Vinregionen Goriška Brda

De fleste som drar på vingårdsferie, tar turen til Frankrike eller Toscana i Italia. Men visste du at Slovenia også har et flott vindistrikt? Hva med å ta turen til Goriška Brda neste gang?

Jeg tusler mellom de frodige oliventrærne, mange henger tunge av frukt. Noen av olivene er grønne, men de fleste har blitt svarte. Snart modne med andre ord. Gresset jeg går i er langt, men jeg kjenner lukten av nyklippet gress i det fjerne. Muligens den beste lukten i verden.

– Renate! Er du klar?

Tatjana ropter på meg. Hun driver blant annet House of Culture i Šmartno, og selv om hun ikke bor i regionen, er hun svært lokalkjent. Hun har satt sammen en liten olivenoljesmaking i olivenlunden under epletrærne. En hvit- og rødrutet duk ligger på det gamle trebordet. Den matcher skjorten hennes. En skål med oppskårne epler og tre flasker med forskjellige olivenoljer står klare.

Vi befinner oss i Goriska Brda, en vinregion på grensen til Italia helt vest i Slovenia. En liten region, men et eventyr for sansene. Spesielt om man er interessert i mat og vin. Her finnes det store mengder av begge. Men det likevel ikke kvantitet som gjelder, det er kvalitet. Det som produseres her, forblir ofte her også – på de lokale restaurantene og turistgårdene, og så finnes det jo også reisende som kommer innom å tar en vinflaske eller to, eller kanskje litt olivenolje eller frukt, med seg videre på reisen.

Tatjana rekker fram et lite glass med litt olivenolje til meg.

– Først skal du vri glasset rundt i hånden så du varmer opp oljen, forklarer hun, deretter heller du oljen inn i munnen og bruker tunga for å snurre den rundt i munnen så du virkelig får fram smaken. Deretter svelger du den, og puster hardt inn med tennene sammen for å trekke opp smaken i ganen og nesehulen.

Det høres muligens komplisert ut, men det blir lettere for hver olje vi prøver. Noen er svært sterke på smak, nesten som om de er krydret. Det er en bra egenskap, forteller Tatjana. Vi spiser eple mellom hver nye smak, siden disse nøytraliserer smaken i munnhulen. Denne olivenoljen kommer fra olivene på trærne rundt oss. Det finnes to typer oliventrær fra dette området. Drobnica og črnica. Begge gir utrolig smakfulle olivenoljer.

Varmen denne dagen er intens. Vi møtte hverandre litt tidligere i den lille landsbyen Gonjače, hvor de på 60-tallet bygget et 23 meter høyt utsiktstårn. Fra toppen har man fantastisk utsikt i alle retninger i Brda, til Italia like ved, og faktisk helt til Adriaterhavet. Utallige åkrer med vinranker på rekke og rad, avbrutt av små høyder hvor gamle middelalderlandsbyer er plasserte. Slik er det ofte i denne delen av Europa. Hvor det finnes en høyde, finner man også noen hus, eller en liten landsby – eller som aller oftest – en liten gammel kirke. Ved tårnet står det også et bronsemonument til minne om de 315 innbyggerne fra Brda som mistet livet sitt under andre verdenskrig.

Vi tar turen til Šmartno, byen som befinner seg i det geografiske sentrum av regionen. Denne middelalderlandsbyen lå i mange år for forfall. Det var bare et par gamle koner som holdt liv i de gamle steinhusene, ellers var det øde. Men heldigvis ble det tatt grep før forfallet gikk for langt, og nå til dags er landsbyen restaurert og på sommeren er det svært livlig. I midten av landsbyen står den svære kirken viet til St. Martin, byens skytshelgen. Veggmaleriene inni er veldig spesielle, og vel verdt en titt.

Fra Šmartno tar vi beina fatt, og skal gjennom den neste timen vandre til en annen av landsbyene i området – Dobrovo. Landsbyen er lett å kjenne igjen på grunn av sitt karakteristiske slott.

På vei ut av Šmartno stopper vi opp for å se på et frukttre jeg aldri har sett før. Mens Tatjana prøver å forklare hvordan type frukt det er, kommer et eldre ektepar ut av huset like ved. De hilset og pratet med Tatjana som gamle slektninger. Hun forklarte hvem jeg var og de smilte, og klappet i hendene og ønsket å vise meg rundt i det gamle huset sitt. De holdt på med å restaurere eiendommen etter at moren til kvinnen nylig hadde gått bort. Nå var den deres og de håpet å kunne bo der selv, og kanskje leie ut et rom eller to til reisende. Jeg fikk til og med se det gamle rommet til moren, som fortsatt stod slik det hadde gjort mens hun levde. Og slik skulle det forbi, fortalte dem. Før vi dro gikk mannen og hentet en flaske sprudlevin, Cecilia, mens kona kom med glass.

– Na zdravje! Sa alle i kor, lo og prøvde å glemme at klokken så vidt var passert 12 på formiddagen. Men vi hadde fortsatt en lang gåtur foran oss, så vi var dessverre nødt til å gå. Jeg takket så mye for vinen og besøket og vinket farvel.

– Har du kjent de lenge? Spør jeg når vi går videre.

– Jeg har faktisk aldri truffet de før! Ler hun. Men folk i denne regionen er svært hyggelige, så jeg er ikke overrasket over gjestfriheten deres, legger hun til.

Vi vandrer gjennom en frodig liten skog, og åkrer fulle av vinranker. Enkelte steder står oliventrær på rad og rekke, og innimellom frukttrær av alle slags smakfulle typer. Epler, pærer, kirsebær, persimon, aprikos, fiken, fersken, mandarin osv. Fruktene er modne på forskjellige tider av året, så det er alltid noe å gjøre for bøndene i denne regionen.

Det nærmest drypper av oss da vi endelig når renessanseslottet i Dobrovo. Slottet er fra 1600-tallet, og ble bygget på ruinene av et eldre slott. Herfra er utsikten også temmelig flott. I førsteetasjen befinner det seg en restaurant som spesialiserer seg på lokale retter, og her skal vi innta middagen vår (som ble en deilig suppe, etterfulgt av en kyllingrett og så sitronsorbé til dessert, samt ett glass lokalt hvitvin). Men først skulle vi ut på en siste utflukt.

Vi hopper på en scooter og suser nedover landeveien. I varmen er det deilig å kjenne vinden i håret.

Neste stopp er landsbyen Cerovo. Her finner vi fram til huset til Radovan Brelih og familien hans. Han driver med noe litt annerledes – nemlig donkey trekking/vandreturer med esel. Han minner meg om en blanding av Jesus og Robinson Crusoe der han kommer gående mot oss og presenterer seg. Radovan har alltid vært glad i dyr, men det er ikke så veldig lenge siden han bestemte seg for å satse på eselturisme. Nå har han fem stykker på gården. Frida, Pancho, Fernando, Lino og Lisa. Han mener at det å drive med esler er ganske likt å drive med hunder.

Mens de saler på eslene setter vi oss under det store frukttreet og familien serverer oss hjemmelaget pæresaft. Vi spaner ut mot Italia. Grensen er ikke mange meter unna herfra vi sitter nå. Radovan forteller at ofte går trekkingturene over grensen. Nå som begge landene er en del av Schengen, er grensene åpne, og ferdselen forholdsvis fri. Slik har det ikke alltid vært. Etter at grensene mellom Italia og Jugoslavia ble satt etter andre verdenskrig, ble denne regionen delt i to og fraskilt. Flere bønder endte opp med huset sitt på ene siden av grensen, og åkeren sin på den andre. Familier ble adskilte og slekter brutt opp. Likevel var denne regionen (Gorizia) et slags unntak. Grenseboerne fikk spesialpass som gjorde grenseovergangene mye lettere enn for andre. Menneskene i dette området kunne derfor dra på shoppingturer til Trieste, som ligger bare et par mil unna, og kom hjem med både jeans og sukker.

Jeg får tømmene til Frida, og Radovan tar med seg Pancho. Sammen går vi ca. en time rundt i området mens solen er på hell. Sønnen hans blir også med som tolk og fotograf. Radovan forteller at han har vanskeligheter for å snakke engelsk, selv om han forstår det meste som blir sagt. Etter en behagelig gåtur mellom vinrankene får jeg muligheten til å ri litt på Frida. Maksgrensen for å kunne ri er 50 kg, og jeg er akkurat i grenseland. Disse små skapningene er sterke! Og sta… det er et par ganger Frida bestemmer seg at gresset i grøftekanten frister mer enn å tusle på tur med en merkelig nordmann. Da vi nærmer oss gården igjen hører vi vrælene til de andre eslene. Frida og Pancho tripper ivrig hjemover.

– Jeg har ikke vært her tidligere, men for et sted, utbryter Tatjana da vi setter oss i bilen. Det flotte utestedet, og det å kunne sitte under pæretrærne og se på utsikten ut over vinrankene og resten av Brda. Fantastisk. Her har de det godt, avslutter hun.

For mer informasjon om landsbyene esel-trekking, vin- og olivenoljesmaking og området generelt – gå inn på regionens hjemmeside her.

Reisen til Slovenia er gjort i samarbeid med STB (den slovenske turistkontoret). Jeg har fortalt hvor jeg ønsker å dra, og de har hjulpet meg å sette det hele sammen. De sponser en del overnattinger, måltider og transport – men de har ingen føringer på hva jeg skal skrive om. Alle ord, tanker og meninger som jeg publiserer i bloggen er helt og holdent mine egne. #slovenia #ifeelslovenia