Ørkenbyen Yazd

Midt i hjertet av Iran ligger den gamle ørkenbyen Yazd, mellom en saltørken i nord og en sandørken i sør. Her finner man utallige vindtårn, takoverbygde basarer og moskeen med de høyeste minaretene i hele Iran.

Jeg ankommer Yazd med tog etter fantastiske Kashan, og finner raskt veien ut i byens gater. Hele det gamle sentrum av Yazd er som en stor labyrint. Smale, støvete gater og smug omringes av høye sandsteinvegger, overganger og tunneler. Innimellom dukker det opp turkise kupler og tårn, som bryter med sandfargen som preger store deler av byen.

Yazd har rundt en halv million innbyggere og regnes som en av Irans eldste, mest romantiske og populære byer. Hit legger mange iranske par bryllupsreisen sin, mens de forelsket vandrer hånd i hånd gjennom de utallige smale gatene, skjermet for innsyn, hvor de kan unnslippe dømmende blikk. Kan man forestille seg hvertfall. Holder man hender i Iran, vil man jo helst ikke bli sett.

Basaren er dessverre stengt på grunn av helligdag. Jeg kjøper meg heller et fargerikt skjerf ved Alexander Prison, men går ikke inn. Har hørt at det ikke er verdt det. Fortsetter heller videre. Passerer vakre dører, parkerte motorsykler med kamelvesker på, familier som vandrer sammen og stirrer nysgjerrig, og en stor underjordisk vanntank (qanat) med fire vindtårn rundt som holder vannet kjølig. Jeg går meg vill femti tusen ganger, men finner alltid veien tilbake.

Yazd sies å være en av de mest besøkte turistbyene i hele Iran, likevel er det svært sjeldent jeg ser andre turister. De går stort sett i store grupper, og dukker bare opp ved en av moskeene eller hovedtorgene. Ellers går jeg alene.

Narenjestan Traditional House

Oasen min i Yazd er det tradisjonelle huset jeg bor i, Naranjestan House. Stedet drives av et ungt ektepar som snakker veldig godt engelsk, og bestemte seg for å leie ut huset som har vært i familien i 200 år. Gjestehuset har bare tre rom, alle med flotte detaljer, og skaper derfor en intim atmosfære. Her får jeg også muligens den beste frokosten i hele Iran. Verdens beste ost hvertfall, den smelter bokstavelig talt på tungen.

Hver ettermiddag og kveld trekker jeg opp på takterrassen og klatrer opp på den høyeste kuppelen for å få mest mulig ut av utsikten. Den preges av utallige vindtårn, en primitiv form for aircondition, som strekker seg opp fra byen mot himmelen, turkise minarettårn og de mørke fjellene bakenfor som omringer byen.

Torget Amir Chakhmaq

Det største og mest kjente torget i Yazd heter Amir Chakhmaq, og ligger bare noen minutters gange fra Narenjestan House. Først må jeg bare risikere livet et par ganger for å komme meg over den trafikkerte veien. Grønt lys er ingen garanti når man befinner seg i Iran. Torget har fått sitt navn etter dets blikkfang, sorghuset Amir Chakhmaq med sine innsunkne alkover og høye minareter, som igjen har fått navnet av en av byens guvernører på 1400-1500-tallet.

På torget ligger også en moské, et badehus, butikker, en karavanserai, en brønn og et stort basseng med skulpturer og fontener. Her er det alltid mennesker, og spesielt på kvelden samles det både familier og venner her. Barn sykler, menn går hånd i hånd, og kvinner i lange chadorer ser på varene som selges i bodene. Når himmelen blir mørk, slås lysene i sorghuset seg på, og fontenen blir som et fargerikt lysshow, som tiltrekker enda flere mennesker. Jeg må altså tilbake og se torget flere ganger i løpet av oppholdet, både på kveldstid og dagslys.

Konditoriet Haj Kalifeh Ali Rahbar

På hjørnet av torget ligger også det mest kjente og populære konditoriet i byen. Haj Kalifeh Ali Rahbar tiltrekker utallige lokale hver dag, og ikke minst rett før helgen. Det er nesten fullstendig kaos der inne, med høylytte menn som bestiller, pakker varer, selger og baker. Konditoriet har solgt lokale søtsaker og delikatesser i tre generasjoner, og fått litt av et rykte. Her har både kongen av Saudi-Arabia og den siste dronningen av Iran, Farah Diba, handlet varer.

Jeg har lyst til å bestille noe jeg også, og utvalget er stort. Jeg bestemmer meg til slutt for den populære spesialiteten baklava, som består av mandler, kardemomme, pistasjnøtter og rosevann. Først må jeg finne en lapp å skrive ned bestillingen og navnet mitt på. Deretter må denne leveres inn og betales. Til slutt kan jeg hente ut konfektesken min, og forlate lokalet. Men det er lettere sagt enn gjort med alle menn som bryter seg fram, sniker i køen og roper høyest. De skal tross alt handle flere titalls ekser med godsaker før helgen. Heldigvis er de bak disken hyggelige, og hjelper til.

Masjid Jameh

Jameh-moskeen i Yazd ble påbegynt allerede på 1100-tallet, og kan imponere med de høyeste minaret-tårnene i hele Iran som strekker seg over femti meter rett til vers. Frontportalen er svært vakker med sine utallige fliser, alle i nydelige toner av blå og turkis. På innsiden har moskeen en stor innergård, og interiøret i selve moskeen er også en fryd av farger og vakre mønster. Jeg går sakte rundt, og prøver å få med meg alt.

Etter besøket i moskeen, setter jeg meg utenfor i skyggen for å studere den imponerende frontportalen. En liten gjeng unger kommer bort fort å selge meg tyggis. Da jeg sier nei takk og at jeg ikke er interessert i det, skifter de fokus og blir svært interesserte i mobiltelefonen min. Jeg lar de prøve noen forskjellige snapchatfilter, og det blir en stor hit. De ler og spretter rundt i ekstase, og vil stadig ta nye bilder. Til slutt klarer jeg så vidt å løsrive meg. Jeg har jo tross alt en hel by å utforske.

Teppeselgeren

Mens jeg står og tar bilder av Roknaddin-kuppelen, hører jeg en stemme bak meg. En fyr står og henger opp et skilt på en bygning sammen med to andre, og lurer på om jeg har lyst til å ta bilder av utsikten fra litt lenger opp. Helt gratis. Han viser seg å være teppeselger, og tar meg med opp på taket av butikken han jobber på.

Men ingenting er vel gratis. Teppeselgeren vil gjerne vise meg noen av teppene han selger før jeg vandrer videre, hvis jeg vil selvfølgelig. Det er jo litt vanskelig å si nei. Han finner fram det ene flotte teppet etter det andre, av saueull, silke og kamelhår. Forklarer fargingen av ulla, vevingsprosessen og hvor mange knuter de alle består av. Han kommer nærmere og nærmere der jeg sitter, og plutselig kjenner jeg en hånd på låret. Han ser jeg reagerer, og spør om han kan få varme den kalde hånden sin der. Jeg sier selvfølgelig nei, og da blir han litt svar skyldig, trekker seg tilbake og unnskylder seg. Selv om jeg ikke har råd til noe persisk teppe, takker jeg for meg og sier jeg skal tenke over saken. Han vinker meg håpefullt adjø.

Art House Café

Etter noen varme timer i de labyrintiske gatene, endte jeg opp på takterrassen til Art House. Her bestiller jeg limonade og en halim-gryte (grøt med lammekjøtt, kanel og sukker på, veldig spesielt), og betaler 230,000 rials inkl. 50,000 for utsikten. Kanskje litt rart å betale ekstra for utsikten? Men, de pengene er den absolutt verdt. Stedet er folketomt, foruten en irsk jente (som jeg senere tilfeldigvis ender opp med å dele hostellrom med i Teheran siste natten i landet), som jeg kommer i snakk med og deler erfaringer med. Eieren av kafeen kommer også ut og setter seg sammen med oss. Han planlegger å restaurere bygningen ved siden av og starte eget hotell. Store deler av bygningene i den historiske delen av Yazd står øde og ligger til forfall, så det er fint å høre at noen ønsker å gjøre noe med det, og gi liv tilbake til de tomme skallene i bydelen.

Den andre moskeen

Det finnes flere moskeer i Yazd enn bare Jameh Masjid. På vei langs hovedgaten mellom gjestehuset og klokketårnet ved gamlebyen, passerer jeg en annen moské med vakre portaler og høye minareter. Det er ingen andre turister å se, og heller ingen lokale. Jeg beveger meg forsiktig inn mot den ene bygningen, litt nervøs for at jeg ikke skal være der. Plutselig kommer en mann ut av den åpne døren, smiler og viser meg at jeg bare kan gå inn om jeg vil. Jeg tar av meg på beina og trør inn over dørstokken. Rommet er mørkt, men lys skinner inn gjennom vakre fargede glassvinduer. En mann kommer bort til meg og sier velkommen, og viser meg noen turbah, bønnestykker av leire med vakre motiver, og forteller at moskeen kalles Hazireh.

Hendelsen i smuget

Selv om jeg har gått alene rundt i byen i et par dager, kan det å gå alene som fremmed kvinne ha sin pris. Den siste ettermiddagen er jeg på vei til restauranten på Oasis Hotel i gamlebyen. Jeg går i de gamle smugene jeg har gått flere ganger tidligere på jakt etter inngangen, når jeg plutselig hører noen bak meg si «hallo». Det viser seg å være en unggutt på kanskje 16-17 år, og jeg sier hallo tilbake. Plutselig rekker han ut hånden og begynner ta meg på en hårlokk som har unnslippet hijaben. Jeg stopper opp og spør han hva han driver på med. Han svarer ikke, men begynner slikke seg rundt munnen, blunke og snakke til meg på farsi…

Jeg setter opp farten og går videre. Han tar meg på rumpa. Jeg sier høyt «NEI» og går videre. Han gjør det igjen, jeg snur meg og brøler «nei!» mens jeg slår til han. Han bare fortsetter å ta på meg på en aggressiv måte. Til slutt tar jeg opp den store veska mi, begynner å slå mot han og løpe etter han. Det ser ut som han blir noe skremt, og løper og stiller seg bak et hushjørne. Jeg roper til han og vifter hendene oppgitt i været mens jeg setter kurs ut mot hovedgaten med raske skritt, og prøver å roe ned pusten. Heldigvis følger han ikke etter meg. Likevel ser de smale gatene og smugene i gamlebyen mer truende ut nå enn de gjorde dagen før. Jeg velger meg et annet sted å spise.

Café Fooka

Etter hendelsen i smuget drar jeg heller for å spise på Café Fooka, i nærheten av Jameh-moskeen og klokketårnet. Til tross for at stedet virker ganske turistifisert, har jeg ikke spesielt lyst til å vandre inn i de labyrintiske bakgatene igjen nå som det begynner bli sent. Interiøret er helt greit, men utsikten fra takterrassen viser seg å være helt fantastisk. Spesielt når det begynner bli mørkt, stjernene spretter fram og moskeene bades i blått lys. Jeg regner med at taket er svært populært i de mer varme månedene i året.

Jeg setter meg inne og bestiller fesenjan, minikjøttboller av lam i granateple- og valnøttsaus og mintlemonade. Retten ser svært merkelig ut, men smaker svært godt. Til dessert blir det selvfølgelig baklava fra Haj Kalifeh Ali Rahbar på taket på gjestehuset. Like etterpå dør jeg av sukkeroverdose. Nesten hvertfall.

I likhet med baklavaen er Yazd et søtt sted. Et tradisjonsrikt sted som fortsatt er konservativt, og et sted hvor man enda kan gå gjennom smug og gater som er flere århundrer gamle. Gamlebyen er et spennende sted å oppdage til fots, og menneskene er stort sett veldig hyggelige. Unntatt fyren i smuget da.

Heldigvis er han unntaket, og ikke regelen.

Praktisk informasjon om Yazd

Man kommer seg enkelt til og fra Yazd med buss fra blant annet Isfahan og Shiraz, og med tog fra Kashan.

Pengemessig kostet det 80,000 rials for å besøke Jameh-moskeen. Konfekten kostet 150,000 rials. Taxi fra togstasjonen til gjestehuset kostet 100,000 rials. Jeg betalte 30 dollar per natt hos Narenjestan Traditional House.

Før jeg forlot Yazd dro jeg også på dagstur til den gamle byen Kharanaq, Meybod og Chak Chak, som får sitt eget innlegg. Dagsturen ble booket gjennom Silk Road Hotel, og siden det var så få andre turister i byen da jeg besøkte, var det bare meg og sjåføren i bilen. Prisen var 1,000,000 rials, men hadde vært bare 550,000 om flere hadde vært med.

Er dette et type sted du kunne tenke deg å besøke? Har du hatt lignende ubehagelige opplevelser på reisefot?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
    1. Ja, byen var litt slik jeg hadde drømt om at Iran skulle være. Litt sånn Aladdin-feel. 😀 Så synd dere ikke rakk innom Yazd, men i et land som Iran er det jo vanskelig å prioritere siden det er så utrolig mange fantastiske steder å se. Dere var vel innom Varzaneh, blant annet? Dit skulle jeg gjerne også vært, men tiden strakk ikke til. Så det blir nok sikkert flere Iran-reiser på oss begge, vil jeg tro!

  1. Hej Renate, sikke en dejlig beskrivelse af Yazd. Det ser bestemt ud til at være en meget smukt by og forstår da godt at den er romantisk. Super lækkert sted du boede, der ser vel nok hyggeligt ud. Det du beskriver om Yazd virker spændende men de klamme mænd skal da holde fingrene for sig selv, det er ikke særlig charmerende. Det var da ikke en særlig rar oplevelse, at have som enlig kvinde i et super muslimsk land. Øv det er jeg ked af at læse og det hjælpe ikke på fordommene omkring de ekstrem muslimske lande. Men kaffe på Art House Cafe – ja tak 😉

    /Annette

    1. Ja, stedet jeg bodde var bare helt fantastisk. De som eide det var også ekstremt hyggelige, og bød på kaker, te og gode samtaler hele tiden. 🙂

      Menn som bare tror de kan forsyne seg er dessverre noe man kan oppleve hvor som helst, men det er alltid like lite hyggelig. Man håper jo alltid at det kan skje en holdningsendring, men det går dessverre sakte. Heldigvis følte jeg meg godt respektert av den store majoriteten menn jeg traff, og det er i alle fall bra.

  2. Vilket charmig ställe och vad trevligt boendet verkade. Synd med gutten men rötägg finns tyvärr överallt. Det är så roligt att läsa om din Iranresa och jag blir mer och mer övertygad om att jag måste dit!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic