Den Transmongolske Jernbanen

 

Jeg henger med hodet ut vinduet. Utenfor farer en hel verden forbi. Kyr og hunder løper langs sporet, skogkledde åser preger landskapet og barn vinker febrilske i det de ser toget passere. Vi er på tur fra vest til øst, fra Europa til Asia – vi sitter på den transmongolske jernbanen.

I hundre år har mennesker forflyttet seg langs disse togskinnene, dypt inn i Sibir og mot den fjerne Østen. For noen er toget bare et transportmiddel, for andre er togreisen et mål i seg selv. Et eventyr på hjul. Man passerer små landsbyer fulle av trehus med fargerike dekorasjoner på vinduskarmene og geiter i hagen. Bjørkeskoger, tundra og små samfunn med færre enn ti innbyggere er godt representert. Her og der kjører en lada forbi på svingete grusveier, og enkelte mennesker prøver fiskelykken i elvene som renner parallelt med togsporet. Fra togvinduet overværer man hele scener fra menneskers liv som man aldri har møtt og aldri vil møte. Man kjører inn og ut av livet deres på et blunk. Minnene fra de små øyeblikkene tar man likevel vare på i lang tid.

 

 

Paret i nabokupeen består av kinesiske Mai og hennes britiske mann. De har reist med tog gjennom hele Europa og er nå på vei hjem til Beijing hvor de bor. – Europa er dyrt, mener de, og gleder seg til å komme hjem. – Vi har derimot sett fram til denne togreisen lenge og håper på å kunne slappe av og nyte denne siste uken av ferien før vi kommer hjem til virkeligheten.

Etter to hektiske døgn i metropolen Moskva føles det godt å kunne pleie seg selv en uke før ferien fortsetter med ankomst i Asia. På vei til matvognen bekreftes den avslappende atmosfæren om bord. Alle kupédørene er åpne, og det sitter mennesker i de smale gangene og leser, prater med hverandre eller ser drømmende ut vinduene.

 

 

– Jeg tror mange som reiser med dette toget forventer seg noe helt annet, forteller hollandske Tom som vi møter før ankomst til matvognen. – Man har sett filmer og lest om den ville togreisen til Østen preget av en overflod av vodka og gale russere. – Selvfølgelig kan man jo også komme over slikt, nikker han mot kupeen lenger ned i vognen hvor russisk pop, hyl og latter trenger gjennom den halvåpne døren. – Men det er vel kanskje mindre vanlig, legger han til. Den transsibirske ruten fra Moskva til Vladivostok huser nok flere av denne typen reisende og blir beskrevet som en mye villere ferd enn den transmongolske ruten mot Beijing som vi for øyeblikket befinner oss på.

Veien til maten er lang og mange dører skal passeres. Hver vogn har sine egne betjenter, alle kinesere. Ingen av dem snakker engelsk, men vi merker at vi kommer langt med et nikk og et smil.

Mens vi er i Russland forblir matvognen russisk, noe som gjenspeiles både på interiør og betjening. Det er som å trø inn i en brun pub i en fjern del av Russland. Kokken sitter i en engang hvit singlet og skreller poteter i det lille kjøkkenet. Røyken henger tungt over bordene i den mørke vognen, og tre karer sitter og spiller kort i et hjørne. Det meste på den håndskrevne menyen inneholder kokt kylling, men vodkaen er også godt representert. Maten er ikke billig, men den metter. Reiser man på et strengere budsjett kan man prøve lykken på perrongene. Når toget sakte ruller inn på neste stasjon ser vi utenfor vinduet små russiske koner med skaut på hodet og kurver i hendene i hurtig sprang bortover perrongen. Egg, fisk, kjøtt, frukt og diverse bakverk med kål i har de med seg, i håp om å tjene noen få rubler fra oss forbireisende.

 

 

Idet vi kommer oss ut på perrongen ser vi at klokken på stasjonen viser fem på tolv på formiddagen, men i realiteten er det langt på dag. Toget følger Moskvatid gjennom hele reisen, selv om dette gigantiske landet har hele 9 tidssoner. Det er lett å bli forvirret. Heldigvis har det ikke så stor betydning for oss, siden sommernettene er lyse og vi egentlig bare trenger å forholde oss til det lille rullende samfunnet vi befinner oss på.

 

 

Etter å ha overværet skog, taiga og små landsbyer de siste dagene, er det som å komme til et nytt univers da den enorme Bajkalsjøen åpenbarer seg for oss dag fire. Sjøen, som er verdens dypeste, kan godt forveksles med et hav da vi time etter time cruiser langs dens bredder uten å se hva som befinner seg på den andre siden. Sjøen lukter til og med hav, konstaterer vi etter å ha stukket hodet ut av vinduet for å kjenne vinden i håret.

Det skal visstnok finnes sel i denne innsjøen, verdens eneste ferskvannseler, men noen seler får vi ikke øye på. Derimot står det fiskere langs innsjøens bredder og håper på dagens store fangst. Dette området er en fryd for øyet. Det åpne landskapet vi møter etter Bajkal er som en forsmak på hva neste dag vil bringe. Fjellandskapet og tundraen i Sibir er blitt byttet ut med åpne gressletter, små innsjøer og elvedaler hvor utallige villhester i flokk står og slukker tørsten.

 

 

Det første som viser seg utenfor vinduet da vi våker neste morgen er en mann på hest som gjeter sauer langs togsporet. Landskapet er vidt og åpent og det er ikke et tre i sikte. Hvite, tradisjonelle jurter dukker opp som prikker i horisonten og bryter med det endeløse grønne landskapet. Her og der står en hest og gresser. Disse runde teltene er blitt brukt av nomadene siden Genghis Khans tid. Vi ser bebyggelsen til Ulan Bator nærme seg i det fjerne. Vi har ankommet Mongolia.

 

 

Ulan Bator viser seg som en interessant by med moderne skyskrapere og tradisjonelle jurter side om side. Sauer og menn i dress ferdes i samme gater under den stekende solen. To små barn sitter sammen og venter på at deres tog skal ankomme. Vårt tog går videre. Det åpne landskapet som blottlegger seg foran øynene våre ville fascinert de aller fleste. Man kommer ikke til Mongolia for å tilbringe tid i byene. Her er det den spesielle naturen som står i fokus.

 

 

– Så du kamelene? Roper jeg begeistret fra kupen til reisefølget som står tvers over gangen hengende ut av vinduet. Kameraet er selvsagt trygt plassert foran ansiktet. – Nei, men jeg fikk et flott bilde av toget som kurvet seg gjennom svingen, roper han like begeistret tilbake. Det er virkelig vanskelig å ta øynene bort fra det som utfolder seg utenfor togets vinduer.

 

 

Rett som det er må man likevel trekke inn hodet hver gang man ser noen gjør en marsj mot toalettet. Alt slippes rett ut på skinnene. Derfor er toalettene stengt inne i byene, heldigvis. Toalettpapir er en mangelvare og dusjen forlot vi i Moskva. Toget er ikke spesielt glamorøst på den måten. Etter mange timer gjennom den øde Gobiørkenen har sanden klart å trenge seg inn i togvognene og en dusj har aldri fristet mer. Likevel er vi alle i samme båt, eller tog om man vil, og med en kopp, litt såpe og kranvann kommer vi langt.

– Hvem trenger luksus når man har underholdning i form av den spennende utsikten på dagtid, og kortspill og festglade vodkadrikkere på nattid, ler Mai. Bøkene vi tok med oss har nesten ikke blitt åpnet. Vi klarer ikke ta øynene bort fra verden som farer forbi utenfor vinduet. Hvem hadde trodd at det skulle være så mye å se og gjøre på et tog? Vi har nesten ikke tid til å sove!

 

 

Vi triller i alle fall sakte men sikkert mot vårt endemål, og det gjenspeiles på de lokales ansikter. På vei østover merker man hvordan ansiktene forandrer seg fra dag til dag. Deres nysgjerrighet og vennlighet er derimot noe som ikke forandres noe særlig. Alle vi møter fra lokale barn til andre turister på toget møter blikket vårt med et smil og en åpenhjertighet. Vi deler erfaringer og opplevelser med de togreisende, og kommuniserer ved hjelp av lek og moro med de nysgjerrige lokale barna vi møter på perrongene.

 

 

Sent på kvelden bremser toget sakte, mens en voldsom fanfaremusikk lyder nærmere og nærmere. Kineserne sparer ikke på kruttet for å velkomme oss til landet sitt. Toget kjører inn i et stort, mørkt lagerhus, og en etter en blir togvognene heiset opp. Sporvidden i Russland og Mongolia er bredere enn den i Kina, og understellene på togvognene må rett og slett byttes ut. Vi henger alle ut av vinduene mens arbeiderne hurtig gjør jobben sin. Enkelte gliser, ler og lager grimaser i takt med at blitzene fra kameraene regner over dem.

Siste dag på toget er vognen fylt opp til randen. Nye mennesker, hele kinesiske familier, har steget på toget i løpet av natten. Vi kjenner beina begynner å bli rastløse i det vi passerer det dramatiske fjellandskapet i nordlige Kina. Beina lengter etter å utforske, men øynene har fullt opp. Landskapet blir ikke mindre storslagent i det vi nærmer oss endemålet for togreisen. Stupbratte fjell og åser troner på hver side at sporet og vi seiler gjennom utallige tunneler. Plutselig dukker den kinesiske mur opp og løper parallelt med togsporet en stund før den svinger av og forsvinner opp over fjellene.

 

 

– Vi har brukt seks uker på denne togreisen, forteller et dansk par oss mens vi spiser lunsj sammen i den kinesiske restaurantvognen.

– Det var for mye å se langs ruta og nysgjerrigheten tok overhånd.

 

 

Mange foredrar å gjøre stopp langs togruten, for så å ta et annet tog videre et par dager senere. Andre derimot, som oss, velger å ta hele togreisen i en omgang. Vi satser på å komme tilbake ved en senere anledning for å oppleve verden utenfor selve togsporet. Eventyret er i alle fall over for denne gang. Med sekkene på ryggen kliver vi av toget i Beijing med utslitte øyne, fulle minnekort og ustødige bein. Det føles som om bakken nærmest svaier under oss. Etter å ha rullet framover på skinner i seks døgn føles fast grunn alt annet enn fast. Kanskje vi bare skal hoppe tilbake på toget igjen?