Under reisen til Sahara denne uken, tilbrakte jeg mye tid på buss hvor jeg fikk god tid til å tenke. Det å reise i land hvor levestandarden og kulturen er helt annerledes enn hjemmefra gjør at man gjør seg en del refleksjoner underveis.
Jeg har reist mye, og jeg har reist mye i fattige land. Tunisia er på langt nær det fattigste landet jeg har besøkt – men mye av kulturen og økonomien er veldig annerledes fra Norge. Etter styret til presidenten/diktatoren Ben Ali var landet kommet inn i en dyp økonomisk krise. Jeg forstod det slik at han satte konen sin ansvarlig for økonomien i landet, og etter mange dårlige valg var arbeidsledigheten i landet oppe i 35 %. 1/3 av landets innbyggere var arbeidsledige! Mange tunisiere dro til Libya hvor gjennomsnittslønnen var høyere (i Tunisia er den ca. 3,000 norske kroner i måneden) for å jobbe, men etter Gadaffi er situasjonen nesten enda mer ustabil der enn den var før – og nå er situasjonen snudd. Nesten 1 million flyktninger fra Libya bor nå i Tunisia. Da Ben Ali forlot landet etter revolusjonen i 2011, håpet mange at nå var den verste tiden over. Nå i oktober skal de ha sitt første demokratiske valg noensinne.
Turisme er en stor inntektskilde for mange land. I Tunisia var det for eksempel 7 millioner turister årlig før revolusjonen, og tallene på turister som besøker landet nå begynner sakte men sikkert å komme tilbake til der de var. Dette landet var tidligere både et undertrykt og et korrupt land. Pengene man la igjen ved en reise til landet visste man aldri helt hvor de endte opp. Det var i alle fall neppe hos den gjennomsnittlige mannen på gata som sliter for tilværelsen. Nå begynner kanskje saken å bli en annen.
Jeg kom i snakk med en lokal butikkeier som selvfølgelig klarte å lure meg inn i butikken hans.
– Å være på ferie handler ikke bare om drikking, å spise god mat og å ligge på stranda hele dagen. Det handler også om å lære om stedene du besøker, sa han, og oppsummerte kanskje den typiske charterturisten.
Han fortsatte med å fortelle at alle butikkeiere ikke får betalt etter provisjon lenger, men at de alle får en fast lønn i måneden av staten. Den gjennomsnittlige lønnen for butikkeiere (og andre servicearbeidere), ligger på rundt 650 dinarer i måneden, altså ca. 2,500-3,000 norske kroner.
Jo kortere det er fra bord til bord, jo sikrere er man på at de som gjør jobben får betalt – og ikke myndighetene eller bakmenn. Ved å kjøpe tjenester fra de lokale hjelper man til med å bygge opp den lokale økonomien, og kan kanskje også begrense og redusere behovet for tigging.
Her hjemme er de fleste av oss ansatte i en bedrift, og bedriftene prøver å være mest mulig kostnadseffektive – slik at de ansetter bare de menneskene de må, og så gjør datamaskiner resten av jobben. I fattigere land er det helt motsatt. Mange starter egne bedrifter, og nesten alle man møter har sin egen kafé, restaurant eller butikk. Kanskje har de en egen bod på et marked eller i en souk, hvor de selger varene sine. Eller kanskje de går rundt på stranden og selger bananer, solbriller eller båtturer. Hotellene og restaurantene ansetter mest mulig folk, slik at alle de ansatte har egne roller, og som et puslespill fungerer de alle som brikker for å få arbeidsplassen til å gå rundt på best mulig måte. Én tar bestillingen, én serverer, én står på kjøkkenet og én vasker opp. Flest mulig stillinger gir flest mulig mennesker jobb og en lønn, og færre blir arbeidsledige.
I mange land føler man et visst ubehag over innpåslitne selgere. Dere vet de som roper «Hey my friend, special price for you!» for så å fotfølge deg flere meter mens de prøver alle verdens unnskyldninger for å få deg inn i akkurat deres butikk. I mange land lever man bare av provisjon, altså det man selv klarer å selge, og da er det kanskje ikke så rart at de prøver alle triks i boka for å få deg til å kjøpe varene sine.
Tunisia produserer langt fra så mye olje som sine naboer i øst og vest. Mesteparten av oljen/bensinen i landet får de fra Libya. Bensinen er ikke lovlig å selge privat – men på grunn av den økonomiske krisen er det nå fryktelig mange som står langs veibanen i de sørligere delene av landet og selger bensin i i flasker og plastdunker. Politiet snur bare ryggen til.
På stranda (og ellers) blir man oppsøkt av unge menn som virker svært interesserte og som vil ha deg med ut samme kveld, eller møtes andre steder. Disse oppsøker kvinner i alle aldre, men selvsagt bare de som reiser alene eller med andre kvinner. Sex-turisme. Mannlig prostitusjon blir stadig mer utbredt i land som dette. Europeiske kvinner er som en vandrende minibank, og mange håper å komme seg ut av landet og over til sine rikere naboer i nord.
Jeg kom i snakk med en eldre kvinne som også var på reise alene, og vi kom inn på akkurat dette temaet. Nemlig mannlig prostitusjon. Det er visstnok en stor greie i Tunisia.
– Det virker som om du reiser til Tunisia alene, som en kvinne, setter du seg i en viss posisjon. De lokale mannfolkene vil alle anta at du er her for dem.
Skal man kjøpe varer av «alle» de som lever av turisme? Det er jo ikke alltid man selv trenger varene, men det er jo et faktum at de trenger pengene. Selv om skikken er slik, skal man egentlig prute? Da ender man jo opp med å gi dem mindre penger enn de trenger? Hva med alle de ville dyrene de har i fangenskap slik at man skal kunne ta bilder med dem? Hva med de som spør om du kan ta bilde av dem, for så å be om penger?
Serviceansatte tjener lite over hele verden. Mange hoteller (spesielt de finere) har bærere som oppsøker deg etter du har sjekket inn for å hjelpe deg med bagasjen. På hotellet i Douz kom det en mann opp til meg for å hjelpe meg med den lille sekken min opp til rommet. Neida, den skal jeg ikke bry deg med, sa jeg bare, den er så liten så det klarer jeg fint selv.
– Er du sikker? Jeg er jo her for å hjelpe, la han til mens jeg nikket pent, tok sekken på ryggen og gikk for å finne rommet mitt. Dessuten hadde jeg ingen småmynter i pengeboken jeg kunne gi han.
Det var ikke før jeg var kommet inn på rommet at tanken slo meg. Han gjorde jo bare jobben sin. De små myntene han får for å bære bagasjen til rommet er jo sikkert en stor del av inntektskilden hans. Så kom den dårlige samvittigheten.
Når man reiser til steder fattigere enn hjemme, bør man være bevisst på sin situasjon og hjelpe til der man kan. Ved å for eksempel bo på en all inclusive resort, gir man ingenting tilbake til lokalmiljøet. Man får jo heller ikke sett noe av landet man besøker! Reis heller ut og opplev stedet du besøker. Involver deg i den lokale kulturen, og bli kjent med lokalbefolkningen.
