Halve verden rundt i Isfahan

Isfahan (skrives også Esfahan) er en av de eldste byene i Iran, og den tredje største. Perserne kaller byen Esfahan Nesf-e Jahan, som betyr «Isfahan er halve verden», på grunn av byens mange religiøse og historiske bygninger, hager og monumenter – og generelle storslagenhet. 

Jeg hadde i grunn lave forventninger til Isfahan, selv om jeg leste at folk flest som dro hit, fant Isfahan som den vakreste byen i hele det gamle Persia. Jeg har før blitt skuffet av for høye forventninger, og tenkte at jeg neppe trengte mer enn to dager her. På bildene jeg hadde sett så ikke byen spesiell ut liksom. Hvertfall ikke mer spesiell enn f.eks. Shiraz eller Yazd.

I ettertid må jeg le litt av akkurat den konklusjonen. Bilder kan aldri vise hvor flott et sted er i virkeligheten.

Isfahan var hovedstaden i Perserriket fra 1598 til 1722. Herskeren Shah Abbas I valgte å flytte hovedstaden hit fra byen Qazvin, fordi Isfahan hadde en mer sentral plassering. Byen ble raskt både velstående og blomstrende, med innbyggere fra flere ulike kulturer. Mennesker kom helt fra Europa for å se dette stedet. En av disse var den franske handelsmannen Jean Chardin, som reiste verden rundt på 1600-tallet, og skrev en rekke bøker om reisene sine.

Jean Chardin kom muligens til Isfahan på ryggen av en kamel. Jeg ankom derimot byen seeent på kvelden på en forsinket buss fra Shiraz.

Neste morgen var det endelig tid for å utforske byen, og det første stedet jeg stoppet innom var det naturhistoriske museet. 50,000 rials (ca. 10 kr) i inngang gav meg en hel verden av opplevelser. Museet føltes som det var hentet fra en film fra begynnelsen av 1900-tallet. Selve bygningen var nydelig, og full av montere med utstoppede, deformerte dyr og kabinetter fulle av fossiler, menneskefoster i lake og gamle artefakter. Enkelte ville kanskje funnet stedet rotete, sært eller til og med skrekkelig. For min del var stedet ren og skjær magi. For ikke å snakke med de enorme life-size dinosaurene de hadde utenfor!

På dette tidspunktet hadde jeg ikke sett Naghsh-e Jahan-torget enda, men konkluderte med at dette museet i seg selv hadde gjort turen til Isfahan verdt det.

Vegg i vegg med museet ligger paviljongen Chehelsotun med sin nydelige hage og dam. Her kostet det 200,000 i inngang. Hagen var flott, men jeg regner med den er flottere på våren når det kanskje har regnet litt. Nå på høsten var det meste som skulle være grønt, brunt og tørt. Søylene ute var av tre, og taket var tekket av glass.

Etter å ha studert det det nydelige taket, og de mange maleriene innendørs, kom det en gjeng kvinner bort til meg. De presenterte seg én etter én, og fortalte at de gikk på et institutt her i byen for å lære engelsk. De fikk øve seg på språket ved å spørre meg om spørsmål, og så alle spente ut når de ventet på svar. Etter å ha spurt meg om hva vi tjener i året i Norge, var alle sammen klare for å sette seg på flyet og flytte hit.

Deretter var det på tide å komme seg til det store torget, som skal være et av de største i verden.

Da jeg endelig rundet hjørnet, bråstoppet jeg. Jeg er sikker på at dersom jeg var en tegneseriefigur hadde noen vært nødt til å skrape haken min opp av bakken. For et flott og mektig skue! Siden det var fredag, og dermed fridag, var det ekstra folksomt. Barn lekte sammen og de voksne satt på plenene og hadde piknik. Hestekjerrer kjørte forbi i sirkel rundt det vakre parkanlegget, og bygningene som rammet inn torget var som en studie i perfekt symmetri. Her skjønte jeg også hvorfor Isfahan fikk kallenavnet «halve verden», for dette torget var rett og slett gigantisk.

Jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gå først. Jeg satte meg derfor ned på en benk, og sekunder etterpå kom en fyr bort for å prate. Som alle andre startet han samtalen med; velkommen til Iran og hva synes du om landet vårt? Han fortalte at han hadde en venn i Tromsø, som hadde bodd der i 10 år nå, og at han brukte å besøke denne vennen et par ganger i året. Jeg spurte hvor mye fri de egentlig hadde her i Iran, og han sa at i tillegg til å ha fredag og halve torsdag fri, har de også fire ferieuker i året, men også mange helligdager. Så totalt sett rundt to måneder ferie på ett år. – Men så jobber de fleste bare én time effektivt selv om de er på jobb i åtte timer, lo han, før han måtte tilbake til sin egen jobb.

Det begynte å bli sent, men jeg fant ut at jeg måtte besøke Ali Qapu-palasset før jeg fant veien tilbake til hotellet. Dette rikt dekorerte palasset fra 1600-tallet er hele seks etasjer høyt, og ble faktisk regnet som en skyskraper i sin tid. Det var her Shah Abbas I brukte å ta imot sine fornemme gjester og utenlandske ambassadører. I trappene på vei opp i bygningen traff jeg flere lokale som tok selfies, som gjerne ville ha meg med på bildene når de så meg forsøke å smyge meg forbi.

I øverste etasje var det et fantastisk musikkrom, med et spennende dekor og nisjer i veggen som hjalp på akustikken. Det kanskje aller flotteste var derimot utsikten fra balkongen, hvor herskeren engang satt og fulgte med på polo og hesteveddeløp som tok sted nedenfor. Her kunne man nemlig se ut over hele det enorme torget, og dermed halve verden.

Neste morgen startet jeg dagen med å gå over den 400 år gamle Siosepol-broen til Jolfa-nabolaget. Broen er en av 11 i byen som kan ta deg fra den ene siden av elven til den andre, selv om elven etter en lang, tørr sommer var nowhere to be found. Jolfa er faktisk et kristen nabolag i et svært muslimsk land, med noen flotte armenske kirkebygninger. Nabolaget ble etablert på 1600-tallet da hundretusenvis av armenere kom over grensen til byen Jolfa nord i Iran. De flyktet fra osmanerne, men ble tatt godt imot i Persia. Herskeren Shah Abbas I flyttet de ned til Isfahan, og bygde dem et nabolag som passende nok fikk navnet New Jolfa. Her dro han nytte av deres teft for silke og handel.

Armenerne i dette nabolaget er i dag nødt til å følge iransk lov når det gjelder bekledning, men ellers har de frie tøyler til å praktisere sin egen religion, sitt eget språk og kultur. Nabolaget har i dag rundt 10,000 armenske innbyggere, en egen armensk skole og hele 16 armenske kirker.

Jeg besøkte først den spektakulære Vank-katedralen, påbegynt allerede i 1606. Ordet «vank» betyr kloster eller kirke på armensk, og katedralen ble påbegynt av de første armenske flykningene som kom hit. Utenfor kan gjerne bygningen misforstås for en moské, men på innsiden skjønner man fort hvor man befinner seg. Freskene rommet er dekket av er noe av det flotteste jeg har sett. Mange av scenene på veggene var også svært dramatiske. Helvete så ikke nådig ut akkurat, men det skal det vel kanskje ikke være heller.

Deretter gikk jeg til den mindre kjente Bedkem-kirken (Bethlehem), også fra 1600-tallet, hvor det bare kostet 50,000 rials i inngang i motsetning til Vank-katedralens 200,000. Dekorasjonene innendørs viste Jesus liv, og var minst like spektakulære som de i katedralen.

Sliten i beina og tørst i halsen fant jeg veien til kafeen Bahar Narenj i samme nabolag. Stedet så ganske så anonymt ut fra utsiden, men på innsiden havnet plutselig haken min på gulvet igjen. For et magisk lite interiør! Jeg kjøpte en limonade og en sjokoladekake til 200,000 rials inkl. tips, og hadde en rolig stund på et lite bord ved de fargerike vinduene, før ferden måtte gå videre.

For å spare beina litt, bestemte jeg meg for å ta taxi til Hakim-moskeen. Den kostet bare 130,000, og gav meg muligheten til å vandre sikksakk gjennom basaren. Her var det haugevis med folk, og enda flere varer. Alt fra krydder og klær til sko, kasseroller og tepper. Det meste var rettet mot lokale, men desto nærmere torget jeg kom, desto mer turist-varer var det å se.

Etterpå måtte jeg igjen bare sette meg ned på en benk på torget for å nyte synet foran meg. I løpet av tiden jeg satt der, ble jeg oppsøkt flere ganger av fyrer som «bare» ville snakke, men viste seg å eie en teppebutikk, smykkebutikk eller en whateverbutikk, og ville ha meg med dit for å vise fram varene sine. Jeg var ikke i humør til å handle noe, og det var ganske irriterende å når de startet samtalen med at «Ikke vær redd, jeg skal ikke prøve å selge deg noe» og så var det nettopp det de gjorde. De hadde alle venner i Oslo, eller Moss eller Tromsø, og kunne litt norsk som «hade bra», «hva heter du» eller lignende. En kunne vise fram et bilde av en glassbjørn han hadde fått tilsendt av noen i Norge, og en annen kunne fortelle at han hadde smakt Kvikk Lunsj. Til slutt var de så pågående at det nesten ble litt komisk.

For å få litt fred og ro betalte jeg meg inn i den spektakulære Shah-moskeen. Dekket i blå fliser, var den et nydelig syn. Jeg ble lettet da det viste seg at den nesten var tom for folk, og brukte lang tid på å vandre rundt, se på alle detaljene og ta bilder. Like før jeg skulle gå, kom det en militærkledd sikkerhetsvakt med et gevær hengende på skulderen bort til meg. Livredd for at jeg hadde gjort noe galt, tatt bilder av noe ulovlig eller rørt en flisvegg jeg ikke skulle, forberedte jeg meg på det verste. Det første han spør meg om er hvor jeg kommer fra. Norge, svarer jeg så uskyldig som jeg bare kan.

– Oh my, Norway?! Jeg har jobbet her i seks måneder og aldri møtt noen fra Norge. Så gøy. Forresten, har du lyst på parfyme? Jeg har et par forskjellige typer med meg, du kan få de veldig billig, sa han mens han fisket opp et par små parfymeflasker fra lomma…

Akkurat da, kunne jeg godt ha vært halve verden unna.

(Neida, bare nesten).

Praktisk informasjon om Isfahan

Isfahan er Irans tredje største by, og har rundt 2,5 millioner innbyggere.

Byen er en av de mest populære turistdestinasjonene i Iran, og det er dermed enkelt å komme seg rundt hit eller herfra til resten av landet. Byen har flere forskjellige busstasjoner, så vær sikker på at du drar til rett stasjon avhengig av hvor du skal. Busser til Tehran går f.eks. fra Kaveh-terminalen, og de går svært ofte gjennom dagen. Turen tar ca. 6-7 timer.

Man kan også fly til Isfahan fra Tehran, Mashad, Dubai eller Istanbul.

To dager holdt til å se det aller viktigste, men jeg skulle gjerne hatt en dag eller to ekstra.

Dette var dessuten det eneste stedet i Iran hvor jeg møtte slike pågående selgere. I begynnelsen var det litt gøy å høre hvor engasjerte de var, men det ble fort slitsomt. Si «nei takk» med en gang dersom du ikke har lyst til å ha de hengende rundt deg resten av oppholdet, haha.

Kunne du tenke deg å utforske Isfahan selv? Hva er det særeste/merkeligste museet du har besøkt?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. Hei, Renate

    For noen vakre interiører! Kaféen Bahar Narenj ser jo helt nydelig ut – litt á la «more is more», riktignok 😉
    Må innrømme at jeg aldri hadde hørt om byen før nå, men det ser absolutt ut som et sted man bør få med seg på en tur til Iran!

    /Mette

    1. Heisann Mette! Ja, den kafeen var virkelig en fryd for synet (og kaka var ganske god den også). Stedet var absolutt et eksempel på «more is more», hehe. 😀 Tydelig inspirert av de overdådige kirkene i nabolaget, og den fargerike, voldsomme kunsten ellers i byen. 🙂

  2. Sikke dog en smuk og spændende by. Det er da helt vild så mange ting der er at se på i den by. Jeg er især vild med Shah-moskeen og alle de blå kalker – wow. Tak for dejlig inspiration og sikke nogle smukke kvinder, du har taget et billede af 🙂

    /Annette

    1. Ja, det var lett å vandre rundt i Isfahan med stjerner i øynene. Området rundt det store torget var bare helt villt vakkert. Skulle gjerne hatt med meg slike blå fliser hjem. 😀

  3. De deformerte dyrene på museet minner veldig om noen dyr jeg så på et museum i Sentral-Asia! Mistenker at taksidermisten som hadde utført jobben med de dyrene der var selvlært, og man skulle nesten tro at den samme fyren har tatt seg en tur til Isfahan :-p

  4. For noen helt fantastiske bilder, herregud, nå fikk jeg helt vanvittig lyst til å besøke Isfahan (som jeg ikke hadde hørt om før dette innlegget). Iran virker utrolig spennende, altså, og ikke minst vakkert! 🙂 Satt definitivt både moskéene, kaféen og det kristne nabolaget på lista – og ikke minst museet. Så interessant ut, og måtte le litt av noen av de stakkars dyrene – minnet meg om noen memes jeg har sett på nett tidligere. Godt utført arbeid. si. Slitsomme selgere derimot, de er jeg ikke voldsomt begeistret for selv… (men de overlever man jo, om det er prisen for å besøke et flott sted!)

    1. Tusen takk for det. Det er enkelt å fotografere en så vakker by som Isfahan. 😉 Jeg fikk helt stjerner i øynene av alle de fine flislagte fasadene, kuplene og overdådige interiørene. De stakkars utstoppa dyrene var kanskje ikke like vakre, men en opplevelse i seg selv de også, haha. 🙂

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic