Fra Albania til Republikken Makedonia

IMG_9000Den siste morgenen i Albania sa jeg farvel til britene etter frokost, og tok lokalbussen i Berat som kostet hele 2 kroner til «hovedbusstasjonen». Underveis måtte bussen nesten bråstoppe for et par hester som kom løpende ut i veien på jakt etter grønt gress i rundtkjøringen. Å finne en buss som skulle samme vei som meg gikk overraskende lett, selv om avgangstidene, som alltid i Albania, er svært flytende.

For å komme meg til Ohridsjøen måtte jeg først ta en buss til Elbasan som ligger et par timer nord for Berat. Ruten gikk på verdens tregeste vei. Eller så prøvde muligens bussjåføren å sette ny rekord i å kjøre sakte. Mennesker i veibanen gikk faktisk raskere enn hva vi kjørte. Jeg er nesten sikker på at jeg så gresset vokse og frukter modne også. Dessverre er ikke veistandarden i Albania mye å skryte av, men det virker som de holder på med mye veiarbeid for tiden for å forbedre de største veiene, og til slutt fikk bussen fart på seg.

IMG_8974 IMG_8972I Elbasan ble jeg sluppet av på en stor holdeplass for diverse busser. Ingen av dem skulle derimot dit jeg skulle, men før jeg fant ut av sakene måtte jeg en tur på do. Eneste muligheten var å betale et par lek til en gammel kone ved siden av et WC-skilt, som så viste meg ned en liten trapp inn til et stort rom hvor den ene veggen var halvåpen ut mot bussene (og fungerte som den eneste lyskilden), vannet fløt på gulvet og tre toaletter stod åpne på rad og rekke… Tror aldri jeg har vært så rask på do før.

Jeg fant til slutt en kar på busstasjonen som mumlet noe engelsk, og mente at det ikke gikk busser til Ohridsjøen, men furgons, og at disse stod utenfor en stor stadion litt lenger bort i byen. Heldgivis for min del har jeg GPS på telefonen, og vandret ut i de folkefulle gatene i Elbasan. Til tross for veiarbeid (hvor den ene gaten egentlig var helt borte) og åpne kumlokk, kom jeg meg smertefritt til stadionen og fant en furgon som skulle i min retning med en gang. Disse har derimot også svært flytende avgangstider, og sjåførene ønsker å fylle de mest mulig opp før man drar. Siden det bare var to andre kvinner i minibussen da jeg ankom, ble vi altså sittende å vente mens sjåføren ropte ut til folkene i gata om noen skulle sammen vei. Vi ventet og ventet, og etter en time var seks av de ni setene fulle. Jeg var i grunn heldig og fikk alle de tre setene bakerst for meg selv, og dermed god plass til å slappe av.

IMG_8975 IMG_8983 IMG_8985Veien underveis var nydelig, spesielt da vi kom til fjellene og begynte å nærme oss slutten av ferden. Utsikten ned mot innsjøen var bare helt vanvittig vakker! Sjåføren hadde derimot et ekstremt temperament og kjørte i sånn fart at vi alle fløy rundt i minibussen. Mot slutten gjorde vi et do-stopp hvor sjåføren spurte en ungjente om hun kunne være tolk og spørre meg hvor jeg egentlig skulle – til grensen på nordsiden av innsjøen som var mye nærmere, eller grensen på sørsiden ved Pogradec som var mye lenger vekk fra byen Ohrid som jeg sa jeg skulle til. Alle passasjerene flokket seg rundt oss, engasjerte seg og kom med sine egne råd og innspill på albansk. Ingen av dem hadde hørt om klosteret Sveti Naum rett over grensen til Makedonia som jeg ønsket å dra innom før jeg ankom Ohrid. Til slutt virket det i alle fall som vi alle ble enige om at det beste for meg var å bli sluppet av i Pogradec, like ved grensen, slik at jeg kunne besøke Sveti Naum.

IMG_8988 IMG_8991 IMG_8996Etter litt mer kjøring, og et langt stopp ved innsjøens bredder for å hjelpe en kvinne som hadde problemer med bilen, hvor vi alle måtte ut for å hjelpe til med å dytte den igang, ankom vi Pogradec, og sjåføren stoppet til og med innom et vekslingskontor og gikk for å veksle noen av euroene mine til makedonske dinars. Selv om han var en hissigpropp var både han og de andre passasjerne utrolig hyggelige og hjelpsomme for en turist i «nød». Kanskje er de slik med alle turister? Det aner jeg ikke. Jeg hadde tross alt ikke sett en eneste annen utenlandsk turist hele dagen, til tross for at jeg hadde vært på flere busser og i en ganske stor by.

Før de forlot meg vinket sjåføren inn en taxi til meg som tok meg til grensen som lå nesten en mil unna, og deretter var jeg on my own. Deretter var det bare å bli sjekket ut av Albania, og vandre gjennom ingenmannsland til Republikken Makedonia eller FYROM som landet også kalles (noe jeg skal komme tilbake til senere). Må innrømme at jeg ble litt skeptisk da jeg så skuddhullene i skiltet som ønsket meg velkommen til landet, og bedre ble det ikke da den stumme fyren som sjekket passet mitt bare så blankt på meg da jeg spurte om det var langt å gå til klosteret Sveti Naum. Kanskje har jeg bare svært dårlig uttale? Det skulle uansett vise seg at jeg hadde null grunn til bekymring i flotte Makedonia. Dessuten veide de flotte fjellene i bakgrunnen opp for den litt «stumme» starten uansett.

Deretter var det bare å begynne vandringen mot klosteret Sveti Naum. Mer om dette vakre klosteret i neste innlegg.

IMG_9005 IMG_9004For de som tenker seg samme rute:

Bussen fra Berat til Elbasan tok ca. 2,5 time og kostet 350 lek (dvs 22 kroner).

Furgonen (minibussen) fra Elbasan til Pogradec tok noe over en time, og kostet 700 lek (ca. 45 kroner). De gikk fra fotballstadionen i Elbasan, i nærheten av Sheraton hotell. Den jeg tok skulle helt ned til Korcë, men stopper innom Pogradec på veien.

Fra Pogradec kan man gå (men det er ganske langt, spesielt med mye bagasje) eller ta taxi til grensen. Jeg betalte 300 lek (ca 18-19 kr) selv om sjåføren opprinnelig ville ha mye mer. Heldigvis hadde jeg ikke mer lek tilgjengelig siden jeg skulle ut av landet, og det kan være en god årsak til at man må få prisen prutet ned.

Fra den Makedonske grensen til klosteret Sveti Naum er det bare 1 kilometer i luftlinje (og sikkert maks 2 km å gå), og derfra går det busser og taxi mesteparten av dagen opp til Ohrid, ca. 2 mil unna.

Kanskje du også liker:

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

12 Comments
    1. Takk! 😀 Haha, hvorfor sier du dessverre? Jeg synes esel er kule skapninger ;D I Slovenia var jeg jo med på esel-trekking, og fikk en sta liten venn som het Frida. Kjempegøy!

  1. Nok en imponerende historie om å reise aleine 🙂 Det var jo kjempefint at folkene på bussen ønsket å hjelpe deg, men det er nok lett for å bli litt skeptisk eller redd hvis man plutselig er i en situasjon hvor man verken kan språket eller klarer å forklare hvor man er på vei… Jeg synes du er kjempetøff! Og så tar du så fine bilder 🙂

    1. Hehe, ja det med å ikke kunne språket og å ikke alltid finne noe som kan kommunisere på engelsk er alltid litt utfordrende. Men det går som oftest alltid bra også, så lenge man kan bruke fingerspråk, samt peke på diverse rundt seg og slik. Jeg bruker også å få navnet på stedet jeg skal til skrevet ned på det lokale skriftspråket når jeg reiser alene, så vet jeg i alle fall at jeg kommer dit jeg skal :p Tusen takk! 😉

  2. Hei, kjempe fin blogg du har 🙂 Blir inspirert av deg!
    Jeg bare lurte på hvor lenge du var i Albania? Kan ikke se at det står noen plass hvor lenge du var per plass?

    1. Tusen takk for det, Jeanette! 😀 Jeg var nesten en uke i Albania, så ikke så lang tid i det hele tatt. Jeg fordelte tiden mellom Gjirokaster og Berat, før jeg dro videre til Makedonia. Skulle gjerne dratt tilbake til Albania, både for å besøke kysten og for å vandre i fjellene nord i landet.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic