Isla de Ometepe rundt på to hjul

Isla de Ometepe består av to vulkaner koblet sammen av en smal stripe land, hvor den ene vulkanen fortsatt er aktiv. Øya er omringet av Mellom-Amerikas største innsjø hvor bølgene blir enorme og oksehaier svømmer rundt. Det høres kanskje ikke så fristende ut? Men tro meg, Ometepe fortjener et besøk.

De enorme bølgene var mitt første møte med den nicaraguanske øya. I en gammel trebåt som kanskje skulle vært pensjonert for lenge siden ble jeg, og (altfor) mange andre turister og lokale stuet sammen for ferden over til Isla de Ometepe. Jeg måtte klamre meg fast i benken jeg satt på for å ikke skli av i båtens voldsomme bevegelser. En av guttene som arbeidet på båten kom med flytevester til meg og hun jeg satt ved, mens han blunket febrilsk til oss. De to tvillingtoppene til øya kom nærmere og nærmere, og til slutt var vi heldigvis fremme.

Jeg hadde overlevd overfarten. Nå var det bare å håpe at den største og yngste vulkanen Concepcion ikke skulle få et utbrudd under oppholdet mitt. Til tross for øyas lunefulle vesen, er det mange som har latt seg fascinerende av den. Her har det bodd mennesker i tusenvis av år, og så lenge vulkanene ikke begynner å tøffe seg, så blir de nok boende der i tusen år til.

Fargerikt

Havnebyen Moyogalpa, hvor båten legger til, viser seg å være en ganske liten by, med en gul kirke, noen spisesteder og overraskende mange scooter- og sykkelutleiere. Det er fargerikt, og mange av dørene er dekorerte med lilla bånd på grunn av fasten før påske. Det er dessuten mange som tilbyr guidede turer opp på begge vulkanene på øya, Concepcion og Maderas. Før jeg går til stedet jeg skal overnatte, spiser jeg en lett middag på Corner House. En gigantisk, spennende sandwich og banansmoothie.

Jeg har valgt Casa Mauro som overnattingssted, bare ti minutters gange unna havnebyen Moyogalpa. Stedet drives av to brødre som leier ut barndomshjemmet sitt, hvor han eldste og kona hans nå bor. Et vanlig nicaraguansk hjem med andre ord, med høner og hunder løpende rundt i hagen. Rommet er enkelt og så nytt at myggnettet på vinduet ble satt opp tidligere samme dag. I tillegg til senga finnes det også en koselig gyngestol i rommet, en vifte og jeg har mitt eget private bad.

På kvelden setter jeg meg ned med Mauro og den engelsktalende broren Danilo og får en innføring til øya og hva som er å gjøre der. De fleste velger å ta turen opp på vulkanene, men til tross for at jeg elsker å gå i fjellet frister det lite å klatre opp på de svære vulkanene i varmen som omhyller øya. Dessuten er sjansen for å se utsikten lav da skyene nærmest alltid legger seg som en hatt over de begge. Men i følge guttene mangler det ikke andre ting å se og gjøre på Isla de Ometepe.

På to hjul

Transporten på øya begrenser seg til taxi, scooter og en buss som bruker flere timer på å forsere øyas veinett. Jeg bestemmer meg derfor fort for å utnytte muligheten til å leie scooter hos Casa Mauro. Etter en liten runde på tomten for å oppfriske gamle kunster, setter jeg avgårde vestover tidlig på morgenen.

Det bor bare rundt 40,000 mennesker på Isla de Ometepe, så det er sjeldent bilkø på veiene. Det kan likevel fort bli stopp, spesielt om morgenene når kyrne skal avgårde på beite. Jeg krysser rullebanen til øyas bittelille flyplass, og fortsetter videre vestover. Rundt meg skriker fugler fra trærne. Griser og høner løper over veien. Barn roper hola og menn plystrer. Husene jeg passerer er fargerike, og buskene langs veien fulle av blomster. Enkelte steder kjører jeg over brostein, og palmer som danser i vinden over meg. Jeg passerer en svær gammel amerikansk skolebuss, med folk hengende ut av dørene bak. Lokale brenner rusk fra hagen så røyken siver opp mot himmelen, mens skyene farer forbi over meg i full fart. Så svinger jeg av og er framme ved første stopp.

Naturreservatet Charco Verde

Jeg parkerer scooteren utenfor reservatet Charco Verde. Inngangspengene er på et par dollar, og jeg stopper først innom sommerfuglhuset. Aldri har jeg sett så mange vakre, store og fargerike sommerfugler på ett og samme sted. Jeg blir så fascinert at det nesten er vanskelig å løsrive seg.

Vel ute igjen, vandrer jeg mellom enorme, eldgamle merkelige trær og ser apekatter ligge langflate på greinene i varmen. Jeg går meg vill mens jeg leter etter et utsiktspunkt, og er nødt til å smyge meg mellom stålstrengene på et piggtrådgjerde for å finne veien tilbake igjen.

Naturparken er oppkalt etter den grønne dammen som ligger innenfor dens grenser, hvor øyas opprinnelige beboere ofret til gudene. De måtte blidgjøre demonen som visstnok bor der, Chico Largo. Jeg så han heldigvis ikke, og det er visst bra, for de som er uheldige nok blir visst tvunget til å gjøre ondskapsfulle handlinger. Det fineste med dammen er i grunn utsikten mot øyas største vulkan, som bestemmer seg for å åpenbare seg fra skyene.

Jeg avslutter timene i reservatet på den sorte vulkanstranden, med beina i vannet (langt nok inn mot land så jeg ikke mister noen tær til haiene) og flott utsikt over til Maderas.

Steinfigurene i Altagracia

Veien tar meg videre til den nest største byen på Isla de Ometepe; Altagracia. Her står det en typisk latinamerikansk katedral fra 1920-tallet, men akkurat i dag er det hagen til katedralen som interesserer meg mest. Her er det nemlig laget en bitteliten skulpturpark med steinstatuer fra førkolumbiansk tid. Figurene er temmelig store, og viser stort sett mennesker og deres alter ego, som ørner og jaguarer. Isla de Ometepe har en svært rik forhistorie, og ble sett på som det lovede landet av de opprinnelige indianerne.

Ometepe betyr nettop to fjell, på det gamle indianske språket, og livet på øya har alltid omhandlet de to vulkanene. Maderas ble sett på som det hellige stedet for solen, mens Concepcion ble sett på det hellige stedet for månen. I tillegg til steinstatuene finner man også andre gjenstander på øya, alt fra urner til helleristninger (som jeg kommer tilbake til). Siden øya på mange måter har vært relativt isolert fra fastlandet gjennom historien, har øyas innbyggere bevart en helt spesiell kultur og tradisjon, som fortsatt lever i beste velgående i dag.

Strand og fiskemiddag

Sulten begynner å gnage, og jeg bestemmer meg for å stoppe på stranden Santo Domingo for å skaffe meg litt middag. Den ligger ved den smale stripen land som binder de to vulkanene sammen. Man kan vel ikke unngå å bestille fisk når man besøker et sted som dette, og etter 250 cordobas og en tyve minutter kommer middagen og en lemonade på bordet. Maten er knallgod, og brisen fra sjøen deilig i det varme været. I vannet nedenfor hopper barna opp og ned i bølgene og slipper ut små gledeshyl. Selv angrer jeg litt på at jeg glemte igjen bikinien på rommet.

Bergkunsten

Jeg finner fort ut at en dag blir for lite til å utforske Isla de Ometepe, og leier derfor scooteren også på dag to. Jeg kommer meg på veien tidlig, og setter kursen mot Maderasdelen av øya, ca. 50 minutter unna, og stopper innom både gården Finca Magdalena og El Portovenir. Her finner man en stor konsentrasjon av øyas bergkunst. Alt fra spiraler og sirkler til figurative avbildninger av dyr som apekatter, firfisler, frosker og lignende. Den eldste bergkunsten på øya er hele 3,000 år gammel, og vitner om Isla de Ometepes lange historie.

Etter all gåingen i den varme skogen, kjøper jeg meg en flaske lemonade på Hotel El Portovenir, og kapitulerer i en hengekøye med fantastisk utsikt mot Concepcion. Her kan jeg gjerne ligge resten av dagen.

Ojo de Agua

Til slutt blir man nesten sliten av å bare ligge, så etter tidenes varmeste formiddag, er jeg nesten bare nødt til å finne veien til Ojo de Agua når ettermiddagen ankommer. Ojo de Agua er et kildevann som renner under jorden fra vulkanen Concepcion, som befinner seg i en liten oase med store, frodige trær rundt. Stedet er magisk avkjølende, og vannet krystallklart. Dessverre er det søndag, og det virker som nesten hele øya har tenkt samme tanken som meg. Derfor er det trangt om plassen, og litt mer høylytt enn hva jeg kunne ønsket meg. Inngangen kostet 3 dollar, og det er en restaurant på stedet – men det var dyrt, og jeg kan ikke akkurat si jeg ønsker å anbefale maten der videre.

Solnedgangen på Punta Jesus Maria

Med dagen på hell, bestemmer jeg meg for å finne veien ut til Punta Jesus Maria for å se solnedgangen. Her må jeg betale 1 dollar for parkering av scooteren, og følger en smal sandbanke langt ut i innsjøen. Når jeg kommer helt ut, får jeg en panoramautsikt tilbake mot de to vulkanene. Flere lokale og turister kom etter hvert gående, og jeg tror vi alle er enige om at dette var en av de mest spesielle solnedgangene vi har sett. Foran oss går solen ned i Stillehavet, langt langt der borte, mens bak oss er himmelen malt rosa og månen steget opp mellom vulkanene på øya.

Tre dager på Isla de Ometepe føltes egentlig helt rett. Jeg fikk tid til å slappe av, jeg fikk tid til å oppleve, tid til å kjøre rundt, se hverdagslivet og bli bedre kjent med øyas kultur og historie. Jeg så ingen hai, unngikk vulkanutbrudd og ble heller ikke besatt av demonen i den grønne innsjøen. Likevel var turen over til Ometepe både spennende, lærerik og avslappende på samme tid. At denne øya har noe spesielt over seg, det er ganske så sikkert.

Praktisk informasjon om turen til Isla de Ometepe

Man kan velge mellom ny og gammel ferge når man skal ut til øya. Den nye ferga var grei, mens den gamle spratt rundt i bølgene som en sprettert. Lykke til med å ikke bli sjøsyk på den, sier jeg bare. Billettene koster rundt 15 kroner, og rutetabellen finner du her.

Jeg overnattet på Casa Mauro, og prisen lå på ca. 150 kroner pr rom pr natt. Anbefales.

Har du besøkt Nicaragua eller Isla de Ometepe, eller er det et sted du kunne tenke deg å dra?