikke en oplevelse, det må have været dejligt. Jeg er meget fascineret af ørne. De er meget smukke og graciøse. Det er virklig imponerende hvor meget man kan træne dem til. Læste at man i Tyskland er ved at træne øre til at nedlægge droner, wow ret vildt. Smukke billeder og interessant indlæg, Renate.

    /Annette

    1. Det var absolutt en opplevelse, ja! Det høres virkelig helt vilt ut at de trener dem til å ta ned droner! De er nok noen meget smarte (og staselige) skapninger 🙂 Takk for det!

  2. Herlighet, så svære de er! Jeg så en ørn med en slik hette over hodet et sted vi spiste lunsj og fikk en demonstrasjon av hvordan man setter opp en jurt, men den satt ganske fredelig med vingene inntil kroppen. Ørnejakten er jo en del av områdets historie, og tradisjonen oppstod av en fornuftig grunn, men at ørner i dag brukes til å drepe dyr kun til forlystelse for besøkende, synes jeg ikke er greit. Samtidig kan det sikkert argumenteres for at det skaper inntekter for de som driver med det, på steder der det kanskje er knapt med muligheter for jobb. Det er jo ofte umulig å se svart-hvitt på ting.

    1. Ja, de var virkelig gigantiske! Det virket slik at de holdt seg rolige når de hadde hetten på, men de pratet en del, sikkert for å høre hvem som ville svare dem? :p Det er nok både mange positive og negative konsekvenser av denne praksisen (slik det er med så mye annet), så det er vanskelig å skulle ta et endelig standpunkt for eller mot (selv om jeg er så naiv at jeg som oftest tar dyrenes side uansett).

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic