Lahore er den nest største byen i Pakistan, og en av de største byene i verden. Her lever nesten 10 millioner mennesker sammen i en kaotisk røre, i det som kalles Østens Paris og, ikke minst, Pakistans kulturelle hjerte.

– Det er et lokalt ordtak som forteller at man er ikke født før man besøker Lahore, forteller den snakkesalige mannen på turistkontoret i Delhi Gate meg.

– Vel, da var det jo flaks at jeg endelig kom meg hit, svarer jeg lattermildt.

Delhi gate er en av de 12 gamle inngangsportene til gamlebyen i Lahore, og har fått navnet sitt fordi den står rettet mot nettopp indiske New Delhi. Det var her, innenfor murene, at Lahore ble grunnlagt og begynte å utvikle seg. I dag er mesteparten av murene borte, men flere av portene står fortsatt, som en skille mellom de mer moderne delene av Lahore, og den kaotiske, tradisjonelle – og ville verden innenfor.

Å finne fram i disse ekstremt villedende, trange gatene ville vært nærmest umulig for meg på egenhånd. Derfor kontaktet jeg Aneeqa Ali, grunnleggeren av reiseselskapet The Mad Hatters, for å vise meg rundt.

Aneeqa er ikke fra Lahore selv, men har bodd der siden hun startet å studere for flere år siden. Hun har reist over store deler av Pakistan på egenhånd selv, og lever nå av å vise landet sitt til andre. Hun minnes at møtet med Lahore var noe kaotisk, men har med årene lært seg å bli veldig glad i byen.

Å gå gjennom porten er på mange måter som å komme til en ny by. Selv om gatene utenfor også er trafikkerte og kaotiske, er de mye bredere og gir en større oversikt enn verden innenfor gjør. Her inne er det så vidt plass til å gå fem mennesker i bredden, men likevel deler vi plassen med hestekjerrer, geiter, esel, fruktvogner, barn og voksne, og motorsykler som sneier forbi oss. Biler har ingen tilgang, naturlig nok.

Vi passerer en moské med en gullkuppel, en rekke menn som selger alt fra druer til plaststoler, og finner et tre i en bakgård dekket av henna. Selv om byens innbyggere stort sett er muslimer, er det fortsatt flere som fortsatt ber til de gamle natur-gudene. Nettopp dette treet går mødre til for å henge blomster, tenne lys og be for at deres døtre skal bli gift.

De falleferdige, smale bolighusene innenfor murene strekker seg århundrer tilbake. De gamle veggene er fulle av historier om ulike menneskers sjebner. Enkelte av dem har beholdt sin skjønnhet og storhet, andre står nå tomme som skall. Husene har gjerne tilhørt samme familie i generasjoner.

Alle de fargerike, tunge og gamle dørene nærmest skriker ut historie. Tenk hvor mange mennesker som har gått inn og ut av dem gjennom årene. Lukket, låst og åpnet. Hvor mange menn som har tatt hjem sin nye brud, hvor mange barn som har snublet over de høye dørkarmene, hvor mange eldre som har blitt bært ut av døren for siste gang på vei ut av dette livet.

Vi stopper innom Shahi Hammam, det kongelige badet bygget på 1600-tallet. Badet ble bygget under mughalperioden, av Shah Jahan, samme karen som bygde Taj Mahal til en av sine koner. Det er bygd og dekorert i persisk stil, og minner meg veldig om de gamle badebygningene jeg besøkte i Iran året før. Etter mughalrikets fall på 1700-tallet, tok britene over bygningen, og den mistet sin opprinnelige funksjon. Shahi Hammam ble blant annet brukt som barneskole, medisinsk klinikk, kontor og med årene snek også basaren seg inn under de gamle dekorerte takene.

Stedet er nylig oppusset med blant annet midler fra den norske regjeringen, og besøksboken forteller at den norske ambassadøren i byen var innom bare to dager før meg.

En annen bygning, reist på samme tid som Shahi Hammam, er Wazir Khan-moskeen like i nærheten. Også denne er nylig restaurert, med blant annet midler fra Norge, Tyskland og USA. Dette regnes som den mest dekorerte, og kanskje vakreste, av moskeene fra mughalperioden. Fasaden er dekket av fargerike fliser og dekorerte tårn strekker seg mot himmelen.

For å se den vakre moskeen fra en litt annen vinkel, gir Aneeqa sikkerhetsvakten et par seddler, og så låser han opp døren til det ene minarettårnet for oss. Trappetrinnene er svært høye, og omgivelsene smale og mørke. Det ligger både løse fjær, hele vinger og andre etterlatenskaper fra fugler i trinnene, som vi sirlig prøver å unngå i bare sokkelesten.

Utsikten fra toppen er spektakulær. Vi kommer endelig ovenfor kaoset, og Aneeqa sier at vi bare kan ta av hijaben. Det er en lettelse, siden vinden i høyden blåser skjerfet av oss hele tiden uansett.

Når vi skal ned igjen, møter vi en låst dør, og er nødt til å banke på i ti minutter før sikkerhetsvakten kommer tilbake og låser opp for oss.

Tilbake i de trange gatene fortsetter utforskingen. Vi kjøper ferskpresset appelsinjus og nøtter stekt på oppvarmet salt. Roti til seks rupis og søtsaker til nesten ingenting. Motorsykler med tre-fire mennesker på presser seg forbi oss, mens andre går forbi med babyer på skuldrene. Levende kyllinger står i bur av strå, mens de som allerede har møtt kjøtthakken ligger nedenfor. Støv, stank og eimen av krydder fyller nesen når vi vandrer forbi.

Vi stopper opp utenfor en dør med et rødt forheng. Utklipp fra magasiner henger på veggen og viser at dette er en skjønnhetssalong. Dermed er dette et sted bare kvinner man trø over dørkarmen til. Vi bestemmer oss for å utnytte sjansen. Bak forhenget møter vi fire kvinner, og en liten jente. To av kvinnene jobber i salongen, som bare er et lite, firkantet mørkt rom – og jenta viser seg å være datteren til hun ene. De andre to kvinnene er kunder, hvor den ene av dem har betalt for å få hendene dekket av hennamaling. Vi blir sittende og prate litt, mens strømmen kommer og går. Aneeqa spør om jeg kunne tenke meg en hennatattovering. Jeg spør om prisen, og når jeg får høre at det bare koster 150 rupis, eller rundt 9 kroner, takker jeg ja med en gang.

– Beklager at jeg skjelver, jeg har egentlig en veldig stødig hånd. Men jeg blir så nervøs, for jeg vil så gjerne gi deg en fin tattovering, forteller Iman.

Resultatet blir bra. Dette har Iman gjort siden hun var liten, kan hun fortelle. Deretter ønsker hun å ta oss med hjem, for å vise oss hvor hun bor – og møte resten av barna hennes.

Iman leder oss gjennom de smale gatene, mens jeg skynder meg etter og forsøker å ikke komme borti noe med de nymalte hendene. Hun viser seg å bo i en av disse mange, gamle, leiredekte murhusene inne i hjertet av Lahores gamleby. Døren henger så vidt på hengslene, og når den åpner seg kommer vi rett inn til et mørkt lite trapperom som også fungerer som toalett. Svært smale og bratte trapper tar oss opp i andreetasjen, hvor svigerforeldrene bor i et rom med rosa vegger, og så opp til tredjeetasjen. Her bor Iman, hennes ektemann og deres fire døtre i alderen 1 til 10 år. I det lille rommet står to senger, som tar opp mesteparten av gulvarealet. Veggene er dekt av en blomstrete tapet, og et eneste vindu uten glass slipper inn luft til rommet. Iman ønsker å be oss på te, men Aneeqa sier vi må komme oss videre. Vi skal ikke bruke opp gjestfriheten.

Vi takker så mye for besøket, og Iman og barna vinker farvel til oss fra vinduene i det gamle murhuset sitt. Deretter følger Aneeqa meg tilbake gjennom de labyrintiske gatene til bilen hennes. Det har vært en lang dag.

Neste morgen starter dagen med et besøk til parken hvor tårnet Minar-e Pakistan befinner seg. Det er fredag, fridag og dermed ekstremt folksomt. Tårnet er et minne om frigjøringen av Pakistan fra India og det britiske styret, og dermed et spesielt sted for mange pakistanere. Før kunne man enten gå eller ta heisen til topps, men nå til dags er tårnet stengt av sikkerhetshensyn. I stedet får jeg leke kjendis, når gruppe etter gruppe med skolebarn og lærere kommer bort for å spørre om jeg kan være med på bilder sammen med dem.

Deretter finner vi veien til Lahore Fort. Her tilspisser det seg. 20 stykker kommer bort for selfies bare i billettkøen.

Denne festningen er hele 20 hektar stor, og vi rekker på ingen måte å se alt. Det fikk sin nåværende form på 1500-tallet, på samme tid som Lahore ble hovedstad. Både sikhene og britene bidro til ødeleggelser på fortet, men i dag er mesteparten restaurert. Vi går inn Hathi Gate, og opp trappene som opprinnelig var ment for elefantene. Dette er snarveien til de kongelige rommene, hvor kongefamilien bodde og hvor keiseren møtte sine besøkende, og overså parader. Her tar vi en ekstra titt på Seesh Mahal, eller speilpalasset, bygget av Shah Jahan i 1631 til hans keiserinne. Interiørert er dekket av små og store speilfliser som skaper et spennende, og svært vakkert, utseende.

Inne på museet får vi se alt fra våpen og gamle manuskripter til oljemalerier og mynter. Her står også Laili, den 200 år gamle utstoppede hesten til Maharaja Ranjit Singh. Jeg viser kameraet til sikkerhetsvakten for å spørre om det er lov å fotografere der inne. Han rister på hodet og peker mot et lite skilt som viser at det er strengt forbudt. Likevel åpner han sperringene til meg med et lite smil, og lar meg komme nærmere for å ta et bilde av den kjente hesten. Når jeg passerer holder han opp pekefingeren, for å vise at ett bilde er nok.

Rett ovenfor fortets Alamgiri Gate, ligger inngangen til Badshahi-moskeen. Dette mesterverket i rød sandstein er fra mughalperioden, og ble bygget på 1600-tallet. Det er en av de største moskeene i verden, og hele 100,000 mennesker kan samles der inne og be samtidig. Denne storslåtte moskeen minner meg om Jama Masjid jeg besøkte i New Delhi for mange år siden i både form og farge.

– Heiiii, hvor kommer du fra? Kan du ta et bilde av oss?

Skolebarn kommer bort for å få bildene deres tatt, og ungdommer kommer for å spørre om selfies. Ektepar kommer bort for at jeg skal ta bilde av babyen deres, eller stille opp på et portrett sammen med kona. Noen gutter tar bilder uten å engang spørre. Det er vanskelig å holde seg anonym når man besøker et sted som dette på ukens fridag.

Egentlig skulle vi avslutte dagen ved grensen til India, og tidenes mest spesielle (og høytsparkende) grenseremoni. Dessverre vil sjebnen ha det annerledes. Vi kommer for sent, og veien til grensen er stengt.

I stedet blir det shopping i basaren ved Liberty Market. Jeg kjøper meg ny salwar kameez til bare 2,000 rupis, ca. 120 norske kroner. De billigste draktene er nede i 500 rupis. Et fint minne fra en av de mest spennende og kaotiske byene jeg har besøkt. Deretter avrundes dagene bak murene i Lahore, med et måltid i fargerike Food Street, like ved Badshahi-moskeen.

Lahore har bydd på en herlig røre av mennesker, mat, og spektakulære byggverk fra en annen tid. Byen viste seg å være et paradis for de som elsker å utforske, smake og lære. Jeg trodde det ville være nok med et par dager her, men allerede lengter jeg tilbake – og grenseseremonien skal jeg sørge for å rekke neste gang.

Informasjon om besøket i Lahore

Jeg overnattet på Express Hotel Lahore, som var arrangert gjennom reiseselskapet Hunza Explorers. Det var greit nok (Slitt og noe skittent, men hyggelig betjening), men hadde jeg bestilt overnatting selv, ville jeg valgt noe nærmere gamlebyen.

Den første dagen i byen tilbrakte jeg med Aneeqa, og den andre dagen var jeg med guiden Riaz og de fire malaysiske damene jeg reiste til de nordlige delene av landet med.

En dagstur med Aneeqa fra The Mad Hatters koster rundt 8,500 rupis inkludert transport, inngangspenger og guiding. Hun kommer med forslag på hvilke steder som kan besøkes, men du er velkommen til å komme med ønsker. derfor er én dagstur sjelden lik den andre. Grunnen til at jeg valgte å kontakte akkurat henne, var fordi jeg syntes det var kult at en ung kvinne hadde startet eget reiseselskap i et land som er temmelig patriarkisk.

Flere innlegg fra Pakistan:

Er Lahore en by du kunne tenke deg å utforske? Hva er den mest kaotiske byen du har besøkt?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

4 Comments
  1. For et helt fantastisk innlegg, Renate! Nydelige bilder (hvordan kommer du i kontakt med så mange lokale? Jeg synes ofte det virker som lokalbefolkningen der jeg er skyr kameraer som pesten – er det jeg som er i «feil land», eller har du noen hemmeligheter å dele med oss?) Pakistan virker som et helt utrolig spennende land å reise i! Flere jeg følger på Instagram reiste til landet i 2018, og for hver gang jeg ser nye ting fra landet stiger bare lysten til å reise dit. Takk for kjempeinspirasjon! 🙂

    1. Tusen takk for det, Desirée! I Pakistan var de lokale svært imøtekommende, og mange syntes det var utrolig spennende å bli fotografert. Flere kom bort og «krevde» å bli tatt bilde av med kameraet mitt, og så gikk de bare videre etterpå (guiden sa det kanskje fikk dem til å føle seg litt viktige å bli fotografert, og at det dermed var stor stas), og andre ville helst ha selfies tatt med egne telefoner. Det var derfor nesten ikke behov for å oppsøke folk, for de kom jo rett til meg! Det ble mange fine møter og interessante samtaler på den måten.

      Det var ganske likt i India (og til dels Kina) også husker jeg. I de større byene er innbyggerne stort sett vant til å se turister, men det kommer jo mange nasjonale turister fra andre deler av landet til byene, som ikke er like vant til å se utlendinger. Menneskene jeg har møtt som har vært mest imøtekommende og nysgjerrige har i grunn vært i land, eller områder av landet, som ser lite turister. For eksempel Aserbajdsjan, Albania, Iran, Pakistan, Myanmar og Tadsjikistan. Her skjer møtene nesten av seg selv. Mer populære steder er det derimot mange, som du sier, som skyr både turister og kameraer som pesten. :/ Så jeg tror det har mye med destinasjonene å gjøre, men også flaks. Det er jo forskjellig hvordan menneskene man møter på de ulike stedene er.

      Det jeg derimot merker er at det er letter eå fotografere andre når man har fått en slags relasjon med dem. F.eks. at man møter dem og prater om noe helt annet først, før man tar opp spørsmålet om fotografering. Det er også lettere når man har med seg noen andre lokale, som kan fungere som tolk, og som legitimerer fotograferingen på en helt annen måte. Ellers er det bare å smile masse og virke så imøtekommende (og respektfull) som man bare kan, haha. 🙂

  2. Tusind tak for et indlevende indlæg med super smukke stemningsbilleder. Lahore er bestemt ikke en by som jeg særlig tit har læst om men der ser utrolig spændende ud og sikke en udsigt der var fra moskéen. Pakistan er et land som jeg overhoved ikke har på min liste men dejlig inspiration fra dig, så måske det skal.

    Meget smuk hennategning 🙂

    /Annette

    1. Takk skal du ha, Annette! Pakistan står kanskje ikke så høyt på så mange sin reiseønskeliste, men landet er minst like spennende som India (om ikke mer), som er en veldig populær destinasjon. 🙂 Jeg tror faktisk at om 10 år, er Pakistan et av de mest populære reisemålene i Asia. 😉 I alle fall for de som ønsker å se vakker natur og spennende kultur. Gleder meg til å vise fram innlegg om fjellområdene i nord! 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic