Etter fem hektiske uker på reisefot i Mellom-Amerika, trengte jeg noen dager med ro og avslapping. Nettopp det fikk jeg på den lille øya Caye Caulker, hvor mottoet til og med er «go slow».

Vaiende palmer, veier av sand, fargerike trehus, sykler og golfbiler – og endeløse mengder deilig sjømat og tid i hengekøya. For ikke å glemme nærkontakt med hai og rokker. Slik kan kanskje Caye Caulker kort oppsummeres.

Øya ligger under en time med båt fra Belize City, og selv om båten humpet og slo i bølgene på veien over, var det glemt når vi kom fram og jeg steg ut av båten i det turkise havet og lot palmene og de pastellfargede husene velkomme meg. Da jeg kom ut på sanddekte Front Street lot jeg skuldrene senke seg mens jeg tuslet mot gjestehuset.

– Hello, go slow! En eldre rastafari syklet forbi med et stort glis rundt munnen.
– Hello pretty lady, want some coconut water? Spurte en annen mens han blunket til meg.

Det tok ikke lang tid å innse at mannfolka på denne øya var av den flørtende typen.

Hengekøyer og saktefart

Caye Caulker er langt fra stor, så det tok meg ikke mer enn fem minutter å komme fram, selv i saktefart. Her på øya er det ingen biler. Det er så vidt veier. De består av sand, og de fleste forflytter seg til fots, på sykkel eller med golfbil.

Her finnes det ingen resorter, og uansett hvor man bor, er man ikke mange metrene fra havet. Jeg overnattet på Blue Wave Guesthouse, som har en hage full av hengekøyer og sin egen brygge. Her hadde også et par katter tilhold, men om de tilhørte stedet eller ikke, fikk jeg aldri svar på. Søte var de uansett.

Selv om øya har strender, er de hverken mange, brede eller lange. De fleste soler seg på brygger, eller drar ut med båt. Sistnevnte er nok mest populært, spesielt når det gjelder bading. Tang og sjøgress har en tendens til å samle seg tett langs kysten av Caye Caulker. Mange ender også opp på The Split, hvor sandbunnen er stort sett fri for sjøgress og gjør vannfargen en nydelig shade of blue.

Øya er nemlig delt i to, nesten midt på, etter at orkanen Hattie feide over øya på 60-tallet. Den nordlige delen består stort sett av mangrover, og er ikke bebodd. Det er på den sørlige delen alle overnattingsstedene, spisestedene og menneskene holder til. Stedet der øya er delt i to heter The Split, og dette er et samlingspunkt for både reisende og lokale. Her soler man seg, her drikker man øl på baren Lazy Lizard og her samles man til lystig lag hele dagen (og ikke minst, kvelden) lang.

Øya var opprinnelig bosatt av fiskere, men på 70-tallet, begynte turistene å ankomme. Speedbåter gjorde det lettere å nå øya fra andre øyer eller fastlandet, og hippiene gjorde dette avslappede stedet en populær destinasjon langs «the gringo trail».

Flere av dem valgte å bosette seg på øya, og Caye Caulker har i dag et stort samfunn av kunstnere, cannabisrøykere og hippier, som stadig blir større.

Første april og innpåslitne typer

– Good morning! How are you? Have a nice day!

Min andre dag på øya bestemte jeg meg for å utforske den til fots. Mange velger å sykle, men siden det tar lengre tid å gå, tenkte jeg det var mer passende. Hver eneste mann jeg passerte sa god morgen og spurte hvordan det gikk.

Jeg passerte dagligvarebutikker som alle er drevet av asiatere, massasjesteder, smoothieselgere, syklister og turister med sekk på ryggen som nettopp hadde kommet av båten. Litt lenger unna hørte jeg de kjente tonene til Bob Marleys reggaemelodier bli spilt, og overalt hang det skilt som sa «No shirts, No shoes… No problem» og «Go slow. We have two cemeteries and no hospital».

Jeg passerte en gjeng lokale menn som satt og pratet under et stort tre, og ropte bort til meg.

– Hey you! Yes you. Have you seen the tucan-parrot? Den ene av dem pekte opp i treet.

– Uh, tucan-parrot, what on earth is that? Spurte jeg skeptisk.

Nysgjerrig som jeg er måtte jeg jo gå nærmere for å se. Da ropter plutselig den ene av dem:

– April fools!

Og de lo seg nesten ihjel. Deretter beklaget de seg og sa at de fortalte vitsen til alle som gikk forbi, og foreløpig hadde alle trodd på spøken deres.

De fortalte deretter om at de alle tre var reisende som hadde kommet til øya som turist og blitt værende på grunn av den avslappede atmosfæren og trivelige fellesskapet. Det var godt å snakke engelsk etter å ha tilbrakt flere uker i de spansktalende landene sørøst for Belize.

Jeg forlot så guttene og fortsatte vandringen videre langs stranden sørover. Små og store overnattingssteder ble passert, alle med kajakker liggende ved vannet. Pastellfargede hus stod på stylter, og nærmest hver eneste bygning hadde egne hengekøyer og hengestoler. Jeg gikk forbi en av de tre kirkegårdene, mens palmer vaiet over meg og menn syklet forbi.

En type som kalte seg Giovanni begynte å følge etter meg og skulle absolutt prate. Han fortalte at han kom fra Ghost Town i Belize City – og var på øya for å besøke broren. Han fortalte i det vide og brede om livet hjemme, og ble noe sur når jeg ikke hadde lyst til å feste med han. Sa han synes det var trist jeg var alene og ville ta meg med på privat fisketur, så han kunne vise meg verden under havet… Så kom en svær rokke flytende inn mot land der vi stod og han ble livredd.

– Oh my God, it is huge!

Etter å ha forlatt en vettskremt Giovanni gikk jeg helt til flystripa og litt forbi, dit veien sluttet. På veien tilbake nordover tok jeg de midterste gatene. Det var helt sykt varmt, og jeg begynte å skjønne hvorfor mottoet på øya er å «go slow». I denne typen varme er det rett og slett umulig å gå raskere enn en skilpadde.

Haier, rokker og en solbrent rumpe

De fleste vet at verdens største korallrev finnes ved Australia, men visste du at det nest største ligger utenfor kysten av Belize? Det er med andre ord nesten obligatorisk å ta turen ut dit og utforske verden under vannet. Jeg meldte meg på en halvdagstur med Caveman Snorkling og hadde litt av en opplevelse foran meg.

Det viste seg at de hadde en ledig plass på en snorkletur samme morgen som skulle gå om bare 45 minutter. Det ble derfor plutselig mye som skulle gjøres på kort tid. Jeg løp til hotellet, pakket tingene mine i en fei – og rett for avgang troppet jeg opp ved kontoret, klar for å prøve på svømmeføtter og få utdelt maske og snorkel.

Vi var åtte i båten. To svenske jenter, to par, en eldre kvinne og meg. De to guidene var noen moroklumper som bød veldig på seg selv.

Dagens første stopp var Hol Chan Marine Reserve. Det var helt fantastisk! Jeg er ingen komfortabel fisk på dypt vann akkurat, så i begynnelsen måtte jeg holde guiden i handa (haha). Han var utrolig grei og støttende, og det tok ikke lang tid før jeg forsvant vekk fra han og de andre på utforsking. Vi fikk se fantastiske fargerike koraler, og tonnevis med fisk. Blant annet en svær ål, flere papegøyefisk i utallige nyanser og en stor barracuda med skumle tenner.

Det andre stoppet var i Shark Ray Alley. Her brukte lokale fiskere å sløye fangsten sin og kaste ut fiskerester, noe som fortsatt tiltrekker både hai og rokker når båtene ankommer. Haiene er av den trivelige typen som ikke spiser deg når du bestemmer deg for å svømme med dem. Derfor måtte vi selvfølgelig hoppe utti! Det var temmelig nervepirrende å ha disse store skapningene flytende både under- og rundt seg. Jeg synes derimot rokkene var noe skumlere enn haien (som visstnok kalles sykepleierhai). Jeg kunne ikke unngå å tenke på hva som skjedde med Steve Irvin…

Etterpå stoppet vi ved Coral Gardens, som i grunn var ganske likt som første stopp. Her var jeg blitt så komfortabel i vannet at jeg nesten var vanskelig å få opp i båten igjen når det var tid for å dra. Vannet rundt oss var strålende turkis og deilig varmt, så det var kanskje ikke så rart?

Til slutt passerte vi gjennom The Split. Her stoppet vi først ved Iguana Reef Inn og gikk i land, for å besøke et sjøhestreservat. Først så vi ingenting, men da vi først fikk øye på de bittesmå sjøhestene var det utrolig kult. De skiller seg virkelig ut fra resten av verdens skapninger.

Tilbake i båten spurte guidene om vi ønsket å mate fuglene OG fiskene. Tja, hvorfor ikke tenkte vi. Like etterpå fikk vi se gigantiske fisker som hoppet opp og tok mat ut av hendene våre, samt stupende fugler som nærmest tok med seg hendene våre når de kom for å ta fisken vi holdt. Plutselig hørte jeg den eldre kvinnen i båten rope til en gjeng som passerte oss i en annen båt.

– Anna! You are still here! I thought you left.

– Yeah, haha, I was supposed to. But you know, I thought a couple more days wouldn’t hurt, svarer Anna.

– People have a really hard time leaving this island, sa hun mens hun snudde seg mot meg med et smil.

Etter båtturen gledet jeg meg til å slappe av noen timer i hengekøya før jeg skulle finne et sted å spise middag.

Men i stresset med å pakke alt og gjøre seg klar til snorkleturen, hadde jeg glemt å påføre solkrem på ryggen, rumpa og beina. Det fikk jeg kjenne på når kvelden kom, for å si det slik. Det var så vondt at jeg kunne ikke sitte, og å ligge i hengekøya var nesten som et mareritt. Den natten sov jeg på magen med et kjølig håndkle over ryggen og rumpa. Skillet har jeg sånn nogenlunde fortsatt…

Reker og kanelboller

Det jeg i grunn ikke hadde forventet, var det å finne så mye god mat på Caye Caulker. Jeg følte til slutt at alt jeg gjorde var å gå rundt og spise. Enten friske fruktjuser, smoothies og crepes, eller den gode maten listet opp nedenfor.

For frokost dro jeg til Paradiso like ved Blue Wave Guest House, hvor jeg blant annet fikk ferskpresset appelsinjus og bagel til rundt 11 dollar (som blir rundt 45 kroner).

Til lunsj ble det alt fra deilige kanelboller til 2,25 dollar hos Caye Caulker Bakery til fryjacks med bønner og ost hos Errolynn’s House of Fry Jacks, til 2,50 dollar.

Øya er kjent for sin gode sjømat, ikke minst i hummersesongen mellom juni og februar. Dessverre var det ikke hummersesong da jeg besøkte, men sjømaten jeg fikk tak i var likevel helt herlig. Den ene kvelden satte jeg meg på kaikanten hos Maggies Sunset Kitchen og koste meg med reker i kokoskurry og solnedgangen rett foran meg, til 35 dollar.

En annen dag endte jeg opp hos Chef Juan’s Kitchen, hvor jeg fikk en skikkelig god pulled pork med coleslaw, jus – og ikke minst en nydelig key lime pie til 18 belize dollar. Den paien var så godt at jeg gjerne skulle reist tilbake bare for å kjøpe en ny.

Den mest skuffende middagen var nok hos Fantasy Dining, hvor det både var svimlende dyrt og kjedelig. Heldigvis var det første kvelden, og deretter lærte jeg at de beste serveringsstedene fikk jeg tips hos av de lokale.

Alt tar tid her, også serveringen. Likevel er det litt av sjarmen. Mens jeg ventet på maten fikk jeg tid til å slå av en prat med både de som laget den, og de som satt på nabobordene.

Caye Caulker kan kanskje oppsummeres bra slik et tysk par ved et av disse nabobordene fortalte meg:

– Med all den gode maten og den saktegående tilværelsen, er kanskje ikke Caye Caulker det rette stedet å dra for de som er på slankekur.

– Heldigvis gjelder det ikke oss, la de leende til.

Informasjon om Caye Caulker

Caye Caulker er mindre enn én mil lang, og ca. 1,5 km smal. Det er med andre ord ikke store stedet. Den har omtrent 2,000 innbyggere.

Fra Norge kan man fly til Fort Lauderdale eller Cancun, og derfra til Belize City. Man kommer seg enkelt til Caye Caulker med båt fra enten Belize City eller Ambergris Caye. Båtturen fra Belize City tar bare rundt 45 minutt, og kaien er i gåavstand fra busstasjonen (gjennom et noe shady nabolag).

For korallrevets del kan det være greit å droppe solkremen når du skal på snorkletur. Men dekk deg i så fall til med shorts/topp, slik at du slipper å bli like solbrent som meg.

1 Belize dollar er omtrent 0,50 US dollar. Litt morsomt er det også å se den britiske dronningen (som vi er vant til å se på pund) på en dollarseddel.

Har du besøkt Caye Caulker, eller andre steder hvor livet helst skal gå i «saktefart»?

Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

9 Comments
  1. Åh, det så jo bare ut som et tropisk paradis, da! Har aldri besøkt Caye Caulker, eller noe lignende forsåvidt, men jeg må si at det frister definitivt. 🙂 Herlige bilder! 🙂

  2. Caye Culker ser jo bare helt fantastisk ut! Men hadde kanskje blitt litt rastløs etterhvert om alt skal være «slow», hehe 🙂 Men både den avslappede kulturen, og at det er sykler i stedet for biler minner meg litt om øya La Digue i Seychellene. Og der trivdes jeg kjempegodt!

    Kul opplevelse også at du fikk snorkle rundt rokker og hai, men som du skriver så tenker også jeg alltid på Steve Irwin når jeg ser en rokke.

    1. Hehe, ja, hadde kanskje blitt litt rastløs om man skulle vært en hel uke der eller lenger. De fire dagene jeg hadde var i grunn perfekt. 🙂 Så herlig! Skulle gjeeerne utforsket La Digue!

  3. WOW der ser da helt fantastisk ud og nej jeg har aldrig været der. Jeg er dog blevet meget fristet til at tage afsted efter at have læst dette indlæg og set de lækre billeder. Det må da være tæt på at være paradis 🙂

    /Annette

    1. Haha, huff. Det var ganske smertefullt gitt! Ja, det var absolutt deilig med noen rolige dager. Men over lengre tid kunne det kanskje blitt litt for mye av det gode. 😉

Leave a Reply

Your email address will not be published.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Om Renate

Reisegal nordlenning med bøttevis av eventyrlyst.

Spørsmål? Send meg en e-post: rea_sand@yahoo.no