Jeg steg av toget fra Nagano et par timer senere enn hva som var planen. Det hadde blitt mørkt for et par timer siden, og siden toget stoppet på endestasjonen var det ikke spesielt mange som skulle av. De fleste forsvant i mørket, og jeg vurderte om jeg skulle ta taxi eller gå. Den avgjørelsen ble i grunn tatt for meg, for det var hverken taxier, eller biler for den saks skyld, å se. Jeg tok derfor sekken på ryggen og begynte å gå i den retningen jeg mente gjestehuset mitt lå.
Med en gang jeg gikk av toget kjente jeg at luften var litt kjøligere. Kontrasten mellom lille Shibu Onsen, som jeg nå hadde kommet til, og millionbyen Tokyo som jeg hadde forlatt på formiddagen, var ufattelig stor. Gatene var mørke og jeg så omrisset av fjell og åser ovenfor de små bygningene rundt meg opplyst av fullmånen. Gatene var folketomme og bare et par biler kjørte forbi. På mange av bygningene hang det opplyste hvite og oransje lanterner. Både runde og ovale. Langs gaten lå det skrin med ulike religiøse figurer, og noen var tildekket i røde draperier. Det så ut som figurene fulgte meg med blikket alle sammen. Enkelte steder strømmet damp opp fra kumlokkene og gjennom sprekker i fortauet oppover mot himmelen i den kjølige luften.
Det første som slo meg om stedet var den japanske animasjonsfilmen Spirited Away. Filmen handler om lille Chihiro og familien som skal flytte til et nytt hjem, men plutselig tar feil sving, går gjennom en tunnel og plutselig befinner seg på et folketomt, magisk og merkelig sted. Uten å spoile for mye blir foreldrene hennes omvandlet til griser (!), og Chihiro må ta seg jobb på et av de mange badehusene i byen for å befri både seg selv og foreldrene sine, og finne veien hjem.
Nettopp en slik japansk badeby er Shibu Onsen, som jeg nå befant meg i.
Jeg følte meg slående lik en forvillet Chihiro der jeg gikk gjennom de mørke, folketomme gatene. Lyden av sildrende vann var overdøvende. Men plutselig hørte jeg klikkelyder på brosteinen, blandet med litt latter i det fjerne. Da jeg rundet neste hjørne så jeg en gruppe på fem stykker i hver sin yukata, med tresandalene getas på beina, som låste seg inn i en liten trebygning. Dampen slo ut døren mens de forsvant inn bak den. Det slo det meg at dette måtte være en av byens mange onsens, nemlig offentlige bad med varme kilder.
Til slutt kom jeg fram til gjestehuset mitt, eller ryokan som det heter på japansk. Da jeg kom inn døra måtte skoene av, og jeg fikk på meg et par tøfler. Det trivelige vertskapet viste meg til rommet som hadde den tradisjonelle japanske stilen med madrass rett på tatami-gulvet, lavt trebord og papirskjermer på veggene. Jeg skiftet umiddelbart til yukataen (en uformell bomullskimono, nesten som en morgenkåpe) som gjestehuset tilbydde, pakket med meg en minihånduk, nøkkelen som låste opp alle offentlige onsens i landsbyen og trippet ut i gatene. På beina hadde jeg de tradisjonelle skoene, geta, som ligner en slags blanding mellom flipflops og tresko, og var overraskende vanskelige å gå i. Klikkelyden de lagte på brosteinen var koselig å høre på, men jeg følte meg som en merkelig geisha in training der jeg gikk og prøvde å ikke falle overende. Geisha-eleganse skal jeg i alle fall aldri skryte på meg.
Shibu Onsen er en gammel landsby, med en historie som strekker seg tilbake hele 1,300 år, og den har på flere måter beholdt sin tradisjonelle atmosfære. I mange hundre år har alt fra poeter, prester, hvermannsen og til og med samuraier, valfartet hit for å bade i de mange varme kildene. Mange av vertshusene og badehusene som ligger i disse trange gatene, har vært i bruk i over 400 år.
Klokken var blitt ni på kvelden, og det var snø i luften. Plutselig var det flere mennesker å se ute i de trange, historiske gatene, og vi nikket alle høflig når vi passerte hverandre. Om vinteren, når snøen ligger på bakken og kulden har satt seg i dette området, skal gatene visstnok være enda fullere. Da er det høysesong for å varme seg opp i de varme kildene.
Selv om mange av gjestehusene (inkludert mitt) hadde sin egen onsen, er en stor del av opplevelsen å kunne gå rundt til de offentlige badene som ligger rundt i landsbyen. Det finnes totalt ni stykker, og alle er låste. Gjestehusene gir derimot nøkler gratis til alle som overnatter i landsbyen. Man kan derfor ikke bare komme hit på dagstur for å bade, man må overnatte, og det er jo tross alt om kvelden det ser ut som magien skjer.
Alle de ni badehusene har egne navn og vannet kommer fra forskjellige steder og har visstnok også forskjellige egenskaper. Det skal både rense deg, innvendig og utvendig, og kan også «helbrede» deg fra forskjellig. Spesielt dersom du rekker innom alle de ni badehusene på én og samme kveld. Ingen av badene var spesielt vakre innvendig, og det luktet litt svovel i flere av dem. Kanskje ikke så rart med tanke på hvor vannet stammer fra. Jeg gikk inn på damesiden, kledde av meg alt (her er det ikke lov med badetøy!) og tok med meg den lille minihåndduken (det måtte oppbevares oppå hodet for å ikke bli våt, haha). Vannet var VARMT, men det fantes en liten kran hvorfra man kunne helle i mer kaldt vann. Før man kan hoppe utti må man sitte på kanten av badet og skylle seg fullstendig med hjelp av bøttene. Når man er ren kan man endelig stige nedi. Mens jeg satt i badet avbildet nedenfor kom det et par damer til. Det virket som de var lokale. Hun ene var mye eldre, og hadde med seg såpe, og tok rett og slett hele kveldsvasken på kanten av badet.
Etter en natt på gulvet på rommet mitt i gjestehuset, stod jeg opp og gikk ned for å spise frokost. Også på gulvet. Framfor meg på bordet stod i alle fall ni forskjellige små retter, så man kan trygt si at jeg ble mer enn mett denne morgenen.
Deretter var det endelig tid for det jeg egentlig hadde kommet hit for. Det er ikke bare mennesker som nyter de varme kildene her i området. Jeg skulle å se på de badende snøapene!
– Jeg må dessverre skuffe deg, hadde verten min sagt allerede kvelden før.
– Apene har ikke kommet ned til de varme kildene på fem dager nå. Det er sjeldent det skjer, men nå er de midt i paringssesongen og da rømmer de alle til skogs. De har i alle fall ikke vært å se på webkameraet på nesten en uke nå!
Jeg var selvfølgelig litt skuffet, men skjønte allerede før jeg kom at det skulle mye til for å se apene nå på høsten uansett. Ønsker man å se apekattene bade, som de er kjent for, må man komme på vinteren når snøen ligger på bakken og temperaturen synker godt under null. Siden været var så fint bestemte jeg meg likevel for å utnytte formiddagen med å ta gå opp til Jigokudani, dalen hvor apene bruker å holde til. Helvetesdalen. Navnet fikk stedet på grunn av de varme kildene som boblet opp fra jordens indre, samt de bratte klippene rundt som rammet området inn. De som oppdaget stedet syntes rett og slett dette minnet om helvete.
Etter nærmere en times vandring gjennom flotte skoger kom jeg endelig opp til stedets parkering. Da så jeg to menn som stod og fotograferte et par skikkelig store og hårete snøaper som satt og spiste epler! Jeg ble helt vill og røsket fram kameraet. Dette lovet jo godt tenkte jeg, da er de kanskje kommet seg ned fra fjellene for en badetur?
Da ville det i så fall sett slik ut:
Men dengang nei. De eneste krabatene som var å se var disse to som stod og borret hull i et eller annet for harde livet. Ikke rart snøapene ikke ønsket å bade i dette fryktelige bråket. Jeg ville også rømt til skogs.
Skuffet over at jeg ble så skuffet gikk jeg litt rundt på området, så flere apekatter på taket på det gamle badehuset som var der oppe, og på «geysiren» som nærmest konstant sprutet ut vann og damp flere titalls meter opp i været. Etter et par timer skjønte jeg at slaget var tapt. Ingen apekatter ville hoppe ut i kildene i dag. Jeg får rett og slett komme tilbake en annen gang. Februar og mars skal visstnok være gode måneder. Fornøyd var jeg i alle fall med å ha fått sett flere av snøapene, bading eller ei. De skulle jo tross alt alle ha vært på fjelltur nå!
Jeg tok en litt annen vei tilbake ned til Shibu Onsen, og nøt solen etter flere grå dager på rad i Tokyo. Alle jeg møtte på vei opp spurte meg det samme spørsmålet med håp i øynene.
– Did you see any monkeys!?
Atmosfæren var så rolig og avslappende, og gatene var fortsatt stille og nærmest folketomme. Utsikten ut over Shibu Onsen og nedover mot Yudanaka var spesielt vakker nå i høstfargene som krøp oppover åssidene. Det var i grunn så fint ute at etter jeg kom tilbake til gjestehuset midt på dagen, så tok jeg rett og slett bare sekken på ryggen og gikk videre ned til togstasjonen. Jeg ville ikke kaste bort et eneste øyeblikk i det flotte været inne i en bil.
Ironisk hvordan grunnen til at jeg dro til dette stedet var for å se på snøapene kose seg i de varme kildene, mens høydepunktet for min del heller endte opp med å være tiden jeg brukte på å vandre langs de koselige, gamle gatene på brosteinen både på dagtid, men aller mest på kvelden i mørket, på jakt etter forskjellige onsen.
Fakta om Shibu Onsen og Jigokudani
Det tar mellom 2-3 timer å komme seg til Yudanaka stasjon fra Tokyo. Først shinkansen til Nagano (rundt 500 NOK), og deretter lokaltog til Yudanaka. Shibu Onsen ligger ca. en halvtimes gange derfra (i oppoverbakke). Man kan også velge å bo i litt mer moderne Yudanaka som ligger rundt togstasjonen.
Fra Shibu Onsen tar det drøyt 45 minutter å gå til Jigokudani/snøapene. Det går visstnok også buss på vinteren når det er mye snø. Gjestehuset mitt, Senshinkan Matsuya, hadde også gratis skyss dit hver morgen kl. 9.
Herlig innlegg. Synd med apane, men ser virkelig ut som du har hatt det flott likevel. Eg får meir og meir lyst til Japan. Ser korleis du sammenligna plassen med Chihiro, sjølv om det er lenge sida eg har sett filmen.
Ja, det var litt kjipern å ikke få se de plaske rundt i de varme kildene. Men neste gang jeg reiser til Japan skal jeg prøve å time det slik at jeg rekker både kirsebærblomstringen i f.eks. Kyoto, samt snøen i høylandet som f.eks. hos disse apene. Haha :p Jaaa! Jeg elsker Spirited Away, og i grunn nesten alle Studio Ghibli-filmene.
LORD, jeg savner Japan! Utrolig rart og se noen av de samme stedene jeg besøkte gjennom dine bilder; utrolig fine bilder var de og 😀 Det kom heller ingen søte aper og besøkte meg da jeg endelig ankom vannhullet deres, men men, du fikk ihvertfall se dem spise epler 😛
Oh, me too! Hehe, ja, det kan være litt gøy å se hvordan andre har opplevd samme steder som deg selv. :p Så synd at du heller ikke fikk sett apene bade! Ja, i grunn flaks at jeg fikk se de to som satt og spiste epler, for de rømte tilbake opp i skogen kanskje fem minutter etter jeg kom dit. Jeg traff en tjekkisk dame som ankom litt senere og var nesten litt bitter for at hun ikke fikk sett apene i det hele tatt. Vanskelig å kontrollere oppførselen til ville dyr 😉
Tack för ett fint reportage! Japan är så speciellt och olikt allt annat, så det skulle vara fantastiskt att åka dit nån gång! Jag har hört att man på vissa bad och övernattningsställen inte är välkommen om man har en tatuering, vet du något om det?
Takk selv! 😀 Japan er absolutt veldig annerledes, og det gjør landet uendelig fascinerende. Jeg leste faktisk flere steder at tatoveringer gjorde at man ikke var velkommen i badene, dessverre :/ Men så vidt jeg husker var det bare på de offentlige badene. Når det gjelder badene som tilhører overnattingsstedene tror jeg de er mindre streng på akkurat det, i alle fall noen av dem. Men det kan kanskje være greit å undersøke før dere bestiller overnattingssted når dere drar til Japan, så slipper det å eventuelt bli en skuffelse.
Hei Renate
Så fin skildring og flotte bilder! Høres ut som en spennende reiseopplevelse. 🙂
Tusen takk! Ja, jeg storkoste meg virkelig i Shibu Onsen. Vil tro at dersom man har mange dager til rådighet på et slikt sted, vil man dra derfra så avslappet som man aldri har vært 🙂
Jeg har virkelig fått øynene opp for Japan. Inspirerende innlegg og bilder. Jeg tror nok jeg må planlegge en reise til Japan ganske nøye mht tidspunktet – det er jo så mange highlights man gjerne vil få med seg!
Det er nok en lur idé å planlegge hva man ønsker å få med seg når man er i landet, og så legge opp tidspunktet etter det, ja. Japan har jo så mange spennende sesonger, og forskjellige områder. Man kan jo gå på ski i de nordlige delene på samme tid som andre ligger på tropiske strender lenger sør! Neste gang jeg (forhåpentligvis) drar dit ønsker jeg å få med meg våren og kirsebærblomstringen. Hvis det fortsatt er snø i Jigokudani da, så drar jeg nok tilbake dit for å prøve å se om jeg har bedre lykke med de badende apekattene da :p
Så fint skildret! Høres ut som en magisk lite sted, til tross for fraværet av badende aper. Jeg fikk ikke testet verken onsen eller ryokan da jeg var i Japan, men det må jeg definitivt få med meg neste gang jeg drar dit. Jeg fikk derimot testet et slags home-stay-hostel i Kyoto, hos en snål, men hyggelig mann som så ut som en dame. Det var en opplevelse det også 😀
Det var det! Jeg trodde i grunn det ikke var så mye annet å se/gjøre enn å besøke apene, så ble veldig positivt overrasket da jeg kom dit. Hadde jeg visst hvordan det var hadde jeg nok lagt inn en ekstra overnatting. Å bo på ryokan var mye billigere der enn i Kyoto f.eks! Jeg betalte 500 kr ca for en natt i Shibu Onsen, mens i Kyoto kostet det godt over 1000 kroner. Hadde jeg reist sammen med noen hadde selvsagt prisen blitt litt hyggeligere siden de bare hadde dobbeltrom, men men :p Haha! Så kult med mannen som så ut som en dame da, var han slik kledd også?
Han hadde klær som godt kunne være dameklær, og langt hår i hestehale. Tok litt tid før vi ble sikre på at det faktisk var en mann, hehe.