Fjellbyen Sheki i Aserbajdsjan

Byen Sheki ligger i fjellene vest i Aserbajdsjan, mot grensen til Georgia. Her finner man dype skoger, gamle palasser, ren luft og en ulvemann (!). Byen er med andre ord en fin kontrast til hovedstaden Baku.

Turen til Sheki startet ikke akkurat så bra. Jeg forlot hotellet i Baku grytidlig om morgenen, før solen hadde stått opp. Deretter tok jeg den første metroen fra gamlebyen og til byens busstasjon. Jeg hadde nemlig hørt at det skulle gå en buss allerede klokken 08.00 til fjellbyen Sheki. Jeg hadde ikke tid til å tilbringe mer enn et par dager i byen, og ønsket derfor ankomme så tidlig som mulig.

Da jeg ankom busstasjonen i sju-tiden stod det en buss og ventet, og da mennene som stod utenfor bekreftet at den skulle til Sheki kl. 08.00, smilte jeg fra øre til øre mens jeg steg på. Smilet ble kortvarig.

Tiden gikk, og flere og flere mennesker kom på. Jeg fikk en eldre kvinne ved siden av meg, med hodesjal og håndvesken trygt i fanget. Hun sukket nesten like mye som meg, og det virket ikke som hun heller skjønte hvorfor bussen fremdeles stod trygt parkert. Utallige mennesker som solgte alt fra barbermaskiner og strømpebukser til popcorn og parfyme steg på bussen, og ropte ut lovord om produktene deres (gjetter jeg).

Mens man venter på at bussen skal gå..

Klokken 9.20, nesten en og en halv time etter «avtalt» avgang, begynte bussen å bevege på seg. Turen til Sheki var endelig i gang.

(Jeg skulle bare visst at tilbaketuren kom til å bli over 2,5 time forsinket)

Den første delen av turen var det ikke spesielt spennende utenfor bussvinduet. Naturen var flat som en pannekake, og vi kjørte en stor omvei sørover selv om vi skulle mot vest. De siste par timene før vi ankom Sheki hadde derimot landskapet forandret seg fullstendig, og snødekte fjelltopper ønsket oss velkommen.

Det første jeg gjorde da jeg ankom Sheki, var å takke ja til en av taximennene som oppsøkte meg da jeg steg av bussen, og lot han kjøre meg i ladaen sin opp til landsbyen Kish, enda lenger opp i fjellene. Her dro jeg på jakt eller Thor Heyerdahl, guden Odin og en gammel kirke – som du kan lese om i dette innlegget.

Sjåføren min og den lille lada-taxien hans

Deretter kjørte sjåføren min meg dit jeg skulle bo, i gjestehuset til Ilgar Agayev. Ilgar har jobbet med turisme i Sheki i mange år, blant annet som guide og oversetter på byens silkefabrikk, og så et marked i å leie ut husrom til turister. Han snakker godt engelsk, og tok vennlig i mot meg.

Han unnskyldte seg derimot fort, for han var egentlig på vei for å be. Han viste meg derfor inn på husets beskjedne kjøkken hvor kona og datteren satt og drakk te. Jeg fikk en kopp jeg også, og snakket med datteren som for tiden studerte på universitetet i Sheki, og kunne bittelitt engelsk.

Da Ilgar kom tilbake viste han meg til rommet mitt, som lå oppe i andreetasjen. Huset hadde vært i familien i over et århundre, men de siste årene hadde han gjort en del ting for å modernisere det. Fasaden så blant annet ny ut, men på sidene av huset stakk fortsatt den gamle steinmuren fram.

Ilgars hjem og gjestehus

Jeg var heldig å få et stort rom med privat bad. Det var derimot kjølig, så det første Ilgar gjorde var å sette varmovnen på maks styrke.

Før det ble mørkt gikk jeg ut for å utforske nærområdet. Fra huset til Ilgar ligger mesteparten av Sheki i nedoverbakke. Jeg gikk på ujevn brostein ned til den store, gamle karavanseraien (stedet hvor handelsmenn overnattet, oppbevarte og solgte varene sine) som er ombygget til hotell. Der var det bare to lokale gutter å se. Jeg tok et par bilder og gikk videre. Det hadde i grunn ikke vært en eneste annen turist å se hele dagen. Dattera til Ilgar hadde nevnt at det bodde en japaner på det andre soverommet de leide ut, men han så jeg heller ikke noe til. Jeg antok at Sheki var mye livligere på sommeren, enn nå i november.

Solen forsvant etterhvert, og jeg endte opp på restauranten Gargarin på vei tilbake til gjestehuset. Da jeg kom inn i gangen hørte jeg menn som pratet og lo i et større rom foran meg, deretter kom en fyr ut og spurte om jeg ville sitte inne eller ute. Siden det var iskaldt ute i kveldsluften, valgte jeg å sitte inne. Da ble jeg ført inn i et lite sterilt rom, og fikk beskjed om å sitte ned. Deretter kom fyren tilbake med en meny til meg. Jeg måtte le, jeg har virkelig aldri blitt plassert for meg selv inne på et lite rom når jeg har dratt på restaurant før – men slik er det kanskje i de mer konservative delene av Aserbajdsjan. Jeg bestilte gutab med spinat og dill, brød, granateplejus og retten piti.

Piti er laget av fårekjøtt, tomat, potet, kikerter, kraft og fett, som er langtidskokt i en leirpotte. Man spiser retten i to trinn. Først bryter man opp brød i en skål, og heller kraften til piti-en over, og spiser dette. Deretter moses fettet inn i kjøttet og grønnsakene, og spises sammen etterpå. Skikkelig husmannskost med andre ord. Mektig!

Etter maten kom dessuten et glass te og to biter halva, på huset. Totalt ble bare regningen 10 manat, eller 45 kroner. Jeg ble så mett at jeg var sikker på at jeg kom til å rulle tilbake til gjestehuset. Bare synd det var oppover…

Neste morgen stod jeg opp med solen, og gikk ned på kjøkkenet for å varme meg. Ilgar var allerede i gang med frokosten. Den var enkel, men mettende og god. Egg, brød, ost og te.

Ilgar fortalte historier om Sheki, stedets historie og spesielle karakterer fra byen. Med tanke på at byen kan spore sine røtter hele 2,700 år tilbake, er det mye man kan si om den. Sheki var engang hovedstaden i det antikke Albania-riket, og har dessuten ligget under romerne, perserne, araberne, mongolerne, russerne – og en hel rekke andre. Området hadde derimot en kort periode på 1800-tallet som eget rike, eller khanat. Sheki lå i tilknytning til silkeveien, og har lenge vært kjent for både sin silkeproduksjon og sitt håndverk.

Frokost i familiens beskjedne, men varme og gode kjøkken

Byen er visstnok også kjent for sin humor. Ilgar fortalte meg noen av de tradisjonelle vitsene, og lo så han ristet. Vitsene var derimot noe lange og vanskelige å forstå, haha. Jeg regner med en del forsvant i oversettelsen. Kona hans satt bare og ristet på hodet mens hun så på ektemannen og lo for seg selv.

En av de mest spesielle karakterene Ilgar fortalte om, var den såkalte ulvemannen. Legenden forteller at en mann fra fjellene hadde temmet en ulv, og ble så trist når ulven etter hvert døde at han bestemte seg for å stoppe den ut. Utstoppingen gjorde han selv uten noe kunnskap om det emnet, og derfor ble resultatet temmelig amatørmessig. Ulvemannen plasserte til og med lysdiodier i øyene til ulven, slik at han kan få de til å lyse opp ved hjelp av et gammelt hjemmekoblet batteri.

Om sommeren når turistene ankommer Sheki, tar ulvemannen med seg ulven sin i et teppe, drar ned fra fjellene og inn til byen. Han setter seg som oftest foran festningen og tar i mot betaling fra turister som ønsker å se hva han skjuler under teppet.

Ulvemannen i Sheki, han skulle jeg gjerne møtt! Bilde lånt av en som traff han, hentet fra www.hiveminer.com

Etter frokosten bestemte Ilgar seg for å vise meg byen. Sheki virket som en stille og rolig by, som virker langt mindre enn hva den egentlig er med sine nesten 70,000 innbyggere. Ilgar var lei seg for at mange av de gamle husene er i ferd med å falle sammen og ødelegges. Gamle fabrikker og arbeidsplasser har med tiden forsvunnet, og står nå til forfall. Mange er fattige, og må finne alternative måter å forsørge seg på. Vi treffer blant annet en søt gammel kone, som gikk rundt og forsøkte selge smykker hun hadde laget av frø. Hun ville gi meg et i gave, og nektet betalig, helt til at jeg forsikret henne om at pengene jeg ønsket å gi, var min gave til henne.

En av Shekis nesten 70,000 innbyggere

Vi gikk først til festningen, forbi den runde albanske kirken og opp til Sheki Khan-palasset, også kalt sommerpalasset. Dette var sommerresidensen til kongene i Sheki og ble bygget på slutten av 1700-tallet. Interiøret er symmetrisk, og kvinnene holdt til på den ene siden av bygget, og mennene på den andre siden. Her både spiste og sov de. Kongefamilien og deres gjester oppholdt seg i andreetasjen og staben i førsteetasjen.

Utsiden og hagen var flott, men innsiden var helt spektakulær. Veggene og taket er fullstendig dekket av dekorasjoner. Jeg tror ikke det var et eneste sted som ikke var dekket av fargerike fliser, glassmosaikk eller malerier. Vinduene var fantastiske de også. De er dekket av fargerik glassmosaikk satt sammen uten lim eller spiker. Denne lokale teknikken kalles shebeke, og glasset var hentet inn fra øya Murano utenfor Venezia. Disse vinduene inneholder flere tusen glass- og trebiter, og ville tatt mange, mange måneder å lage.

Sheki hadde en gang flere palasser, men de ble ødelagte av russerne. I tillegg til sommerpalasset, finnes det også et «vinterpalass» igjen i byen. Jeg fant ut at jeg måtte besøke dette også. Dit ville derimot ikke Ilgar bli med, siden har var blitt uvenn med han som driver stedet (av en eller annen grunn), så han dro for å treffe noen venner mens jeg gikk dit.

Detaljer fra «sommerpalasset»

Vinterpalasset var ikke like imponerende som sommerpalasset, for fem av de seks rommene var uten veggmalerier. Det rommet var til gjengjeld minst like flott som de i vinterpalasset, og her var det dessuten lov å ta bilder! Dette stedet åpnet ganske nylig, etter å ha vært under restaurasjon siden det ble «gjenoppdaget» i 2010. Den unge guiden (datteren til han som driver stedet) fortalte meg at etter khanene (kongene) forlot Sheki når russerne ankom, ble bygningen etter hvert forlatt, og glemt. Vanlige folk flyttet etter hvert inn, uvitende om at de hadde bosatt seg i et gammelt palass. Når det til slutt ble oppdaget, startet så restaureringsprosessen – slik at også dette palasset kunne bli bevart for ettertiden.

Resten av dagen gikk jeg rundt i byen, delvis sammen med Ilgar, som hadde svært lyst til å vise meg silkefabrikken han hadde arbeidet på – men som viste seg være stengt, så vi endte opp i et «showroom» for silkeprodukter som jeg ikke hadde råd til uansett. Sheki hadde en gang syv silkeproduksjonsfabrikker, med flere tusen ansatte, men nå var det altså bare én igjen. Selv om produktene i denne omgang ble for dyre for meg, er prisene likevel svært mye lavere enn hva man kan få tak i hjemme.

Gatene i Sheki bestod enten av gammel brostein eller gjørme. Husene var laget av mur, betong eller stein og har fargerike inngangsporter og dører. Gatene var stort sett stille og rolige, men av og til passerte en hund, noen høner, en katt, en minibuss eller en av de lokale. Menn i saueullshatter, og kvinner i skaut. Bak husene var det skogkledde åser i høstfarger som strakk seg helt opp mot det lave skydekket. Rundt i byen var det også mange gamle relikvier fra sovjettiden å se. Forlatte og forfalne etter at landet brøt med unionen tilbake i 1991.

Sheki var på mange måter en stor kontrast fra moderne, storslåtte Baku. Med Kaukasusfjellene som kulisse i stedet for roternede skyskrapere, og ren frisk fjelluft i stedet for trafikkforurensing, var Sheki bokstavelig talt et friskt pust. Jeg likte den rolige atmosfæren, de historiske elementene og møtet med Ilgar og hans familie. En gang reiser jeg kanskje tilbake for å se Sheki om sommeren, når trærne er grønne, vinterdvalen er over og ulvemannen returnerer til byens gater.

Praktisk informasjon om Sheki

For å komme til Sheki kan man ta buss fra hovedstaden Baku. Jeg tok en storbuss den ene veien og en minibuss den andre veien. Den store bussen tar lenger tid da den kjører en omvei fordi den ikke kan kjøre de smale veiene i fjellet. Den store bussen tok 5,5 timer mens minibussen tok ca. 4 timer. Mener å huske at jeg betalte 7 manat for de begge (ca. 30 kroner). Forsinkelser skjer ofte, så dersom du skal rekke noe, kan du gjerne prøve å ta en buss som går en time tidligere enn du hadde planlagt.

Man kan også komme seg til Sheki fra Baku med tog (men det tar lang tid og togstasjonen er utenfor Sheki, slik at man må ta taxi for å komme til sentrum), eller buss/delt taxi fra den georgiske grensen.

Det kostet 2 manat å komme inn i Khanserai-palasset og det samme i vinterpalasset, men der betalte jeg 3 manat ekstra for å fotografere.

Ta gjerne også en utflukt til landsbyen Kish dersom du har tid. Den ligger en kort taxitur eller en ca. 5 kilometer lang gåtur unna.

Landsbyen Kish, noen kilometer lenger opp i fjellene fra Sheki

Foretrekker du storbyer eller mindre steder når du reiser? Eller kanskje en god kombinasjon?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

8 Comments
  1. Utrolig spennene lesing, Renate. Imponerende hvordan du finner så ukjente spennende steder, lite kjent for de fleste av oss. Jeg liker også det at du bor privat og får med deg mye annet men ikke ville ha gjort, ved å velge hotell. Du har helt klart vekket lysten min til å reise til Aserbajdsjan 🙂

    1. Åh, så gøy, det er nettopp slike steder jeg synes er mest fascinerende. Dessuten føler jeg at man får det lille ekstra ut av reisen ved å bo lokalt, og får et helt annet innblikk i reisemålet enn dersom man bosatte seg på hotell. 😉 Det liker jeg! Takk for hyggelig kommentar, Laila! 😀

  2. Fint skrevet. Om man kommer vestfra mot Baku kan et tips være å ta bussen fra Tbilisi til Qom (som skrives på mange måter) og derifra neste lokalbuss til Sheki. Det var i alle fall mulig for noen år siden.

    Og silkefabrikken ja, om jeg har forstått det rett så er produksjonsapparatet så gammelt og fælt at de ikke ønsker å vise det for turistene. Derfor blir det showroomet som jo kanskje ikke er så veldig spennende. Fra første til andre gang jeg var i Sheki hadde dessuten prisene på silkeskjerfene gått opp 100% og det var neppe på grunn av høyere lønninger til arbeiderne.

    Ellers har jeg faktisk bare bott på karavansarayen de gangene jeg har besøkt byen. 🙂

    1. Takk, og takk for tips! Jeg hadde opprinnelig ønsket å bo på karavanseraien, men jeg ønsket også å ordne overnattingen på forhånd og det ble vanskelig der. Jeg kunne bare booke ved å ringe, og det regnet jeg med ble dyrt. Dessuten leste jeg at det var svært kaldt på rommene om høsten/vinteren, så til slutt til jeg heller for gjestehus. 🙂 Synd å høre at prisene på silkefabrikken var gått såpass opp. Det er jo greit dersom det også gjorde at arbeiderne tjente mer, men som du sier er det neppe derfor prisene steg.

  3. Hei, Renate.
    Den restaurantopplevelsen din husker jeg (fra Snapchat) :).

    Dette oppholdet høres ut som en kontrastfylt opplevelse fra storbyen!

    Jeg liker godt begge deler, storby og mindre omgivelser. Jeg synes kombinasjonen gir god innsikt i et lands kultur og hvordan det ofte er stor forskjell på livet som leves i ulike deler av landet.

    Hilsen Mette

    1. Hehe, ja det restaurantbesøket var litt spesielt. 😀

      Enig med deg der, Mette. Jeg synes det er svært givende å oppleve litt forskjellige områder av landene man besøker for å kunne bli bedre kjent med dem. 🙂 Det kan jo ofte være store forskjeller og kontraster. Takk for at du deler dine tanker!

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic