Inn i Maranjab-ørkenen

En stor del av sentrale og vestlige Iran består av ørken, og en del av denne er Maranjab-ørkenen utenfor Kashan. Her finnes både kameler, store sanddyner, en saltsjø og muligheten til å tilbringe natten under stjernene i en 400 år gammel karavanserai.

Jeg var ganske klar på at jeg ønsket å oppleve ørkenen da jeg dro til Iran, og det viste seg at Kashan var et fint utgangspunkt. Jeg traff en tilfeldig turistagent i byen, betalte 30 euro, og i 12-tiden dagen etterpå ble jeg hentet av en taxi. På turen skulle jeg få selskap, og like etterpå stoppet vi for å plukke opp de to tyske søstrene Sabine og Corniglia. De var begge på min alder, og vi kom umiddelbart godt overens.

Den underjordiske byen

Første stopp for dagen var Nushabad, ca. åtte kilometer utenfor Kashan. Her skulle vi få omvisning sammen med en gjeng australske gutter. Nushabad er en underjordisk by, som er hele 1,500 år gammel, fire kvadratkilometer stor og strekker seg over tre etasjer. Til tross for sin størrelse var byen fram til 2000-tallet glemt, og omgjort til en lokal legende.

Besteforeldrene til guiden Alex, brukte å fortelle han historier om byen under jorden da han var barn. Likevel var det ingen som i sin villeste forestilling trodde legendene var ekte, fram til en av byens innbyggere for ti år siden skulle bygge et hus og plutselig falt ned et hull i bakken.

Den underjordiske byen var opprinnelig bygget som et fristed fra sommervarmen, som kan bli svært intens i disse delene av Iran. Temperaturen kan krype opp i over 40 grader på sommeren, men under bakken holder derimot temperaturen seg alltid sval.

Etter hvert så man seg også nødt til å bruke den underjordiske byen til å gjemme seg fra fiender. Derfor ble det viktig å holde den hemmelig og sørge for at inngangene var skjulte. Likevel måtte alle byens innbyggere ha rask tilgang til ned til byen, dersom de plutselig ble angrepet og havnet i fare. Løsningen ble derfor å la alle husene ha sin egen hemmelige inngang, og denne gjemte de inne i ovnene sine! Inngangene sørget for at frisk luft kom ned i byen, og naturlige kilder sørget for at byen alltid hadde friskt og kjølig vann tilgjengelig.

Dermed kunne byens innbyggere oppholde seg nede i det underjordiske mørket i lang tid dersom det var nødvendig.

På 1700-tallet var derimot det hele over. Mye av den underjordiske byen kollapset etter et stort jordskjelv, og byen under jorden forsvant til slutt fra folks minne – selv om den levde videre i legendene.

Mørkt og trangt i Nushabad, men mange mennesker bodde her om den varme sommeren og når det var fare på ferde

Skrinet til Hilal ibn Ali

Vi gjorde også et stopp i Aran-Bigdol ved skrinet til Ali, sønnen til Ali som var fetteren og svigersønnen til profeten Mohammed. Bygningen er dekket av gule, grønne og turkise fliser og var svært vakker å se på. Hit kommer det hundrevis av muslimske pilegrimer på besøk hver dag. Som kvinner måtte vi slenge på oss en chador for å få lov til å besøke, og vi slapp dessuten inn i det aller helligste for å se selve graven (på kvinnesiden).

Utenfor skrinet er bakken dekket av fliser med gravsteiner og portretter av unge menn. Disse er martyrer fra Iran-Irak-krigen på 1980-tallet. Disse regnes som store helter i Iran, og man kan se avbildninger av martyrene i alle byene. Bildene deres henger langs hovedveiene, på billboards og på hus, murer og gjerder. Her ved skrinet til Hilal ibn Ali, satt det denne dagen mange eldre kvinner ved de ulike gravsteinene. Mødre, søstre og enker som hadde møtt opp for å tilbringe helligdagen med å be for sine sine tapte.

Sørgende kvinner ved gravplassen utenfor skrinet

Inn i ørkenen

Derfra hoppet vi tilbake i bilen og begynte kjøreturen inn til Maranjab-ørkenen. Sjåføren trodde visst han var med på et ørkenrally, og selv i hans lille sedan kjørte han som om han hadde djevelen i hælene. De fire-fem milene på den svært så sandete veien gikk dermed ganske raskt.

Underveis møtte vi noen av ørkenens innbyggere. Kamelene kom nærmest joggende mot oss da vi stoppet bilen. De forventet nok litt snacks, og det fikk de jammen meg også. Disse firbeinte viste seg å være nesten like glad i aubergine som landets tobeinte.

Kamelene elsker visst aubergine

Til slutt ankom vi de store sanddynene, parkerte bilen sammen med bilene til australerne og vi begynte vandringen opp på den største av sanddynene. Et skritt fram og to bak, føltes det ut som. Da vi var utenfor synsrekkevidde for sjåføren(e) slapp vi håret fritt. Det var en deilig og befriende følelse, selv etter bare et par dager i landet.

Selv har jeg alltid syntes det er noe fascinerende med ørkener som dette, hvor ingenting annet enn sand strekker seg utover i alle retninger, som et enormt bølgete, men inntørket hav. Synet er så annerledes fra alt man har hjemme, at det er få ting jeg synes er mer eksotisk enn akkurat dette.

Om sommeren kan temperaturene her i ørkenen komme opp i femti grader (!), men nå på senhøsten var den milde temperaturen bare deilig.

Saltsjøen og solnedgangen

Solen var på vei ned når vi forlot sanddynene, og etter enda litt kjøring kunne vi plutselig se ut over en stor, flat slette – saltsjøen Namak (som betyr nettopp salt på persisk). Her har det engang ligget en stor sjø, som nå var borte. Bare et par måneder i året kommer det nok nedbør til at bakken dekkes av et par centimeter med vann, men da jeg besøkte hadde det ikke regnet på mange, mange måneder.

En nydelig solnedgang over saltsjøen

Vi kjørte langt ut på den flate saltsjøen før vi stoppet. Det var i grevens tid, for solen var nesten forsvunnet under horisonten. Bakken under oss var inntørket, knaket som snø når vi gikk på den og hadde delt seg opp i store geometriske former. Saltet var hvitt, men sand fra ørkenen hadde blåst utover og farget mesteparten av bakken brun.

Da solen var borte, ble det fort kjøligere i luften. Plutselig føltes hijaben som en velkommen lun venn, og jeg trakk den godt rundt ørene og ned i pannen.

Sjåføren tar en sigarett mens vi gjør oss ferdige med fotograferingen

Natten på en karavanserai

I stedet for å dra tilbake til byen for natten, hadde vi bestemt oss for å overnatte på den 400 år gamle karavanseraien i Maranjab-ørkenen. Sjåføren beskrev stedet som en fredelig oase i det endeløse ørkenlandskapet, hvor man kunne reise 400-år tilbake i tid til da handelsmenn kom reisende gjennom dette området på kamelene sine.

Det begynte bli mørkt da vi ankom karavanseraien vi skulle overnatte på

Dette stemmer nok i ukedagene, men vi ankom på en fredag – muslimenes helligdag. Vi var derfor langt fra de eneste som skulle søke ørkenens ro.

Med andre ord ble det ikke så mye ro under oppholdet.

Maranjab-ørkenen er et yndet sted for de unge. Studenter fra nærliggende storbyer, og da spesielt Teheran, kommer til Maranjab-ørkenen for å nyte litt frihet. Her er de langt unna strenge foreldre, myndighetene og moralpolitiet. Her kan de vandre inn i ørkenen, kaste hijaben og være seg selv. De kan ha sosial samvær med venner av det motsatte kjønn, uten at noen rekker pekefingeren mot dem, gir dem husarrest eller sender dem i fengsel.

Søstrene Sabine og Corniglia. I karavanseraien spiser man på gulvet og sover på gulvet. Standarden er med andre ord enkel, svært enkel.

Etter en liten middag på rommet vi fikk utdelt (sittende på gulvet), gikk vi ut for å se på stjernene, på livet og pusse tennene før kvelden. I det spartanske, skitne toalettbygget traff vi flere snakkesalige iranske jenter og kvinner. En av disse var tyve år gamle Azin.

Hun tok oss med til vennene sine, som tok mot oss med åpne armer. De var alle nysgjerrige, og kom med utallige spørsmål. Bålet brant og holdt oss varme, og guttene tok fram både det tradisjonelle instrumentet tar og vanlige gitarer for å spille, mens de alle sang i kor. Hijabene falt ned på skuldrene i mørket, og avslørte velfriserte hårfrisyrer og fargede hårmanker hos jentene. Plutselig kom en bil kjørende og skyggen av en av kamelene havnet på karavanseraiveggen. Det hele var bare magisk.

Et magisk øyeblikk i ørkenen

Vi delte historier fra landene våre over bålet, og fikk smake flere merkelige lokale frukter og andre snacks. Guttene syntes det var gøy å danse, mens jentene var noe sjenerte først. Ikke lenge etter stod vi alle og svingte oss i rytmen til taren, til latter fra alle involverte. Vi snakket om vestlig musikk, serien Vikings, så på stjernene, spilte spillet Mafia og kom inn på litt mer alvorlige tema som pressefrihet, ytringsfrihet og det norske rettssystemet. En drømte om å studere i Norge, en hadde familie i USA, en av dem var «profesjonell» musiker, og en av dem hadde blant annet bodd i Afghanistan og Pakistan siden han var sju. De hadde alle forskjellige skjebner, men drømmen om samvær og en friere tilværelse brakte dem stadig sammen på slike helgeturer som dette. Turer hvor de kunne være seg selv.

Til tross for våre ulike bakgrunner var vi alle så utrolig like. Men ting som vi i Europa tar for gitt, kan de i Iran bare drømme om. Det setter virkelig ting i perspektiv.

Når klokken passerte midnatt var det ikke mer ved igjen til bålet, og vi begynte alle å trekke oss tilbake til rommene. Både jeg og de tyske søstrene var overveldet over den varme mottakelsen vi hadde fått av vennegjengen, og glade for at vi hadde havnet i ørkenen på akkurat den natten vi gjorde slik at vi endte opp med å treffe dem.

Livlig rundt bålet på kvelden

Natten ble noe kald. Foruten et høylytt aggregat som bidro med lys noen timer på kvelden, var det få andre ting i karavanseraien som avslørte at vi befant oss i 2017. Vi skulle derfor overnatte på samme måte som de handelsreisende gjorde i 1617 – liggende på gulvet. Ingen av oss tre hadde med sovepose, men vi hadde fått utdelt to tepper hver som skulle holde oss varme natten gjennom. Det klarte de bare delvis.

Neste morgen var det bare å komme seg ut i solen og finne varmen igjen. Temperaturforskjellene er ganske store fra natt til dag. Kamelene hadde funnet seg enda mer mat, og stod og spiste fornøyd helt til noen kom med selfiestangen litt for nært, og fikk en kamel i fullt firsprang etter seg.

Etter en enkel frokost (også spist på gulvet selvfølgelig) var det bare å pakke sammen, tørke av seg ørkensanden og gjøre seg klar for avreise. Vi skulle ikke tilbake til Kashan riktig enda, men til en liten rødfarget by oppe i fjellene.

More to come angående det.

Hva synes du om ørkenlandskapet? Kunne du tenke deg å gjøre deg bedre kjent med ørkenen i Iran?

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

14 Comments
    1. Turen var virkelig alle tiders. Iran var stort sett en konstant strøm av fantastiske opplevelser. 😀 Tusen takk! Jeg håper du også får muligheten til å besøke landet snart. 🙂

  1. Sikke en fantastisk fortælling, Renate! Jeg nåede aldrig ud i ørkenen ved Kashan, da jeg tænkte, at den ville ligne Gobi for meget, haha. Nu ser jeg, at jeg skulle have taget derhen – next time! Jeg så dog Lut Desert, som var som en drøm. Nåede du derhen også? 🙂
    Jeg glæder mig til at læse resten af dine indlæg fra Iran!

    1. Tusen takk for det, Melissa og så hyggelig at du stakk innom! 🙂 Jeg trodde heller ikke sanddynene var så store ved Kashan, og angret litt på at jeg ikke dro til Varzaneh, men da jeg kom dit ble jeg absolutt positivt overrasket. 😀 Det ble dessverre ikke noe besøk til Lut desert for meg denne gang. Jeg drømmer om å dra tilbake til Iran, og da står både Lut-ørkenen, Kerman, Qeshm og Kurdistan-regionen på bucket listen!

      1. Der er så meget at se i Iran, og desværre må man jo prioritere. Men det ser ud som om, at du valgte nogle meget cool steder! Jeg er glad for, at du tog turen forbi Abyaneh. Synet af den smukke by glemmer jeg sent! 😀

        1. Ikke sant! 🙂 Ja, fikk heldigvis besøkt mange flotte steder på denne turen også. Fikk jo så mye bra inspirasjon fra blant annet deg og andre reiseblogger som hadde vært der tidligere! Åh, ja, Abyaneh var virkelig en liten diamant som er vanskelig å glemme. 😀

    1. Åh, mener du kanskje Derinkuyu? Jeg besøkte i alle fall den underjordiske byen da jeg var i Kappadokia. Veldig spennende! Jeg besøkte forresten også en litt mindre versjon av Kappadokia i Iran, så det er en del likheter. 😀

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic