Oppe i skyene i Monteverde

Hør noen nevne Costa Rica, og se umiddelbart for deg grønne skoger, vakre fossefall og fargerike, eksotiske dyr. En av de beste stedene å få nærkontakt med naturen i landet er i Monteverde.

Området Monteverde, er en ganske så grønn flekk på kartet. Navnet betyr nettop grønt fjell. Her oppe i fjellene stiger luften fra det fuktige Atlanterhavet med vinden og feier over det frodige landskapet over til den tørrere Stillehavssiden. Det resulterer i heftige vinder, og nærmest konstant fuktighet til skogene her oppe. Tåkeskog kaller man regnskogen som befinner seg over en viss høyde, og klimaet er mye kaldere og våtere enn det man er vant til fra tropiske regnskoger. Rundt 1 % av verdens skoger kan kalles tåkeskog, og Costa Rica byr på mye av den.

For å komme seg til Monteverde må man over noen ganske heftige grusveier med mye stigning og humping. Vel framme velger de fleste, inkludert meg, å overnatte i lille Santa Elena. Her finner man hoteller, hosteller, restauranter, bank, og diverse suvenirsjapper. En av de mest unike stedene å spise eller ta en drink her i byen, er i The Tree House. Restauranten er bygget rundt et gigantisk hellig tre, og byr på en koselig og ganske passende setting for Monteverde.

Området Monteverde byr på mange tåkeskogreservat, blant annet Santa Elena Reserve og Children’s Eternal Forest. Den mest kjente av disse er derimot Monteverde Cloud Forest Reserve. Her når tretoppene nærmest alltid skyene over, og gir vegetasjonen fuktigheten den trenger. De gamle trærne er nedlasset av mose og annen vegetasjon, og plantene lever i symbiose med hverandre.

Monteverde er også hjemmet til mange spennende dyr, som forskjellige apekatter, dovendyr, tapir og jaguar. Dessuten finner man over halvparten av Costa Ricas fuglearter her, og 5 % av verdens fuglearter totalt. Området byr derfor på stor variasjon, og muligheten til å bli nærmere kjent ned Costa Ricas dyre- og planteliv.

Gåtur gjennom Monteverde Cloud Forest Reserve

For å komme meg til skogen tar jeg lokalbussen fra Santa Elena, som viser seg å være en gammel amerikansk skolebuss. Etter 30 minutter på humpete grusveier er jeg framme, klar med regnjakke og kamera. En nesebjørn tusler rundt ved inngangen til parken, med en liten herskare av paparazzis rundt seg i fargerike paraplyer. En av parkvaktene hjelper meg finne en bra rute på 2-3 timer, og så vandrer jeg inn i tåkeskogen og forsvinner blant trærne.

Det første som slår meg er stillheten blant trærne, som av og til brytes av rop fra aper, rasling i tretoppene av vinden, eller den mekaniske og merkelige lyden av klokkefuglene. Den berømte queztal-fuglen er derimot hverken å se eller høre. Ikke at jeg helt vet hvordan den høres ut uansett. Orkideer er det derimot mange av, og de fleste av dem vokser på trærne, slik at man må se opp for å oppdage dem. Trærne er generelt svært høye, stammene tykke, og fullstendig dekket av vegetasjon.

Etter en del stigning ankommer jeg La Ventana, et av utsiktspunktene i området. La Ventana befinner seg på the Continental Divide, hvor vindene fra Atlanterhavet og Stillehavet møtes, og sikten strekker seg langt både til høyre og venstre. Fuktig luft stiger som skyer opp fra Atlanderhavssiden, og styrter ned mot Stillehavssiden. Vinden er utrolig intens her oppe, og jeg må nesten holde meg fast for å ikke blåse overende. Med vinden susende i ørene, fortsetter jeg tilbake inn i skogen igjen.

Jeg følger stien videre, og foran meg dukker det etter hvert opp en rød hengebro, lik de jeg hadde opplevd i La Fortuna et par dager tidligere. Hengende flere titalls meter over bakken, kommer man her opp til tretoppene og nærmere stedet hvor mesteparten av livet i disse skogene foregår. Men nå begynner klokken bære ut på formiddagen, og de fleste skapningene virker å ha trukket seg tilbake, lenger inn i skogen.

Jeg fortsetter videre mot resepsjonen, noe småskuffet over antall dyr som var å se her i forhold til de andre parkene jeg har besøkt i Costa Rica. Men på en annen side er bare 3 % av tåkeskogen tilgjengelig for offentligheten, og jeg utforsker sikkert bare 3 % av den igjen, så det er kanskje ikke så rart at dyrene er vanskelig å få øye på. Plutselig hører jeg likevel en kraftig rasling i trærne over meg. Jeg bråstopper, ser opp og studerer tretoppene. Denne lyden har jeg hørt tidligere. Apekatter! Både edderkoppaper (hvor den ene bærer på en baby) og luekapusinaper slenger seg rundt i tretoppene over meg. Edderkoppapene forsvinner fort, men luekapusinapene blir igjen – og leter etter mat, prater med hverandre og lager litt av et spetakkel. Flere turister dukker etterhvert opp, fascinert over showet – og etter en stund er jeg nødt til å løsrive meg. Den siste bussen tilbake til Santa Elena kan jeg dessverre ikke miste.

Ziplining både gjennom og over tåkeskogen

Det er mange måter å utforske tåkeskogen på, og en av de mest spennende måtene er nok med zipline.

Tidligere har jeg sust ned fra den kinesiske mur på zipline, og over store juv ved foten av Atlasfjellene i Marokko. Likevel er jeg noe nervøs for å teste ut zipline her. For det første er jeg denne gang alene, og har ingen å grue/glede meg sammen med. For det andre skal disse ziplinene være raske, svært høye og ikke minst lange (1 km på det meste!). Og for det tredje blåser det som fy!

Jeg blir hentet av Selvatura, selskapet jeg skal gjøre aktiviteten med, ganske skjelven i knærne. Etter en humpete biltur kommer jeg fram, og blir nesten kastet ut i det. Sele på, hjelm på hodet og hansker på hendene. Jeg har med GoPro’en for anledningen, men det viser seg at jeg har glemt festet for å koble den til hjelmen. Bummer…

Likevel har ting en tendens til å ordne seg. Jeg kommer i kontakt med en gjeng franskmenn, hvor en av dem har med GoPro og riktig feste, men mangler batteri. Vi joiner derfor forces og deler på kameraet mitt og hjelmen hans.

Etter en rask gjennomgang føler vi oss alle klare til å sette i gang. Vi klatrer opp på den første platformen, og en etter en sendes vi avgårde ut i evigheten. Neida, bare nesten.

Å fly over de gamle, enorme trærne er en helt spesiell følelse. Jeg føler meg som en fugl som har oppdaget sine vinger for første gang. Det er nesten som en ut av dæ sjæl opplevelse. Vinden suser i ørene, og jeg slipper ut små gledeshyl. Så omhyller regnskogen meg på alle kanter, før jeg når neste platform og fast grunn igjen.

Slik går det på rundgang, gjennom hele 13 korte og lange kabler. Den ene lengre og raskere enn den andre. Været har vært fantastisk sålangt, men nå begynner jeg å kjenne små regndråper på nesen. Skyene farer i faretruende fart over oss, og slutten nærmer seg. Noen velger å hoppe i en tarzan swing, men jeg og noen andre står over. Jeg er tross alt ganske pinglete av meg.

Den siste kabelen er over 1 km (!) lang, og her må man kjøre sammen to og to for å få vekt nok til å komme seg ned til den siste platformen. Vinden blir bare sterkere og sterkere mens regnet høljer ned. Sikten er dessuten blitt dårligere i samme takt, men det er ingen vei tilbake nå. Jeg festes sammen med en av guidene, han foran og jeg bak. Deretter får vi klarsignal og setter avsted. Det er umulig å se hvor kabelen ender der nede.

– Len deg tilbake, len deg tilbake! Roper guiden til meg, og farten øker bare mer og mer.

Vi suser forbi jentene i den parallelle kabelen, og jeg er nødt til å skjerme øyene med den ene hansken for å i det hele tatt se noe i regnet. De gigantiske trærne ser nesten små ut der nede under oss, som et grønt, fyldig teppe av brokkoli.

1,000 meter farer forbi utrolig fort, og plutselig er det hele over. Siste platform er nådd. Vi blir møtt av smil og våte mennesker, alle glade for at de valgte å utforske jungelen på en litt annen måte i dag.

Jeg har satt sammen en liten (svært amatørmessig) video på telefonen fra zipliningen som du kan se nedenfor. Dette kan trygt anbefales videre!

Praktisk informasjon om Monteverde

Man kommer seg til Monteverde med buss fra hovedstaden San Jose på ca. 4-5 timer. Fra La Fortuna kan man ta en «taxi båt taxi» rute, som tar 3 timer og koster 25 dollar (taxiene er egentlig minibusser). Dette gjorde jeg, og det kan jeg trygt anbefale videre. Mange velger heller å leie bil, som er en fin måte å reise rundt i landet på. Det kan være en fordel med forhjulstrekk på veiene rundt Monteverde, og i regnsesongen er det påkrevet.

På vei med båt fra La Fortuna over Arenalsjøen

Man kommer seg til Monteverde Cloud Forest Reserve fra Santa Elena med offentlig transport for 600 colones én vei. Det koster 20 dollar å komme inn i parken. Ved inngangen får man også kart over området, og de ulike stiene er godt skiltet.

Ziplining kan man gjøre med mange ulike selskap i Monteverde. Selvatura er derimot det eneste som har ziplingen sin inne i primær tåkeskog. Jeg betalte 50 dollar for aktiviteten og den varte i overkant av 2 timer. Transport var inkludert i prisen.

Jeg overnattet på Pension Santa Elena som har både sovesal og private rom. Trivelig sted hvor man lett møter andre reisende. Frokost er inkludert fra fantastiske Taco Taco like ved.

Har du prøvd ziplining eller utforsket tåkeskog selv?




Renate

Reisegal nordlending med bøttevis av eventyrlyst.

18 Comments
  1. Spennande! Har ein drøm om å besøke Costa Rica ein gong. Då er det kjekt med slike inspirerande innlegg, sjølv om eg nok kjem til å dra på ein organisert tur. Og ziplining er jo berre kjempemoro!

    Har nettopp oppdaga bloggen din, og her kjem eg nok til å lese mykje framover ?

    1. Hei Sonja! Takk for kommentar 😀 Costa Rica er et kjempeland, og veldig lett å reise rundt i på egenhånd, så organiserte turer er ikke nødvendig dersom man ikke har veldig lyst til akkurat det. Dessuten treffer man godt med andre turister i landet, spesielt amerikanske, så man føler seg aldri alene. 🙂

      Enig i at ziplining er kjempegøy! Dersom man liker slik finner man mange muligheter i dette landet hvertfall. 🙂

  2. Dette så utrolig fint ut og for noen fantastiske bilder! Skulle gjerne tatt en tur til Costa Rica, men må nok spare opp litt ferie først 🙂 Hvor lenge reiste du rundt i Costa Rica?

    1. Tusen takk for det, Jørn! 😀 Jeg besøkte Costa Rica i forbindelse med en rundtur i regionen, og det var en veldig fin måte å gjøre det på. Hadde vel totalt 9-10 dager i landet og kunne gjerne hatt mer. Fikk likevel en fin innføring til Costa Rica og sett masse nydelig natur og dyreliv de forskjellige stedene jeg dro 😀

  3. Dette passet det bra å lese om akkurat nå, nå som jeg sitter å hutrer litt og prøver å varme meg med en varm kopp te. Costa Rica er nok det første landet jeg kommer til å reise til når Mellom Amerika står for tur.

    1. Det kan være godt å drømme seg litt bort på denne tiden av året, ja. 🙂 Costa Rica er et vakkert land og en fin introduksjon til Mellom-Amerika.

  4. WOW hvor ser det fantastisk ud, Renate. Sikke en imponerende natur og mangfoldigt dyreliv. Jeg har længe gerne ville til Costa Rica, netop for at opleve naturen og dette indlæg med disse lækre billeder frister da 🙂 Tak fordi du delte dine spændende oplevelser.

    /Annette

    1. Takk for det, Annette! Dyrelivet i landet er fantastisk, det fikk jeg spesielt oppleve i Cahuita og litt i La Fortuna. Grønt,frodig og vakkert er det også. Liker man natur, er dette et naturlig reisemål å velge. 😀

    1. Tusen takk, Laila! Hvilke andre land i Mellom-Amerika valgte du å besøke? Selv hoppet jeg over Panama i denne omgang, men håper det blir flere reiser til denne delen av verden. 😀

  5. Vad kul att läsa ditt inlägg, så fina bilder! Sitter faktiskt och planerar en resa till Costa Rica i februari just nu, så det passade bra att jag hittade ditt inlägg. ? Vad var din favorit på resan?

      1. Hej igen! Hade inte sett ditt svar, men gick in nu igen då jag fortfarande håller på att planera. 🙂 Min plan är att först åka ner till Corcovado och spendera några nätter där. Därefter åka vidare till La Fortuna och Monteverde. Tänkte avsluta resan med några dagar vid en strand och bara ta det lugnt, ligga på stranden, yoga, kanske hitta på någon dagstur. Kan inte bestämma mig för vilken strand dock. Jag vill passa på att göra så mycket som möjligt när jag är där samtidigt som jag inte vill stressa för mycket. Jag har inte heller bestämt hur många nätter jag ska vara i La Fortuna respektive Monteverde, jättesvårt! Skulle du rekommendera att ta guidade turer i La Fortuna, eller funkar det bra att göra allt själv?

        1. Ja, det kan være vanskelig å vite hvor mange dager man skal ha på hvert sted dersom man aldri har vært der tidligere. Tror jeg hadde 2-3 netter både i La Fortuna og Monteverde, om jeg husker riktig. Turen til sjokolademuseet og fossen i La Fortuna gjorde jeg selv (jeg gikk jo dit, men man kan jo også ta taxi, eller melde seg på en guidet tur f.eks. på hesteryggen). Siden jeg ikke hadde bil og det ikke gikk offentlig transport, måtte jeg booke tranfer for å komme meg til Mistico Hanging Bridges, men da jeg kom fram var jeg fri til å gå hvor jeg ville. Guidede turer er derfor ingen nødvendighet, men dersom man ikke har bil, er det enkelte steder det kan være vanskelig å komme seg til. Enkelte steder kan man ta buss, andre steder bare taxi, og de er heller ikke så billige.

  6. Du fikk jo sett og opplevd litt av hvert i Monteverde! Jeg så bare kolibrier, en gigantisk rotte og masse maur da jeg var i tåkeskogen på dagtid og gikk på hengebroer oppe mellom trærne. Til gjengjeld fikk jeg klatret opp på innsiden av et tre, det var en ny opplevelse 😀 Og da jeg var på nattevandring, så jeg litt flere levende vesener, blant annet enn signalgrønn slange. Den restauranten rundt treet skulle jeg gjerne besøkt!

    1. Artig at du tok turen opp innsiden av et tre! Det er kanskje ikke noe man gjør så ofte akkurat 😉 Jeg tenkte litt på å dra på nattevandring, men til slutt gikk jeg bort fra det (prøvde å spare litt penger). Høres ut som det kunne vært noe å testet ut da! Tror kanskje jeg hadde fått litt småpanikk om jeg hadde kommet over en svær edderkopp med lommelykten midt på natten i jungelen da, haha.

  7. Hei! Gøy å lese innleggene dine! Vi planlegger en tur til Costa Rica nå, og Monteverde står selvsagt på planen. Zip-line ser veldig spennende ut. Men et spørsmål – hvor skummelt er det? :-p Hehe, kan være litt redd for sånne ting, så greit å vite litt om hvor høyt, fort og alt i alt skummelt det virker …

    1. Hei Mari! Zip-line var veldig gøy! Jeg er ikke den som er mest glad i hverken høyder eller fart, og var temmelig nervøs på forhånd. Likevel endte jeg opp med å elske det! Du starter med ganske korte zip-lines, sånn at du får testet det ut og kjenner at du får kontroll. Deretter blir de bare lengre og lengre. Len deg tilbake og bare nyt utsikten. 😀 Den siste zip-linen er over en kilometer lang, og det går fort! Det er høyt også. Likevel er det over på et blunk, så føler du at det er ubehagelig er det bare å lukke øynene. 😉 Men jeg tror det kommer til å gå helt fint. Tror du vil angre dersom du ikke gjør det, for å si det slik. 🙂 God tur!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.