Møtet med landsbygda i Makedonia

IMG_9951Makedonia er et lite land. 2 millioner innbyggere, og nesten halvparten av dem bor i landets hovedstat, Skopje. Innbyggertallet i hovedstaten øker til stadighet, mens menneskene i landsbyene bare blir færre og færre.

Vi har kjørt rett øst fra Ohridsjøen, og forbi Bitola, en av landets største byer. Vi har allerede vært på veien i et par timer. Jeg sitter i bilen til Nikola Pavleski, en 50 år gammel fotograf som er oppvokst rundt Ohridsjøens bredder. Han har jobbet med turister i 8-10 år nå, for det meste som båtfører langs kildene utenfor Sveti Naum-klosteret. Han forteller at til og med Richard Gere har sittet i båten hans. På fritiden har Nikola brukt sin ledige tid til å utforske de små landsbyene i denne delen av Makedonia, i håp om å kunne dokumentere dem med linsa før de dør ut. Fraflytting har vært en trussel lenge for de makedonske landsbyene. De yngre drar til byene i jakt på arbeid, mens de eldre holder liv i bygda til de dør.

IMG_0184 Makedonia 20146 IMG_9917 IMG_0090 IMG_0031 IMG_0116 IMG_0148 IMG_0275Etter å ha fulgt den smale landeveien et stykke opp igjennom fjellsiden, tar vi av til høyre og kjører inn til landsbyen Shtavica (Штавица). Her har Nikola vært før, men det er lenge siden nå.

Vi parkerer langs veien i nærheten av de første husene i landsbyen. En hel flokk med sauer og geiter trasker opp forbi oss langs åssiden. Et par gjeterhunder titter nysgjerrig på oss og sørger for at vi holder oss på avstand. En gammel kone i svart med en stokk i hånden dukker opp, og roper til gjeteren. Nikola oversetter.

– Har du sett eselet mitt? Jeg tror hele tiden jeg ser det, men så viser det seg alltid at det er en stein! Hvor i all verden har det blitt av?

IMG_9905 IMG_9924 IMG_9966Om hun fant eslet sitt vet jeg ikke, men det var en del søte firbente skapninger å finne i landsbyen. Et esel titter i alle fall nysgjerrig på oss fra innsiden av ruinene av et hus. En hund og en katt ligger sammen utenfor ett av husene som fortsatt virker bebodde. Morgendisen ligger lett over landsbyen. Et par høner leter etter føde i veikanten. En eldre mann med et esel og en hund på slep valser forbi og roper god morgen når han ser oss. Det hvite kirketårnet ruver over den lille bebyggelsen, og fjellene troner enda høyere bakenfor. Tobakksblader henger på tørk langs noen av husveggene, og andre steder lyser røde klaser av chili opp mot hvite vegger. Det er stille og rolig. Hadde det ikke vært for de få tegnene på liv ville jeg nesten trodd hele bygda allerede var død og forlatt. Som så mange er i ferd med å bli…

IMG_0024 IMG_0074 IMG_0066 IMG_0051 IMG_0062

Foto: Nikola Pavleski
Foto: Nikola Pavleski

IMG_9981Vi setter oss i bilen igjen og følger veien tilbake til «hovedveien», som svinger seg oppover åssiden. Utsikten er nydelig. Ikke lenge etterpå tar vi igjen av på en liten vei, ikke bredere enn et fortau, til venstre – på vei mot Bonche (Бонче). Også her parkerer vi ved siden av veien, og treffer med en gang på en eldre kone og hennes to barnebarn. Vi gir dem litt av fruktprovianten vår, og beveger oss lenger inn i den lille landsbyen. Nikola forteller at utviklingen for landsbyene på den makedonske landsbygda er ganske uheldig. Man regner med at 400-500 landsbyer kommer til å være fraflyttet innen de neste 20 årene. Akkurat i denne landsbyen er det fortsatt litt tegn til liv.

Vi treffer på en gjeng menn som sitter ved en bil med bakluken stående oppe. Alle har hver sin kopp i hånden med noe forfriskende i varmen. I bagasjerommet står kasser med mat, flaskedrikker, hermetikk og frukt. En eldre kone står sammen med dem, og får utdelt en del varer i hendene. Smilet hennes lyser sjenert mot oss. Det viser seg at disse mennene driver med frivillighetsarbeid, ved at de frakter varer til de eldre som bor i disse landsbyene og ikke har noen måte å komme seg til byene til selv for å handle. Ikke klarer de å dyrke jorda lenger heller, så mange er avhengige av denne tjenesten. På denne måten har de da også muligheten til å bli boende her så lenge de kan. Mennene byr oss på drikke, og vi slår av en liten prat. Det vil si mest håndbevegelser og latter fra min side, da språkbarrieren dessverre er ganske stor i disse delene av landet.

IMG_0130 IMG_0129 Makedonia 20145 IMG_0121Til slutt tar veien oss til siste landsby for dagen – Chanishte (Чаниште). Den ligger svært langt unna allfarvei. Vi parkerer litt på avstand, og kan se hvordan minst halvparten av hustakene foran oss er falt inn og ødelagte. Halvparten av husene ligger altså i ruin. Det bor heller ikke mennesker i alle de resterende husene som fortsatt står. I denne byen er det bare 16 fastboende igjen. Resten av beboerne består av et par griser, esel, geiter, sauer og hunder.

En mann i en militær kamuflasjejakke kjører forbi oss i en pickup. Med røyken hengende i munnviken smiler han når han passerer. Jeg spør Nikola om han er i militæret siden han går i slike klær.

– Nei, ikke nå. Men kanskje han har vært det. Det er ikke alle som har allverden med klær, så de bruker det de har. Dessuten er det litt stolthet i å ha vært i militær tjeneste.

IMG_0225

DSC_0593
Foto: Nikola Pavleski
DSC_0468
Foto: Nikola Pavleski

IMG_0259 IMG_0303 IMG_0344Vi tusler gjennom landsbyen med fuglekvitter som den eneste lydkilden rundt oss. Helt til en stemme bryter gjennom stillheten.

– Hello dere!

Stemmen tilhører en lokal kvinne som kaller seg Jagoda, som bor i landsbyen sammen med ektemannen og moren hennes. Hun syntes det er gøy med besøkende og inviterer oss inn på kaffe. Hjemmene her er enkle, og bygget av stein. Innvendig er veggene hvitkalkede, og ingen av de tre-fire rommene i huset hennes har dører. Hvert rom inneholder en seng, som fungerer som sofa på dagtid. På veggene henger store veggtepper med påfugler på. Vi får servert hver vår kopp med kollsvart kaffe, hvor det viser seg at halve koppen består av grut. Ikke er jeg spesielt glad i kaffe, men jeg drikker likevel. Jeg synes det er så trivelig hvordan de lokale man treffer på slike reiser åpner hjemmene sine for vilt fremmende mennesker med et stort smil rundt munnen. Nyhetene om besøkende sprer seg raskt på slike steder. Ikke lenge etter vi har ankommet, har nabokonen kommet på besøk til gammelmoren i huset, og stikker til stadighet hodet inn i stuen for å se hva vi er for slags folk. Jagoda forteller om landsbyen og de få menneskene som er igjen der. Tidligere var det mange som drev med bier og produserte honning – nå til dags er det bare et par igjen. En av dem er en gammel kar ved navn Tome, som hun forteller oss at hun kan ta oss med til. Vi takker for kaffen og går tilbake ut i solen.

På vei ut døren går jeg forbi rommet til moren hennes. Hun sitter sammen med nabokona. Da vi får øyekontakt strekker moren ut hendene sine mot meg og kommer gående mot meg, kysser meg på hodet og gir meg en god klem. Hun gliser, stryker meg over håret og ytrer noen ord. Jeg smiler tilbake og vinker i det vi går.

– Hun sa hun syntes du var så fin, sier Nikola, det er ikke så ofte de ser unge mennesker her i landsbyen nå til dags. Du blir nesten som en frisk pust mellom de gamle husene.

Jeg ler, og vi går videre. Hakk i hæl følger husets hund også med oss, og vi hopper over små elver og balanserer på steiner for å komme oss til huset til Tome. Den gamle karen viser seg å være hele 83 år. Likevel driver han fremdeles med birøkting og jordbruk. I hagen står et gammelt esel i bånd og vifter med de lange ørene. Tome ber oss inn i huset sitt. Nå til dags bor han alene. Kona er død og barna bor i byen. Det er bare eselet som fortsatt holder han med selskap, samt alle biene da. Huset er lite, og delt inn i to – en stor gang med oppbevaringsplass og et hverdagsrom. Det lille rommet fungerer både som soverom, stue og kjøkken. En seng med gamle ullskinn står i det ene hjørnet, og et lite bord med to stoler i det andre. I midten står en gammel jernovn, med et enkelt stearinlys oppå. Et vindu slipper sollyset inn i rommet, og på veggen over sengen henger det bilder og minner fra Tomes lange liv.

IMG_0364 IMG_0385 IMG_0383 IMG_0381 IMG_0373 DSC_0678Han henter store glass med honning som Nikola skal kjøpe og ta med seg hjem. For å teste kvaliteten heller Tome litt på et fat, og gir oss alle hver vår skje så vi får smake. Og det smaker akkurat slik jeg håper. Som sollys og varme, grønt gress og endeløse sommernetter. Skulle ønske jeg ikke reiste med bare håndbagasje, så jeg også kunne kjøpt litt med meg hjem.

Plutselig skvetter Jagoda til, og jeg snur meg. Midt i døråpningen inn til rommet vi sitter i står eselet å ser på oss. Tome ler hjertelig og følger det ut igjen.

– Vi ser ikke så mange nye ansikter til daglig noen av oss, han er sikkert like nysgjerrig som jeg er, forteller han.

IMG_0387Det er en trist tanke at landsbyer som Chaneshte kanskje er historie om et par tiår. Allerede er naturen på vei til å oppsluke tidligere hjem. I stedet for gardiner som dekorasjon i vinduene er det nå busker som vokser ut av knuste vindusglass. Steder som tidligere var preget av lyder som barnegråt, snekkerhamring, traktørdønn og dyrebjeller er nå nærmest stille. De eldre blir igjen for å holde liv i tradisjonene, mens de yngre må til byene for å skaffe seg utdanning og jobb. Økonomien er dårlig og framtidsutsiktene er for mange håpløse. Også for disse landsbyene. Håpet er at flere unge skal komme tilbake til røttene sine, og skape seg et liv på landet.

På vei tilbake til bilen går vi forbi et lite steinhus med parabol på taket. Fargerike klær i alle størrelser henger på klessnoren mellom trærne i hagen. En liten leketraktor ligger på siden ved trappen til inngangsdøren. Gjennom de åpne vinduene blafrer det hvite blondegardiner, og ut strømmer lyden av et lite barn som gråter.

Kanskje er det et håp for landsbygda i Makedonia likevel?

IMG_0397Ønsker man å få en skreddersydd (foto)reise som dette selv, kan man kontakte Nikola som arrangerer slike turer. Prisen man betaler er inkludert både transport og mat gjennom dagen. Prisene varierer litt etter sesong og reiserute, så det letteste er å kontakte mannen selv og finne ut av hva man ønsker å se. Hjemmesiden hans med kontaktinformasjon, finner man her.

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

6 Comments
  1. Alt du får oppleve altså.
    Utrolig kjekt å lese bloggen din og opplevelsene dine.
    Kunne godt tenkt meg å reise litt i de ukjente delene av Europa. Reiser du for det meste aleine? Hvordan fikser du reisene? Jeg reiser på litt uvanlige turer også, men som regel arrangerte. Veldig kjekt det og altså, men du kan jo gjøre litt mer som du selv vil om du reiser aleine. Silje

    1. Så hyggelig å høre! 😀 Jeg reiser egentlig ganske 50/50 alene og med venner, kjæresten eller familie. Det er selvfølgelig mest koselig å reise sammen med noen man er glad i, men jeg er også veldig fornøyd med å reise alene. Da legger jeg opp tiden helt selv, og velger selv hvor jeg vil dra 😉 Friheten er jo i grunn enorm. Arrangerte turer kan være bra på mange måter. Mine første turer alene var jo på arrangerte turer, men etter hvert skjønte jeg at verden er i grunn såpass grei at det går helt fint å reise alene også. Dessuten elsker jeg reiseplanlegging og å legge opp løpet selv. Jeg kan bruke laaang tid på å finne de billigste og beste fly/tog/bussbillettene og overnattingsstedene, men det gjør jo også at jeg har mer penger til overs til neste reise. 🙂 Hvor kunne du tenke deg å reise (alene)?

  2. Så gøy å lese om en sånn spesiell opplevelse. Så gøy å høre om hvordan du ble tatt i mot av de lokale på landsbygda der. En skikkelig fin opplevelse den turen der kan jeg tenke meg. Men, det er veldig synd å tenke på at det er mange slike landsbygder rundt omkring som rett og slett forsvinner for folk flytter derfra. Kunne gjerne ha tenkt meg å oppleve noe sånt selv, kanskje bo der en ukes tid og se hvordan hverdagen er 🙂

    1. Ja, jeg ble virkelig tatt godt imot – det var så hyggelig! Eneste minuset var selvsagt at jeg ikke snakker språket deres (til og med hei og takk er kjempevanskelige ord, haha), så det var vanskelig å kommunisere ordentlig. Mye kan man selvfølgelig lese og fortelle via kroppsspråk, men det er jo greit å ha en tolk med seg. 🙂 Å ha bodd i en slik landsby i en uke tror jeg hadde vært veldig fascinerende – og rolig! 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.