Eventyrlige Svaneti del 2 – Ushguli

Etter en fin introduksjon til det fascinerende landområdet Svaneti i Mazeri, var tiden kommet for å reise enda lenger inn i denne delen av verden. Bilen tok oss først til Mestia, og deretter på en håpløs grusvei som etter ca. 3 timer tok oss fram til en av de mest utilgjengelige, og høyst beliggende landsbyområdene i verden – Ushguli.

Nå til dags bor det rundt 70 familier i Ushguli, som er et lite område som består av fire små bosetninger/landsbyer. Her, 2,200 meter over havet og milesvis på dårlige veier fra noen slags by, føler man seg fullstendig off the grid. Man aner så vidt hva som skjer i verden utenfor. Snøen dekker området nesten halve året, og ofte er veiene umulig å passere gjennom på denne tiden. På vinteren er Ushguli med andre ord fullstendig avkappet fra omverdenen. Da er det kanskje ikke så rart at menneskene som bor her oppe, svanene, i mange år var skeptiske til tilreisende, og til og med menneskene som bodde i nabolandsbyene. Høye fjell, dype dalbunner og et terreng som var vanskelig å forflytte seg i, gjorde at folkene holdt seg for det meste for seg selv.

IMG_2242

IMG_2253

IMG_2267

IMG_2574

Likevel var det mange som ønsket å erobre disse områdene. Romere, persere, makedonere, bysantinere, arabere og mongolere, blant annet. Ikke visste de at de ville møte de stolte svanene her oppe, en subgruppe av georgerne, som hadde skapt sin egne unike væremåte, kultur og språk. Et hardført folk, som hadde vært vant til å klare seg selv. Fjellets voktere.

Da landsbyene i øvre Svaneti lå såpass spredt rundt i terrenget, var det aldri hensynsmessig å bygge murer rundt dem slik som det ble gjort andre steder. I stedet valgte man å ta fjellenes eksempel, og bygge i høyden. Det ble derfor til at hver familie begynte å bygge tårn, høye tårn, og tok tilflukt der i de urolige tidene. Her bodde både folk og fe, her ble verdisaker oppbevart og proviant lagret. De eldste tårnene stammer helt tilbake til 800-tallet, og i følge de lokale vi møtte var det opprinnelig over 300 tårn i dette området, som hadde beskyttet svanene fra angrep i flere hundreår. Det var ikke før russerne ankom og Sovjetunionen tok over at de fleste av tårnene gikk tapt. Nå til dags står bare 37 stykker igjen. Mye av Ushguli ser i grunn ut som det ligger i ruiner. Livet her har nok aldri vært noe lett.

IMG_2539

IMG_2327

IMG_2326

IMG_2535

Vi møtte gutter som ridde barbakk gjennom de gjørmete «gatene», katter, hunder og høns som vandret fritt. Ingen butikker eller utsalgt. Bare én liten kafé, hvor det satt en liten gruppe turister som så ut som de har vært på vandretur i fjellene. De lokale kikket nysgjerrig ut fra hagene sine når vi vandret forbi. Solen lyste gjennom skyene opp lyse flekker i de grønne åsene hvor husdyrene gikk og gresset. Ellers virket området midt i ettermiddagesheten både stille og øde. Det eneste tegnet på den moderne verden var i grunn strømledningene som hang mellom flere av hustakene.

IMG_2322

IMG_2349

IMG_2333

IMG_2544

Vi kom over et lite etnografisk museum som lå i et gammelt svanhus. Det var en av familiene i landsbyen som drev det, og stilte ut mange av gjenstandene som var blitt spart på gjennom årene i dette området, og som viste flere av de unike tradisjonene her til lands. For eksempel gikk kyrne og sauene inne i huset blant menneskene, til en viss grad adskilt. Det var spesielle båser inne hvor både mennesker og dyr lå ganske tett for å holde varmen gjennom de bitre vintermånedene. Treskjæring hadde også alltid vært en kunst her oppe, og inne på museet stod mange flotte eksempler på dette. Dessuten kom bestemoren til gutten som viste oss rundt inn i det mørke rommet, og spilte på et par tradisjonelle instrumenter til oss – en kunst som holder på å gå tapt.

IMG_2553

Mangel på internett i Ushguli gjorde at vi ikke kunne bestille overnatting før vi ankom, men det viste seg å være ganske lett uansett. Etter å ha vandret litt rundt, endte vi opp i muligens det mest moderne huset i hele området, LileO, hvor en eldre kone og hennes datter leide ut rom. Det kostet oss 65 lari per natt per person inkludert frokost og middag (i overkant av 200 kroner).

IMG_2345

IMG_2347 Georgia 20155

Samme ettermiddag følte vi det var på sin plass å vandre opp til isbreen Skhodra, som man kommer til ved å følge elven gjennom dalen opp bak den øverste landsbyen (som vi bodde i). Landskapet var svimlende vakkert, og vi passerte kyr og hester og så geiter som beveget seg oppe i fjellsidene. Underveis møtte vi to karer som hadde dratt med seg en stor bil opp hit og drakk vodka som de dessuten tilbydde oss, og også en vennegjeng på kanskje vår alder som var på en piknik hvor det så ut som at drikken var viktigere enn maten. Dessverre lå skyene lavt, så det var bare ved diverse øyeblikk vi fikk se hvor høye fjellene isbreen hang fra virkelig var.

IMG_2362

IMG_2386

IMG_2408 IMG_2426

IMG_2405

IMG_2432

IMG_2395

Isbreen lå på ca. 2,600 meters høyde, og det ble 16 km vandring tur retur. Turen tok oss 6 timer, og på vei tilbake holdt vi på å regne bort. Ikke ble det bedre når vi også måtte vasse gjennom en iskald bre-elv. Heldigvis ventet det et enormt middagsmåltid på oss når vi kom tilbake. Aner ikke hvordan vertene våre kunne forestille seg at vi kunne klare å spise alt som ble servert. Her snakker vi om hvertfall ti forskjellige småretter. Mett ble vi alle fall, ingen fare for det.

IMG_2443-001

Morgenen etter bestod frokosten av en lignende affære. Etterpå ble det endelig dags for noe jeg har gledet meg til fryktelig lenge – en ridetur i dette spektakulære landskapet! Vi leide hester gjennom familien vi bodde hos, og hesten jeg fikk utdelt het Mustang. Vi fikk også med oss eieren av dyrene. Akkurat her kunne vi nok sikkert ha vært heldigere, for en mer stresset og utålmodig type tror jeg ville vært vanskelig å finne (spesielt i disse rolige områdene). Mannen pisket etter hestene når de ikke beveget seg fort nok for hans ønsker, og selv om jeg skrek ut flere ganger at det var absolutt ikke nødvendig, tok det en stund før han skjønte at vi faktisk mente det. Jeg ville styre min egen stakkars hest, uten å føle at jeg hadde djevelen i hælene… Dessuten var det jo litt vanskelig å kommunisere når man begge snakker vidt forskjellige språk. I slike strøk som dette er vel hesten et rent arbeidsdyr man hersker over i forhold til i Norge hvor man nå ofte har hest for selskapet og velværens skyld, så mentaliteten er vel generelt annerledes. Det roet seg heldigvis etter hvert, og det ble mulig å slappe av og bare nyte naturen rundt seg. Jeg hadde i grunn ønsket å være ute på hesteryggen nesten en hel dag, men med tanke på hvor solbrente vi oppdaget at vi var blitt da vi kom tilbake etter et par timer, var det sikkert lenge nok.

IMG_2524

IMG_2468

IMG_2477

IMG_2485

IMG_2492-001

Naturen vi red igjennom var uansett noe av det flotteste jeg har sett. Jeg ser nok for meg at neste gang jeg returnerer til landet, blir det for å delta på en lengre ridetur gjennom disse flotte fjellområdene i Kaukasus. Jeg må kanskje være rask. Det er bare et tidsspørsmål før både turisthordene og moderniteten oppdager dette området for fullt… Spesielt dersom veien fra Mestia blir utbedret med årene. Enn så lenge bør man ha både en stor firhjulsstrekker, tålmodighet og en dose eventyrlyst for å ta turen. Etter flere timers kjøring på elendinge grusveier, gjennom elver og mellom kyr, er synet av Ushguli uansett noe man vil huske for alltid.

IMG_2572

Har du vært i dette området av verden, eller ønsker du å ta turen?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

7 Comments
  1. Åh, for noen bilder, og for et sted! Hvis jeg reiser tilbake til Georgia – noe jeg veldig gjerne gjør – må jeg til Svaneti, og definitivt innom Ushguli! Får lyst til å dra NÅ – bortsett fra at veien sikkert er stengt og at jeg egentlig heller vil dit når det er grønt og frodig i fjellene 😀

  2. Vi er to 78 åringer oppvokst på landet, og nå fremdeles etter måten i god form og vant til å dekke større områder i bil. (Balkan / øst europa i lengre turer og vant til å være fleksible). Da har ektefellene vært med, men de begynner nå å bli mer skeptiske, og vi må kanskje dra uten dem.
    Vi kunne nå tenke oss Armenia/Georgia med Svanetiområdet. Isåfall leier vi en robust SUV og kjører sjøl. Har ikke lyst på generell pakketur. Vi klarer oss nok uansett lokal språk og byråkrati, og dårlige veier.

    Hva kan du anbefale som opplegg for våren/høsten.

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no

Image and video hosting by TinyPic
Image and video hosting by TinyPic