Kashan – møtet med Iran

De fleste lar sitt første møte med Iran være millionbyen og hovedstaden Teheran. Selv ønsket jeg en litt mykere start, og satte meg på bussen tre timer sørover til den ganske mye mindre byen Kashan, som fungerer som en oase i den store ørkenen.

Etter jeg landet i Iran, hadde jeg nærmest flydd gjennom passkontrollen, og fått flere «velkommen til Iran» enn jeg kunne svare på. Deretter gikk det raskt og enkelt å skaffe seg iransk SIM-kort, veksle penger og spørre etter veien til metroen, med veska full av sedler mens flere titalls taxisjåfører nærmest hang over meg.

Vel framme ved inngangen til metroen, på en linje som nylig var åpnet og ikke kjørte med full kapasitet enda, spurte jeg om prisen. «Ti tusen» svarte gutten i kassen, og siden jeg ikke var kjent med hverken pengesystemet eller sedlene enda, gav jeg bare en tilfeldig seddel som betaling og fikk sikkert hundrevis av småsedler tilbake.

Jeg fikk plass på den første metroen denne dagen, og avgang var klokken 06.40. Det var kjølig ute nå på nattmorgenen, så det var en svært velkommen overraskelse at setene var oppvarmede. Jeg hadde plassert meg i kvinnevognen, men siden den bare var halvfull hadde en del menn også plassert seg der inne. Kanskje på grunn av de oppvarmede setene? Det varte ikke så mange stopp før de ble jaget ut av noen eldre kvinnfolk som kom på.

Møtet med Iran på Snapchat

Den røde solskiven steg høyere og høyere på himmelen mens metrotoget kjørte inn mot Teheran. Flyplassen ligger fire-fem mil utenfor sentrum. Vognene ble fullere og fullere av unge og gamle kvinner, alle kledd i sorte, lange chadorer. Mange stod og så på telefonene sine. Andre stod og så på meg. De nyankomne måtte etter hvert bokstavelig talt presse seg inn i vognene, og det ble så trangt at det nesten var vanskelig å puste. Heldigvis skulle jeg ikke helt inn til sentrum, men av på den sørlige busstasjonen. Det var nesten umulig å komme seg ut av metrovognen, og politiet på perrongen måtte til slutt steppe inn og hjelpe til.

Busstasjonen lå like ved metrostoppet Terminal-e Jonoob, og med en gang jeg kom ut til bussene spratt det fram en gutt som spurte hvor jeg skulle. «Kashan» svarte jeg, og han vinket meg entusiastisk til en svær buss som stod like ved og var på vei til å dra. Et par minutter senere satt jeg i et komfortabelt sete på vei sørover, glad for å forlate hektiske Teheran og byens åtte millioner innbyggere i denne omgang.

Jeg valgte å legge mitt første møte med Iran til Kashan, og ikke millionbyen Teheran

Kashan viste seg å være akkurat hva jeg hadde drømt om at mitt første møte med Iran skulle være. En mindre og mer avslappet by, hvor selv ikke taxisjåførene forsøkte å lure til seg noen ekstra kroner til tross for at man var turist. 100,000 rials senere var jeg dermed framme ved hotellet mitt – Noghli House, og fikk tildelt mitt lille rom til tross for at det fortsatt var tidlig på dagen.

Noghli House er et gammelt hus i tradisjonell stil, med flotte innergårder og et generelt sjarmerende uteområde. Dekoren på rommet mitt var likevel noe mer tvilsom. Det så nesten ut som barna i huset var slippet løse på rommet med fargestifter og maling, med noen svært sjarmerende og merkelige resultater som angry birds over hodeputen og en ballerinaprinsesse på veggen motsatt fra døra. Badet var delt, men lå like under rommet mitt, så det var nært å nå. Dessuten ligger Noghli House nærmest i hjertet av gamle Kashan.

Svært så koselig hos Noghli House

Etter litt avslapping etter en lang reise og en søvnløs natt, dro jeg på meg hodesjalet igjen, og fant veien ut i gatene i Kashan. Her bor det bare rundt 300,000 mennesker i motsetning til Teherans mange millioner. Dette området kan spore sine røtter tilbake til neolitikum for 9,000 år siden, og er dermed en av de eldste bosetningene på jorden hvor det fortsatt bor folk. Kashan har i senere tid vært et sentrum for produksjon av vakre fliser og tepper, som har gjort byen kjent i regionen. Byen ligger også mellom fjell og ørken, og jeg følte mange ganger på at Kashan minte meg om byen Bukhara i Usbekistan.

Scener fra Kashan

Første stopp var moskeen Agha Bozorg fra 1700-tallet, som har en madrassah (teologisk skole) i underetasjen. For et makaløst byggverk. Her gikk jeg nærmest helt alene for meg selv, og lurte på hvor alle de andre turistene var. For selv om Kashan ikke er den mest turistifiserte byen i Iran, får stadig flere turister øynene opp for dette stedet. Og joda, når jeg var på vei til å dra, kom en turistgruppe med en høylytt guide valsende ut gjennom en liten dør i moskeen og tok over showet. Da var det bare å finne veien videre.

Vakre Agha Bozorg

Jeg måtte nesten også ta turen innom byens basar, som sies å være en av de flotteste i hele landet. Her har det vært solgt fliser, tepper, krydder, silke, garn, mat, klær og andre varer i hundrevis av år. Hele basaren er under tak, og som turist blir man hilset på hele veien gjennom. Jeg gikk nesten forbi Khan Amin al-Dowleh Timche karavanserai, men oppdaget stedet heldigvis i siste liten. Denne fantastiske delen av bazaren er virkelig ikke noe som kan forbipasseres.

Mens jeg stod og tok bilder av en annen mindre karavanserai i basaren, kom en eldre kar bort til meg med et smil, pekte oppover og sa «roof?». Jeg er ikke vanskelig å be når det gjelder en god utsikt, og takket hjerteligst ja mens jeg gav fyren noen rialer. En svært bratt trapp førte oss i stupende mørke opp til døren til taket, hvor han låste opp og lot dagslyset blende oss. Når jeg fikk synet tilbake kunne blikket falle på byen som strekte seg utover for mine føtter, hvor minareter, vindtårn og kupler stakk opp helt bort til fjellene i det fjerne. Et lite stykke bort, på et annet tak, kunne jeg se to turister ta bilder av hverandre, før de vinket til meg og fortsatte med sine selfies.

Vel ute av basaren fortsatte jeg lenger inn i gamlebyens kjerne, før jeg dukket opp utenfor de berømte tradisjonelle husene og hagene som Kashan er kjent for. Hit dro landets adel og rike på ferie på 1800- og 1900-tallet, og bygde seg enorme og rikt dekorerte feriehus i iransk stil. Disse fungerer nå som museer, og jeg hadde tenkt å besøke minst ett av dem, men havnet midt i en filminnspilling i Borujerdi House, og Tabatabaeis House bestemte jeg meg heller for å vente med til senere (men den dagen jeg dro dit viste det seg at det var stengt pga helligdagene).

Til venstre: Iran var i en sørgeperiode da jeg besøkte, med svarte flagg og bannere hengende overalt. Til høyre: De enorme dørhåndtakene på Tabatabaei House

Jeg ble vinket inn til mausoleet til Imamzadeh Sultan Amir Ahmad av en muslimsk geistlig med hvit turban på hodet («Imamzadeh» betyr avkom, og hentyder til at Sultan Amir Ahmad var i slekt med en av de tolv imamene, og dermed Mohammed selv). Han lurte på om jeg kunne tenke meg å høre litt mer om stedet, og tok meg villig med inn (etter at jeg hadde fått på meg en chador) og begynte å fortelle. Han fortalte blant annet om tragedien i Karbala i år 680, hvor Imam Hussein (barnebarnet til Mohammed) og hele hans familie ble massakrert, som i disse dager gjør at sorte bannere og flagg henger overalt i Iran. Førti dager etter datoen massakren skjedde holdes Arba’een, hvor store minnesmarkeringer holdes, og hvor mange går pilegrimsferd til Karbala. Denne «feiringen» fant sted dagen før jeg ankom Kashan. Den geistlige fortalte også at til tross for hva mange tror, er kristendommen og islam «venner» og at når den tolvte imamen kommer, så kommer han sammen med Jesus.

Jeg ble også tatt med bak «lukkede dører» for å se et gammel, svært instrument som ble brukt til religiøs selvpining. På dette var det overraskende figurative avbildninger av Mohammed og familien hans. På gulvet langs veggene lå det flere menn og halvsov og slappet av, noe som visstnok var vanlig. «I både moskeene, skrinene og mausoleene har alle mennesker et fristed» sa den geistlige, før han takket for at jeg kom innom og ønsket meg en god dag videre.

På hyggelig besøk i mausoleet til Sultan Amir Ahmed

Etterpå bestemte jeg meg for å besøke det tradisjonelle huset Abbasi, men før jeg kom så langt oppdaget jeg at stedet hadde en restaurant og at jeg var svært sulten. Derfor fant jeg meg en sitteplass der. Jeg bestilte auberginegryte med kamelkjøtt, ris og brød, og lemonade til. Overraskene nok ble jeg servert noe alkoholfri sitronøl i stedet for limonade, og oppdaget det ikke før jeg hadde åpnet boksen. For noen som misliker smaken av øl, ble det en liten skuff. Maten var derimot svært god.

En av mennene som arbeidet der kom bort med et smil og spurte hvor jeg kom fra. Like etterpå kom han tilbake med et lite norsk flagg som han plasserte like ved der jeg satt. Jeg måtte le, nå ble det seende ut som jeg satt og hadde en diplomatisk FN-middag med meg selv. Greia med flagget viste seg også å bli en gjenganger hver gang man besøkte restauranter i de største og mest besøkte byene.

Aubergine- og kamelgryte på restauranten til Abbasi House

Da jeg hadde spist ferdig viste det seg at det tradisjonelle huset hadde stengt for dagen, så da var det bare å finne på noe annet. På vei tilbake mot hotellet, passerte jeg et vakkert bygg hvor jeg så to eldre turister forsvant inn. Jeg gikk etter dem, og det viste seg at dette var det gamle offentlige badehuset oppkalt etter Sultan Amir Ahmad, som nå var omgjort til museum. Jeg forsvant først opp på taket, hvor det viste seg å være en nydelig utsikt ut over Kashan. Det kuleste var nok derimot de små og store takkuplene, som gjorde gjorde stedet ganske så spesielt.

Kuplene på taket til badehuset var ganske så kule, og gjorde seg i det myke kveldslyset

Deretter gikk jeg inn igjen for å se mer av badehuset. Det er ikke lenger i bruk, og det er nesten som en liten labyrint å finne fram til de små og store rommene med fullstendig symmetri og vakre fliser.

Storslagent og symmetrisk inne i badehuset, men vanskelig å ta bilder i det mørke, gule lyset

Når jeg takket for meg og skulle dra, ble jeg stoppet av han som tok billettene. «Du kan ikke dra før du har sett utsikten» sa han, men så fortalte jeg at den hadde jeg jo allerede sett. «Nei, det har du ikke – for nå ser den helt annerledes enn hva den gjorde i stad». Jeg måtte se hva han mente, og tok turen opp på taket igjen. Solen var på vei ned, og lysene på alle de små kuplene på badehuset var slått på. Himmelen var rosa, og lysene fra hele byen glitret som gull så langt øyet kunne se. Det var et helt nydelig syn, som ble komplett når solnedgangens bønnerop begynte å strømme ut av byens minareter. Jeg fant meg en kuppel å sitte på, og ble sittende helt til mørket omfavnet meg, bare for å nyte øyeblikket.

Jeg var helt overveldet over hvor fin og smidig den første dagen min i Iran hadde vært. Dessuten hadde jeg fortsatt et par dager igjen i Kashan, og hadde også planlagt en lenger tur inn i ørkenen som ligger på byens dørstokk. Det var med andre ord bare å glede seg til fortsettelsen.

Praktisk informasjon om oppholdet i Kashan

Man kommer seg enkelt mellom Teheran og Kashan med buss, og den tar ca. 3 timer. Jeg betalte 160,000 rials for turen på VIP-buss (ca. 30 NOK), og bussene går ofte.

For å komme inn til de ulike tradisjonelle husene, badehuset og andre attraksjoner i Kashan (og Iran generelt) koster inngangspengene som oftest alltid 150,000 eller 200,000 rials (rundt 30-40 NOK).

Jeg overnattet på Noghli House, som i tillegg til Eshan House, er av de mest populære overnattingsstedene i byen. Til tross for dette var hotellet halvtomt når jeg besøkte i november, så det er tydeligvis utenfor sesongen. Jeg betalte 750,000 rials (150 NOK) per natt for et lite enkelt rom med delt bad (inkludert en deilig frokost).

Den trivelige innergården hos Noghli House

Kunne du tenke deg å besøke Kashan?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. Fint skrevet og flotte bilder! I oktober skal jeg jo tilbake til Iran (for fjerde gang). Vi får se om det ikke blir en tur til Kashan og Qom da, der har jeg aldri vært før nemlig. Takutsikten på kvelden er jo helt makeløs i bildene dine. Virkelig flott!

    1. Tusen takk for det! Om du ikke har vært der tidligere, burde du gjerne ta turen innom. Jeg fikk ikke med meg Qom, men likte atmosfæren i Kashan svært godt. Dessuten har byen mange fine utflukter i nær tilknytning. 🙂 Takutsikten var fantastisk!

  2. Ser ut som du gjorde rett i å reise rett til Kashan! Førsteinntrykket mitt av Iran ble noe mer kaotisk i Teheran, hehe.

    Her kjente jeg igjen en hel del fra Kashan, men jeg ser at jeg virkelig gikk glipp av utsikten over byen om kvelden! Noe så vakkert! Jeg opplevde forresten aldri at de kom med flagg til middagen noe sted. Kanskje jeg bare var uheldig, eller kanskje det er noe de har begynt med det siste året? Jeg så samlinger av slike små flagg mange steder da, inkludert det norske, alltid med gule frynser rundt 😀

    1. Hehe, det kan jeg tenke meg. Jeg hadde en full dag i Teheran før hjemreise, og det var mildt sagt hektiske tilstander. Var sikker på at jeg kom til å ende mine dager mens jeg krysset veien over til Azadi-tårnet, eller bli klemt ihjel inne på metroen. :p

      Synd at du gikk glipp av takutsikten! Den var bare helt magisk. Spesielt med bønneropene som fylte luften rundt meg.

      Jeg fikk flagg på hvertfall tre av stedene jeg spiste, haha (på dette stedet i Kashan, samt i Yazd og i Shiraz). Jeg ble alltid spurt fem tusen ganger per dag hvor jeg kom fra, og det virker som de syntes det var stas å kunne finne fram til rett flagg og plassere den på bordet. 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic