Det lille fjellrike landet Lesotho befinner seg i sørlige Afrika, og er omringet på alle kanter av Sør-Afrika. Det laveste punktet i landet ligger 1400 meter over havoverflaten, og hele 80 prosent av landet ligger på over 1800 meters høyde. Lesotho kan derfor med rette kalles landet i skyene.

– Visste dere at Lesotho er det høyest beliggende landet i verden? spør guiden Siya.

Planen min var å tilbringe ihvertfall et par dager i Lesotho. Jeg hadde lyst til å kjøre opp Sani passet, se fossen i Semonkong og dra på ridetur fra den ene lokale landsbyen til den andre. Den planen falt dessverre gjennom. I denne omgang fikk jeg bare mulighet til å besøke landets nordøstlige hjørne på dagstur, og ankom med en liten gjeng fra hostellet jeg bodde på den sørafrikanske siden av Drakensbergfjellene. Fjellene som danner en naturlig grense mellom de to landene.

Lesotho er et kongedømme, og har vært det siden Moshoeshoe I samlet landet og gjorde det til sitt rike på 1800-tallet. Han regnes fortsatt som landsfaderen og både bursdagen og dødsdagen hans feires i landet. Den nåværende kongen heter Letsie III, og har sittet på tronen siden 1996.

– Kongeriket i skyene er derfor en passende betegnelse på Lesotho, sier Siya og smiler bak til oss.

Først blir vi stemplet ut av Sør-Afrika. Deretter ankommer vi grensestasjonen inn til Lesotho etter å ha kjørt noen humpete veier over Monansto-passet. «Grensestasjonen» består av en liten brakke på hjul, som har ankommet for ikke så lenge siden. Inntil ganske nylig, fikk man ikke noe stempel inn i landet her. Rett og slett fordi det ikke var noen som kunne gi deg stempelet. Det er ingen kø nå heller, for å si det sånn.

Vi følger de humpete jordveiene enda lenger inn i landet, før vi ganske snart kommer inn i en liten landsby. Et par menn kommer ridende forbi oss på slanke hester, med ullpledd surret rundt seg. Rundt oss skaper grønne fjell en naturlig barriere til omverdenen, og foran oss ligger flere runde bygninger med strå på taket.

Landsbyen vi har ankommet heter Mafika Lisiu, som betyr noe slik som «kornsilo». Dette er fordi de mange hulene i fjellene rundt landsbyen i mange hundre år ble brukt som kornlager. Her lever innbyggerne fortsatt på samme måte som de har gjort de siste hundre årene. Husene er laget av høy, gjørme og kumøkk, hest og esel er fremste transportmiddel, maten høstes i hagen eller i fjellene rundt, og de høye fjellene stenger ute alt av mobilsignal.

Vi parkerer bilen utenfor landsbyens skole. Det bor omtrent 1,000 innbyggere i Mafika Lisiu, hvorav 130 av dem er skolebarn. Vi ankommer midt i friminuttet, så alle barna er ute. Noen spiller fotball, andre leker i noen trær, og enkelte av dem står stille sammen og ser nysgjerrig bort på oss.

En av lærerne kommer ut for å snakke med oss. Han kan fortelle at barna går på skole i syv år. Det er gratis og for alle. Deretter må de fortsette på videregående som ligger to timers gange unna. Bare 35 % av barna fortsetter på videregående. Det koster rundt 800 rand per barn per halvår, og er dessverre for dyrt for de fleste.

Lesotho regnes nemlig som et av de fattigste landene i verden. Jordbruk er den viktigste næringsveien i landet, og omtrent 70 prosent av befolkningen livnærer seg av dette. Dessverre er det lite av fjellandet som egner seg for dyrkning, bare omtrent 10 prosent av det totale arealet. Mye av maten som forbrukes må derfor importeres fra Sør-Afrika, som Lesotho på mange måter er avhengige av.

Lesotho har også en av de høyeste forekomstene av HIV/Aids i verden. Omtrent én fjerdedel av den voksne befolkningen er hiv-smittet. Det gjør at mange ikke har kapasitet til å arbeide og tjene til livets opphold. Det gjør også at mange barn fødes med hiv-smitte, og at flere av dem blir foreldreløse i ung alder.

Å gå på skole lenger enn syv år blir derfor en luksus for få av landets unge og håpefulle. En liten bonus er likevel at dersom du kommer deg gjennom videregående, får du studere gratis på universitetet.

Læreren ønsket også å lære oss litt av landets språk.

– Her i Lesotho kalles folket basotho i flertall og mosotho i entall, og språket kalles sesotho, konstaterer læreren. – Hva tror dere «sotho» betyr? legger han til.

Det betyr høyt eller fjell, selvfølgelig. Og det er nettopp opp i fjellene vi har tenkt oss nå.

Vi passerer gressende hester, esler og sauer nærmest overalt. Katter ligger og hviler i skyggen og hunder bjeffer i det fjerne. En eldre kvinne står og vinker til oss fra et av de runde husene. Guiden går bort til henne og hilser. Det viser seg at de kjenner hverandre godt, og at hun begynte å forberede et måltid til oss når hun så bilen parkere ved skolen. Hun har laget pap (en grøt av maismel) og stekt spinat. Vi finner oss et sted å sitte i det mørke, lille rommet, og lar fatet med maten på gå på rundgang mens vi forsyner oss med hendene.

Guiden Siya forteller at basothoene er et generøst folk. De har blant annet en tradisjon med å henge flagg utenfor hjemmet sitt dersom de har mat- eller drikkevarer å dele. Flaggene har gjerne ulike farger alt etter hva de har å tilby. Et hvitt flagg betyr for eksempel hjemmelaget øl, mens andre farger symboliserer ulike matvarer. Her til lands ses det på som en synd å ikke dele overskuddet sitt med andre.

På vei oppover i fjellene stopper vi innom en av landsbyens to healere, eller sangomas, som det heter på sesotho. Han inviterer oss inn i huset sitt hvor han forteller historien sin, mens guiden oversetter. For å bli sangoma, må man bli utvalgt av sine forfedre, og det er også de som gir healeren råd. Akkurat denne healeren fikk kallet sitt av å se syner av hendelser før de skjedde. For å kunne bli en offisiell healer, var han nødt til å kjøpe to geiter som skulle ofres av en annen healer. Først da kunne han begynne å arbeide med å gi råd og veilede andre – og ikke minst helbrede de som trenger det, ved bruk av lokale urter.

Han er kledd i rødt, med hvite perlesmykker rundt halsen, dekorerte av store bjeller, antilopehorn, en krokodillefot og halen til den ene av geitene som ble ofret da han ble sangoma. Desto mer erfaren som sangoma man er, desto mer (og større) dekorasjoner kan man bære.

Etter at vi har takket healeren for hans gjestfrihet, fortsetter vi lenger opp i fjellet. Vi går og går. Til slutt føles det nesten ut som vi kan nå skyene. Det høyeste punktet i Lesotho er faktisk det høyeste stedet i Afrika sør for Kilimanjaro. Akkurat så høyt oppe er vi ikke, men utsikten er strålende i alle retninger, selv om vi befinner oss lenger ned enn alle fjellene rundt oss. Herfra ser vi ned til landsbyen, hvor de runde husene vises som små kuler i det grønne landskapet.

På vei ned tar vi en pause i en liten grotte. På steinen over oss kan vi skimte noen rødmalte figurer. Det viser seg å være hulemalerier skapt av San-folket for mange tusen år siden. Mesteparten er dessverre borte, men det er fortsatt mulig å antyde en del ulike figurer, både av mennesker og dyr.

Flere av nåtidens mennesker og dyr møter vi flere av på vei ned. Geiter løper vekk fra oss, små jenter poserer når de ser oss og kameraene våre. Vi stopper innom en liten kornmølle hvor alt arbeidet gjøres for hånd, og arbeiderne er dekket av et tynt lag mel fra topp til tå.

Når klokken viser kl. 15, begynner Siya bli litt stresset.

– Grenseovergangen stenger kl. 16 skjønner dere, forteller han. Deretter fortsetter vi i hurtigmodus tilbake ned til bilen, og gjør oss klare for å forsere de humpete veiene igjen.

Vi rekker heldigvis fram i tide. Fyren i passkontrollen er en annen en han vi møtte i morges. Jeg hilser på sesotho da det blir min tur til å vise passet.

– Dumela, sier jeg.

Passkontrolløren setter i et stort smil, hilser tilbake, reiser seg opp og tar meg i hånden. Det er tydelig at han setter stor pris på noe så lite.

Selv om det bare ble en liten dag i Lesotho denne gang, er jeg svært glad for at jeg fikk oppleve landet i det hele og store. Ikke minst var det forfriskende å besøke et sted hvor turismen er nærmest ikke-eksisterende. Hvor det ikke finnes salgsboder, salgstriks eller tigging. Hvor man møter lokalbefolkningen menneske til menneske, og ikke som kjøpere, selgere og produkter.

Det var på mange måter en reise tilbake i tid, til enklere tider, hvor hverdagen stort sett består av å dekke de grunnleggende behov – og finne glede i alt som kommer utenom.

Praktisk informasjon om dagsturen

Amphitheatre Backpackers, hostellet jeg bodde på, har lenge hatt et godt og sterkt forhold med denne, noe isolerte delen av Lesotho. De har blant annet finansiert den nye skolebygningen i landsbyen Mafika Lisiu. Det er dessuten bare de som driver turer til dette området. Ved å bli med på utfluktene deres, hjelper man til med å finansiere flere prosjekter i dette området.

Bilturen fra hostellet til landsbyen tok omtrent to timer hver vei, gjennom Free State i Sør-Afrika.

Jeg betalte 1350 rand for dagsturen inkludert alt (omtrent 800 norske kroner).

De fleste land (inkludert Norge), trenger ikke visum for å besøke Lesotho for besøk under 14 dager.

Har du besøkt Lesotho, eller er det et land du kunne tenke deg å oppleve?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

6 Comments
  1. Ahh, for et sted! Vi var på ridetur her for mange år siden, etter at en sørafrikansk venninne fant på St vi burde ta noen dager på Malalea logde.
    Skulle reist tilbake på en ridetur til.

    1. Åh, det høres fantastisk ut, Linn! Drømmen for min del var også ridetur i Lesotho, men logistikken ville ikke helt fungere. Det får bli neste gang! 🙂

  2. Herlig å lese om dine opplevelser 😊
    Skal en tur innom Lesotho selv, da jeg stoppet ved Drakensbergfjellene for 17 år siden.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no