Lewis og Harris – en reise til de ytre Hebridene

Solen skinte da vi forlot Ullapool. Blå himmel dominerte ovenfor de bare fjellene og åsene på fastlandet. Naturens karrige utseende fikk meg til å føle at vi stod på en ferge som skulle ta oss mye lenger nord enn den egentlig gjorde.

Isle of Lewis og Harris er en del av de ytre Hebridene, som ligger nord for «fastlandet» av Skottland. Isle of Lewis og Isle of Harris høres ut som to forskjellige øyer, men de henger egentlig sammen, og består av én landmasse. Det er faktisk Skottlands største øy, og har omtrent 20,000 innbyggere. Lewis er den nordlige delen av øya, og er nærmest flat som en pannekake, mens Harris i sør er mer kupert med et titalls topper på over 300 moh.

Jeg hadde så vidt hørt om dette stedet tidligere. Tonje, som jeg reiste sammen med, hadde anbefalt en bokserie som tok sted på øya, og som inspirerte oss begge til å inkludere Lewis og Harris i den skotske reiseruten vår. Lewis-triologien handler om Fin Macleod som er født på øya, og som returnerer i voksen alder som politi for å undersøke en mordsak. Gjennom tre bøker blir man kjent med hans oppvekst på øya, og mange av dens spesielle tradisjoner.

Tre timer etter vi forlot Ullapool var vi framme. Det var nesten mørkt når vi kjørte av ferga i Stornoway, den største byen på Lewis. Regn falt på ruta, og gateskiltene stod både på gælisk og engelsk. Øya er nemlig en av de få stedene hvor gælisk fortsatt lever i beste velgående.

Vi hadde bestilt overnatting gjennom AirBnB. Valget hadde falt på hjemmet til Colin og Yen like utenfor Stornoway, som vi brukte overraskende lang tid på å finne. Hadde det ikke vært for hjelpen til de lokale, er jeg sikker på at vi fortsatt hadde kjørt rundt i sirkel. Hjemmet var plettfritt, og Yen overlesset oss med informasjon, bøker og brosjyrer om øya.

På fergen fra Ullapool til Stornoway på Isle of Lewis

Neste morgen, etter å fått smakt på ekte skotsk blodpudding til frokost, var vi klare for å utforske denne forblåste øya. Vi valgte å starte lengst nordøst, og satte derfor kursen over lyngheiene mot Butt of Lewis.

Butt of Lewis har faktisk havnet i Guiness rekordbok som det mest forblåste stedet i Storbritannia. Overraskelsen var derfor stor når vi gikk ut av bilen og merket at det var omtrent vindstille.

Her, på tuppen av Lewis, møter det tilsynelatende endeløse havet land. Klippene her har blitt slått og formet av bølger i millioner av år. Sjøfugler finner mat og legger egg her, og vi så til og med en flokk havsuler fly forbi.

Innbyggerne av Lewis og Harris har et spesielt forhold til denne fuglearten, som kalles «guga» på gælisk. I flere århundrer har innbyggerne reist på en årlig tur til fugløya Sula Sgeir, 64 km nord for Lewis hvor 5,000 par havsuler hekker. Sulekjøttet har blitt sett på som en delikatesse i århundrer, og var blant annet en favoritt for de skotske kongene og rikmannsfolket på 1500-tallet. Denne årlige fuglejakten, som fordømmes av mange, foregår fortsatt i dag. Jegerne har tillatelse til å ta 2,000 ungfugler årlig, og det er stor stas (og en ekte manndomsprøve) å få være en del av de ti som setter avsted på dette farefulle oppdraget hvert år.

Etter å ha tatt en runde for å se på klippene, sulene og fyrtårnet, satte vi oss tilbake i bilen. Ikke lenge etter stoppet vi ved havnen i Port of Ness. Fra denne store havna er det båten med fuglejegerne går fra hver høst, på vei ut til Sula Sgeir. Stedet er også godt beskrevet i Lewis-triologien, siden det er her hovedkarakteren Fin kommer fra.

På vei sørover langs kysten stoppet vi innom strender så vakre at man skulle tro de befant seg i Karibien eller Stillehavet. Det var i grunn bare palmene som manglet. I stedet gikk det hvite sauer med svarte fjes rundt omkring, og livet opp landskapet.

Vi fikk et glimt av Norge da vi stoppet i Shawbost ved et gjenskapt gammelt mølle-anlegg fra jernalderen, opprinnelig bygget av vikinger. Vi kjørte også forbi endeløse torvmyrer med geometriske mønster, hvor øyas innbyggere i flere hundre år systematisk har skjært ut torv for brensel. På en øy nærmest uten trær, var torv det man brukte både til oppvarmning, matlaging og lys. I senere år har olje og elektrisitet tatt over, men fortsatt er det øyboere som sverger til denne måten å fyre på.

Et glimt av gamle norrøne Norge på Lewis og Harris

På Lewis og Harris er det i grunn mange tradisjoner som fortsatt holdes liv i. Vikingene var kjente for sine langhus, hvor dyrene bodde i en del av huset og menneskene i den andre. Denne bostedsformen eksisterte langt inn i 1900-tallet på Lewis og Harris. Disse steinhusene med halmtak kalles svartehus, eller blackhouses, og for å lære mer om dem, dro vi innom Gearrannan Blackhouse Village. Den lille landsbyen med ni svartehus, er i dag restaurert og omgjort til museum og overnattingssted, men helt fram til 1974 var faktisk husene bosatt. For et liv det må ha vært!

Disse steinhusene hadde ingen isolasjon eller fundament. De hadde jordgulv, og alle husene ble bygget i en helling fordi vann trengte inn i dem gjennom gulv og tak, og måtte ha et sted å renne ut. Taket bestod av halm, og husene hadde et ildsted i midten. Her brant det vanligvis torv til alle døgnets tider for å holde varmen, men husene hadde ingen pipe. Røyk fylte alltid rommet, og trakk til slutt ut gjennom taket, som ble farget svart av sot, derav navnet svartehus. Strøm kunne de bare drømme om, badet bestod av et vaskevannsfat, og når de skulle på do, tok de med seg en liten spade og gikk ut på myrene.

Det var tre søsken som bodde i det ene av husene fram til 1974, en mann og hans to søstre. Den yngste av dem var 81 år når de måtte flytte ut. Det var rett og slett ikke forsvarlig at de bodde der lenger.

I delen av huset der dyrene opprinnelig bodde, møtte vi Alex, eller Ailig som han het på gælisk, sittende bak en stor, gammel vev. Dette store, gamle beistet (veven, altså) var hele 100 år gammel, og av så godt håndverk at den nok ville vare i 100 år til. Her på øya produseres nemlig Harris Tweed, øyas mest kjente produkt. Dette er et grovt ullstoff i tradisjonelle farger og mønster, som har blitt produsert på øya i lange tider. Fortsatt blir Harris Tweed spunnet for hånd, farget for hånd og håndvevd hjemme i øyboernes hjem, slik den alltid har blitt.

Alex hadde vevet siden han var 14 år gammel, og det hadde faren og bestefaren også. Nå var han pensjonert, men hadde likevel endt opp med en liten stilling på museet på grunn av sine vevekunnskaper. Han fortalte oss historie etter historie fra øya, og viste fram hvordan veven fungerte. Det var nesten vanskelig å løsrive seg, men det måtte vi dessverre til slutt. Dagen var fortsatt ung og vi hadde mer å se.

Et av stedene på øya jeg gledet meg mest til, var Callanish, eller Calanais på gælisk. Her kunne vi reise flere tusen år tilbake i tid uten å røre oss av flekken. Dette forhistoriske steinmonumentet er hele 5,000 år gammelt, og dermed noe eldre enn Stonehenge. Ovenfra ser det ut som et keltisk kors, med en sirkel i midten og «armer» som strekker seg ut i fire retninger. I midten står en enorm monolitt på nesten fem meter. Steinene har blitt omtalt som kjemper følge tradisjonen, som ble forsteinet og gjort et eksempel av fordi de ikke ville konvertere til kristendommen.

Denne steinsirkelen er som alle andre steinsirkler omhyllet i historier og overtro, og man vet fortsatt ikke hvilken funksjon de faktisk hadde. Selv om steinene i Callanish står på en høyde, ble de gjennom tusenvis av år sakte, men sikkert dekket av vegetasjon og torv. I 1857 startet man å grave bort torven rundt steinene, og man måtte grave over 1,5 meter ned for å finne fram til deres egentlige høyde. I dag er de fredet, og vitner om øyas lange historie.

Det aller kuleste er derimot at dette er langt fra den eneste steinsirkelen i området. Det finnes faktisk en hel haug av dem som fortsatt står, og fungerer som en forbindelse fra fortiden inn i nåtiden.

På dette tidspunktet hadde vi allerede lært at Isle of Lewis og Harris er en gullgruve for historieinteresserte, og at det gjennom historien har vært bånd mellom denne øya og norrøne Norge. Når vi stoppet ved den enorme sandstranden på Uig, befant vi oss på stedet med kanskje den aller tøffeste forbindelsen.

I 1831 vandret øyboeren Malcolm Mcleod langs stranden, når han tilfeldigvis kom over et lite steinkammer. Spent på om han hadde funnet en skatt, gravde han kammeret fram fra sanden. Da han åpnet det, så han flere titalls små øyne stirre opp på seg. Han trodde han hadde funnet feer i portalen til underverdenen, og ble så redd at han løp hjem. Malcolm kom ikke tilbake før kona ble sint og tvang han til å returnere og hente hjem disse små skapningene. Det han egentlig hadde oppdaget var ikke feer, men 93 sjakkbrikker av hvalrosselfenben, formet som mennesker. Konger, dronninger, løpere, springere og bønder. Alle med store øyne, og noen forfjamsete uttrykk i ansiktet.

Og forbindelsen til Norge? Vel, forskerne mener at disse figurene ble laget i Trondheim på 1100-1200-tallet.

Modeller av sjakkfigurene i stor størrelse, merk berserkeren til venstre!

Ingen vet hvorfor eller hvordan de havnet på denne stranda i Uig, men teoriene er selvsagt mange. Ble de ranet fra et skip og gjemt? Ble de skjult av en handelsmann i knipe? Ble de stjålet og gjemt av en bitter sjakkspiller? Fant de veien dit selv?

Hvem vet, men én ting er hvertfall sikkert. Stranda i Uig er enorm, og å finne det lille kammeret med disse figurene, var som å finne en nål i en høystakk. De små sjakkbrikkene var nok klare for å bli funnet, etter å ha ligget 800 år i mørket under sanden.

I dag befinner flesteparten av brikkene seg i British Museum i London, og noen i National Museum of Scotland i Edinburgh. Man finner likevel kopier av brikkene i stor størrelse ved stranden, og de er et fascinerende skue. Spesielt berserkerne, som med øyne fulle av intensitet og galskap, biter i skjoldene sine og ser ut som de venter på å angripe.

Høylandskyrne vi traff på veien videre var jeg også litt redd for at skulle gå til angrep på bilen. På de lite traffikerte veiene på denne sørvestlige delen av Lewis, hadde kyrne funnet ut at de liksågreit kunne legge seg ned på asfalten og okkupere veibanen. Hvem skulle liksom stoppe dem? Det måtte litt manøvrering til for å komme seg forbi, for de hadde ingen planer om å røre seg.

Vi kom oss likevel trygt fram til Mangersta hvor det uregjerlige havet viste sin styrke ved å kaste seg inn i klippene under oss. Mens vi nøt det mektige synet, kom vi i snakk med en kar fra Glasgow som gjorde det samme. Han var fotograf og lærer, og var så fascinert av øya, at han besøker den hvert år. Vi ble stående en stund å prate alle tre mens vi ventet på solnedgangen, men den forsvant i skyene, og når vi nesten døde av frostskader av den brutale vinden, var det bare å komme seg tilbake til bilen.

Vi hadde egentlig planer om å dra ut på puben og spise når vi returnerte til Stornoway, men slitne som vi var etter en lang dag, bestemte vi oss heller for å dra innom butikken og kjøpe en pizza til 2 pund.

På vei fra butikken så jeg plutselig blålys bak meg, og måtte kjøre inn til siden.

Livredd for hva jeg hadde gjort galt, rullet jeg ned vinduet da jeg så politibilen komme opp på siden av meg.

Det viste seg at jeg hadde glemt å slå på kjørelysene… Politibetjentene forlot oss med et smil, og vi holdt på å le oss ihjel. Vi skøyet om at vi hvertfall hadde fått snakke med kollegaene til Fin Mcleod, og i latteren og tumulten glemte vi dessverre at det var lørdag, og ikke minst hvilken dag som ville følge. På søndager stenger nemlig hele øya ned.

Vi startet neste morgen med å kjøre nordover langs kysten fra Stornoway, forbi endeløse fargesterke lyngheier, noen fantastiske strender og en vei som bare ble smalere og smalere. Vi passerte Tolsta, og til slutt endte vi opp ved Broen til Ingensteds. Når man krysser broen, slutter rett og slett veien, og omdannes til en smal, steinete sti.

Mellom 1918 og 1923 var øya eid av Lord Leverhulme, som hadde store planer han ønsket å realisere. Han ønsket blant annet å gjøre det mer effektivt å komme seg rundt på øya, og knytte tettstedene sammen med flere, og bedre, veier. En av veiene han bygde var denne «snarveien» langs østkysten fra Stornoway og Tolsta til Port of Ness i nord. Men veien kom aldri lenger enn hit.

Broen var flott den, men omgivelsene var derimot helt magiske, med sine høstfargede bregner og lilla røsslyng over alle heier herfra og til evigheten.

Tilbake i Stornoway, og landsbyene rundt, var parkeringsplassene utenfor kirkene fulle av biler og mennesker kledd i kjole og dress. Gatene ellers var folketomme, og ingen butikker åpne. Lewis og Harris har alltid vært en svært kristen øy, hvor sabbaten fortsatt holdes hellig. Heldigvis hadde vi fått frokost av Colin og Yen, men vi lurte svært på hvor vi skulle få tak i lunsj og middag.

Vi fortsatte videre, og tenkte det kanskje ville være bedre i Tarbert på Isle of Harris, hvor vi skulle ta ferga til Isle of Skye senere på dagen.

Harris er bare en brøkdel av størrelsen på Lewis, men landskapet er til gjengjeld svært kupert. Vi forlot derfor Lewis, som minnet svært om Finnmarksvidda, og bega oss opp fjellene på Harris, hvor vinden var så sterk at vi nesten blåste av veien.

Noe av det jeg hadde gledet meg mest til, var å se de flotte strendene på Isle of Harris. Jeg visste selvfølgelig at været på denne øya kunne være hardt og ustabilt, men jeg hadde likevel ikke forventet å havne i stormkast, null sikt og regn som kom sidelengs. Kontrasten fra den ene siden av øya, til en andre, var enorm.

Da vi hadde kjørt over fjellene, og ut den lange enveiskjørte veien til Luskentyre Beach og parkert bilen, tok det omtrent to nanosekunder fra vi gikk ut døren til jeg var våt fra ytterste lag til innerste. Bølgene var store, og tåken lå lavt. Det var lite som minnet om paradisstrendene jeg hadde sett bilder av. Oppholdet ble derfor kort. Heldigvis fikk vi et glimt av to «enhørninger» i regnet før vi forlot, og kjørte videre til Seilebost. Flotte streder altså, men dårlig vær å se dem i.

Noe skuffet fant vi veien til Tarbert, hvor fergen skulle ta oss videre til Isle of Skye et par timer senere. Her var det ikke ett eneste menneske å se. Vel, før vi ankom puben Pierhouse. Den viste seg å være det eneste som var åpent i byen. Her viste de fotballkamp på TV, og jeg er sikker på at alle innbyggerne i Tarbert hadde presset seg sammen der inne for å skåle i øl. Smekkfullt, med andre ord. Vi ble derfor sittende i bilen mens regnet hamret på ruten, for å lese det resterende av Lewis-triologien.

Til tross for det trasige været, og mangelen på mat før vi kom oss på ferga, var det likevel en passende avslutning på oppholdet på øya. Tilbake til der fascinasjonen hadde startet, etter å ha fulgt i fotsporene til Fin Mcleod rundt hele øya. Jeg hadde derimot aldri trodd hvilken påvirkning den skulle ha på meg, eller hvor mye spennende den ville ha å by på. Klipper, strender, endeløse torvmyrer, høylandsfe, svartehus, tweed, whisky, gælisk, overtro, tilknytningen til Norge, og tusenvis av år med historie.

Øya er fortsatt relativt lite besøkt sammenlignet med andre deler av Skottland, og den gir på mange måter et unikt glimt inn i fortiden. Et vindu inn i en kultur som andre steder i landet allerede har gått tapt. Men det varer kanskje ikke så mye lenger. Lewis-triologien har satt Lewis og Harris på kartet, og det er nok ikke lenge før massene inntar også denne øya.

Selv er jeg sikker på at jeg bare må tilbake. Da skal det utforskes enda mer, forhåpentligvis i litt bedre vær, så de flotte strendene endelig kommer til sin rett.

Til fantastiske Lewis og Harris må jeg bare tilbake

Kort informasjon om turen til Isle of Lewis og Harris

Man kommer seg til Lewis og Harris med ferge fra enten Ullapool eller Uig på Isle of Skye. Overfarten tar rundt 2-3 timer avhengig av hvilken rute man følger, og billetter kan bestilles her. Det anbefales å bestille på forhånd dersom man reiser med bil i høysesongen.

Bil er absolutt et must dersom man skal utforske øya, da lokaltransporten er noe mangelfull, og de mest spennende stedene ligger noe usentralt til.

Lewis-triologien er skrevet av Peter May, og de tre bøkene heter på norsk Svartehuset, Lewis-mannen og Lewisbrikkene. Dersom du har lyst til å utforske Lewis og Harris i fotsporene til Fin Mcleod selv, kan denne oversikten være til hjelp.

Er Isle of Lewis og Harris et sted du kunne tenke deg å utforske selv? Har du lest Lewis-triologien selv?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. Hei, Renate
    Det ser virkelig ut som et flott sted å reise til! Værhardt, sikkert. Men høres ut som dere hadde en fin tur, til tross for litt variabelt vær.
    Jeg kunne godt tenke meg en tur dit en gang!
    /Mette

    1. Hei Mette! Ja, Lewis og Harris var noe helt for seg selv. Været var nesten enda mer varierende enn det er hjemme i Nord-Norge, så vi visste aldri hva som ville møte oss rundt neste sving. Tror det er et sted du ville likt deg! Jeg tenker å dra tilbake allerede til neste år. 🙂

  2. Hei, Renate
    Jeg leste Lewis-trilogien høyt for samboeren tidligere i år, og ja, vi har snakket om at vi kunne tenke oss å besøke Isle of Lewis and Harris. Lysten ble bestemt ikke mindre av å lese innlegget ditt. 🙂
    Mange hilsener fra Monique

    1. Så gøy! Det er nok ekstra spesielt å utforske disse øyene dersom man har lest triologien, tror jeg. Man har jo allerede fått en liten innsikt i stedets historie og kultur allerede før man ankommer. Håper dere får muligheten til å dra dit med tiden. 🙂 Takk for kommentar!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic